Velkommen

I flere tiår har vi hørt at det om kort tid er for sent å handle. Det kan inntreffe om fem år, eller kanskje allerede etter kommende nyttårsaften. Den spådde miljøundergangen har handlet om klima, skogdød, bier og koraller som forsvinner, matmangel, ozonlag og DDT, samt kongekrabber som etterlater seg en arktisk marin ørken på havbunnen. Fra barnehagen til avlagt doktorgrad har vi blitt innpodet at det er all mulig grunn til å være skremt. Meget skremt. For klimaet er sykt og kloden har feber, og snart er alle isbjørnene borte. Samt torsken, og pingvinene. Regnskogene skal forsvinne, mens fjellene kles med skog. Det vil bli milliarder av klimaflyktninger, som har forlatt en oversvømt New York eller koralløy. Og de av oss som blir igjen, får nok malaria. I febertoktene går vi antakeligvis til krig mot nabolandet, drevet av en klimatisk ressursmangel. Bare spør Den norske nobelkomiteen.

Miljømytene er en blogg som vil diskutere overdrivelsene i miljødebatten. Dem er det uendelig mange av.

De overdrevne og unyanserte bildene av et kommende miljøragnarokk er tegnet av en stor bekymringsindustri. Det er fire hovedaktører i denne bevegelsen. Kanskje fem. Forskningen er premissleverandør, som i stor grad lever av forestillingen om en klode på kanten av stupet. Uendelig mange med doktorgrad har grunnlagt sitt livsopphold på miljøskrekken for noe som kan gå galt. Miljøbevegelsen baserer sin eksistens på forestillingen om en blødende og feberhet verden, mediene elsker klokken som stilles til to på tolv, og politikerne og deres byråkrater kan reise på et uendelig antall møter og konferanser for å utarbeide protokoller og traktater som skal stoppe den ville ferden. I mange år har de tatt på seg rollen som Messias. Både Merkel, Obama og Solberg dro til Paris for å redde verden. Det minner mistenkelig om kirke og religion, som er den siste aktøren i dette store bildet. Miljøkampen har sterke religiøse føringer, og mange yppersteprester.

Bildet av en miljøkatastrofe utpensler ofte en panikkpreget politikk. Dessverre er det slik at mange av miljøtiltakene vil gjøre mer skade enn gi glede. Politikernes løsninger på «klimaproblemet» er uhyre arealkrevende. Det tar uendelig med plass å dyrke biodrivstoff, regulere vassdrag, utplassere vindmøller og  solcelleanlegg, eller dyrke økologisk.  Og avvisningen av rimelig fossil energi vil gi store begrensninger for utryddelsen av fattigdom.

Derfor har denne bloggen tre hovedtemaer: miljømytene, miljøaktørene og miljøpolitikken.