0
Miljømytene

Myten og forestillingen miljø- og klimaoppfatningene hviler på

9. august 2021

I store deler av Norge er det molteår i 2021. Men ikke overalt. På steder hvor de mangler, presenterer mange følgende forklaring: Det skyldes at bærplukkere i årene bak oss tok de røde kartene. De kan ikke senere da bære frukt, etter å ha mistet et umodent bær. Plantene skal altså ikke tåle ikke at hamsen (begerbladene) forsvinner, eller at bæret dras fra.

Hva ligger bak denne underlige myten? For ja, det er en myte.

Moltemyra
Ser man etter på en moltemyr, selv i et godt molteår, vil man oppdage at det oftest bare er én av svært mange planter som har bær (slik framhevet bilde viser). De andre har ikke fått fram noe som helst. Og det gjelder ikke bare hannplantene (molter er «særbu» – det finnes hannplanter og hunnplanter – og hannplantene får selvfølgelig ikke bær). Over store områder finnes det dessuten ikke en eneste plante med bær – de står flekkvis i terrenget. I år er det best med molter inne i «rustene» her i Trysil, mens det ute på myrene er ganske skralt. Det er altså en del bær her og der, helt tomt andre steder. Kun et svært lite mindretall av plantene bærer frukt. Hvilket betyr at om noen i 2021 plukket røde kart, vil det være tusenvis av planter i 2022 som året før – på akkurat dette stedet – fikk stå urørt. Altså kan det ikke være kartplukking som ødelegger neste års bærhøst. Det er noe annet. At hunnplantene trenger et hvileår etter et rikt bærår, kan være én forklaring. Ellers spiller temperatur, nedbør, vind og insekter en avgjørende rolle, og ettersom plantene blomster ganske tidlig er arten utsatt for frost.

Ser man på molteplantene som bærer frukt, oppdager man at noen få av de største bærene kan få bærstilken til å knekke. Det tunge og modne bæret ligger da festet til stilken, nede på mosen. Om noen skulle dra med seg hamsen når de plukker et moltekart, er den ødelagte bærstilken noe som skjer også uten menneskets påvirkning. Den ødelegges av bæret selv. Skulle dette bety at planten begår selvmord?

Planter må tåle å bli høstet, uavhengig av tidspunkt for fruktens modning. Biologisk er høsting ofte en forutsetning for spredning, og nettopp slik er det for molte. Det er bærspisende dyr og fugler som sprer denne arten. Den er altså tilpasset frarøving av bærene – og det kan umulig være slik at et par dagers for tidlig plukking/beiting ødelegger for neste års bærhøst.

Kan vi plukke i stykker soppen?
En vanlig myte er at soppen må høstes ved å skjære av stilken med kniv, nede ved bakken. Drar man den opp, ødelegger man visstnok soppens røtter, og det som lever nede i bakken vil dø. Exit sopp – på dette stedet. Som soppkursholder, møter jeg denne myten utallige ganger hvert eneste år.

Stilken til denne vinrøde kremlen trenger du ikke skjære av med kniv.

Sopp har ikke røtter. De har mycel. Det er fine tråder dannet av hyfer, som sprer seg i jordsmonnet. Det er dette som er soppens «egentlige liv», tidsmessig. Kun en gang i blant, kanskje ikke hvert år, setter dette mycelet «fruktlegemer» – som er spredningsorganet til disse livsformene. Det vi populært kaller sopp er kun et kortvarig formeringsorgan, og en svært flyktig affære. Funksjonen er å produsere og spre sporer.

For matsoppens del er det slik at mange av artene har et mycel som trenger inn i trærs røtter. Det kalles mykorrhiza, og representerer et samliv som er til gode for både sopp og tre (symbiose). Dette mycelet kan være stort, og spre seg over store avstander nedi bakken. Og det trenger altså inn i trærnes røtter. Det er umulig å dra det opp når man tar soppen opp fra bakken – uten kniv. Det som tar knekken på sopp, er hogst. Det skal altså langt hårdere lut til, enn en liten menneskehånd.

Den sårbare naturen
Mytene om at mennesket gjennom sin atferd ødelegger molteplanter og sopp, er basert på en mer grunnleggende myte: Den sårbare naturen. Vi møter den daglig, i omtale av absolutt alle naturtyper. For den som følger med i mediene, eller lytter til miljøbevegelse eller andre politikere, vil det gå fram at Barentshavet er sårbart, korallrevene er sårbare, fjellet er sårbart, kysten er sårbar, ….. Neste gang du møter en marinbiolog, se imidlertid vedkommende inn i øynene, og spør: Når torskekvoten for Barentshavet i 2020 var på 725 000 tonn, og det samtidig fiskes på en rekke andre arter – kan en marinbiolog med hånden på hjertet da hevde at Barentshavet er spesielt sårbart? Og tilsvarende, dersom du møter en marinbiolog som virkelig kan noe om korallrev, og som vet at korallbleking har foregår i millioner av år (og er en tilpasning til skiftende miljøbetingelser), at det alltid har vært tornekronesjøstjerner som til tider har beitet ned koraller – og som kjenner til at koraller har overlevd alle miljøskiftene etter Ordovicium (som begynte for 488 millioner år siden), og at denne dyregruppen trives best i svært varme farvann – se også denne marinbiologen dypt inn i øynene og spør om det kan være biologisk korrekt at korallrevene er spesielt sårbare, og ikke tåler svakt skiftende miljøbetingelser?

Den sårbare naturen er en myte. Det er en påstand som brukes i en politisk kontekst. Barentshavet, eller for den saks skyld havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja, er ekstremt robuste biologiske systemer. De tåler høsting av hundretusener av tonn fisk. Hvert år. Fangstingen der er bærekraftig. De har faktisk heller ikke store problemer med oljesøl – ettersom olje er en naturlig substans i alle havområder. Den pipler opp fra havbunnen, og brytes i løpet av kort tid ned av mikroorganismer i sjøen. Selv i større kvanta. Og våre skoger – de tåler flatehogst over store områder. Etter noen års tilvekst er de på nytt på plass. Og for å banne høyt i kirka: selv utdøing av arter har svært liten konsekvens for naturens struktur og funksjon. Vi står stadig høre at det vil være katastrofalt om dyr eller planter forsvinner. Det skal visstnok kunne true oss mennesker som art. Biologer kan avkrefte bekymringen. Det er fryktelig trist om det skjer, men gjennom livets historie har de aller fleste av livsformene forsvunnet. De har dødd ut, men livet har gått videre.

Myten om den sårbare naturen inneholder også en forestilling om at den er stabil. FN har i sitt 13de bærekraftsmål erklært at vi skal stanse klimaendringene, og partiene SV og MDG har programfestet at vi alle har krav på et stabilt klima. Vi vet imidlertid at klimaet alltid har variert, og alltid vil gjøre det. Vi kan altså ikke vedta et stabilt klima, det er naturstridig. Og det er kunnskapsløst.

Når vi opplever den skiftende naturen, er forklaringen alltid menneskets inngripen. I våre dager kan svingende dyre- og plantebestander ikke forstås på annet vis. Det gjelder selv tsunamier og jordskjelv. Alt i naturen oppfattes i vår tid som en konsekvens av menneskets atferd. Og all endring forstås samtidig som negativ. Den stabile naturen er idealet, som samtidig er «naturlig». Denne erkjennelsesmåten stammer ikke fra naturfagene, men har trengt dypt inn i dem. Den kommer fra samfunns- og hist/fil-fagene, som forstår hele vår historie og kultur som produkt av menneskers valg.

Mennesket som synder
Forståelsen av en uforanderlig natur, som i vår tid hevdes å være god, gir oss et enormt ansvar. Dårlige molteår eller manglende toppår for lemen, mye veps og lite bier, eller ustabile isbreer – er vår skyld. Det er avvik fra en hevdet normal. Det inntreffer fordi vi har syndet, som nå er ensbetydende med noe som har med petroleum og biff å gjøre.

Vi må bryte med myten om denne sårbare naturen, som knapt tåler at mennesket har trådt inn iden, samt forestillingen om mennesket som syndig. Vi må tilbake til forståelsen av naturen som alltid skiftende, som hverken er ond eller god, og som i svært stor grad styres av prosesser langt utenfor menneskets kontroll.

You Might Also Like

2 Comments

  • Reply Ingvar Åberge 10. august 2021 at 01:09

    Ja, her er jo mange gode poeng. Litt sunt bondevit kan ein seia, etter som at dei som reint faktisk jobbar og lever tett innpå naturen, til dømes bønder og fiskarar, er dei som i størst grad har denne oppfatninga av naturen i blodet. Dei er også blant dei mest klimaskeptisk iblant oss, for dei veit at ver og vind skifter og alltid har gjort det. Men om naturen ikkje er sårbar, kan naturopplevinga vera det. Det må ein jo også ta omsyn til. Eit hjulspor over fjellet utryddar ingen artar og øydelegg korkje molte- eller soppsesongen. Men det kan øydeleggja naturopplevinga for den søkjer ro og fred i fjellet. På den måten sett kan naturen vera sårbar.

    • Reply Morten Jødal 10. august 2021 at 18:23

      Det er jeg enig i Ingvar. Naturinngrep setter ikke naturen ut av funksjon, men den ødelegger det visuelle inntrykket av landskapet, og dermed vår opplevelse av natur. Og ettersom det grønne samfunnet er så arealkrevende, gjennom hele den fornybare energisatsingen,er denne politikken meget problematisk. Skal vi plante energiskog forsvinner det åpne landskapet, skal vi skaffe strøm fra vindturbiner ødelegges ørørt natur.

    Leave a Reply