0
Miljømytene

Polisen som ikke forsvant, fisken og isbjørnen som overlevde, og havet som ble ikke surt

20. juni 2021

Av professor emeritus Arnfinn Langeland

Siden FNs Klimapanel ble etablert har verden blitt skremt med myter om livets undergang (apokalypser). De ble skapt av utmerkede regnemestere som laget avanserte matematiske modeller. Men ingen av disse har gått i oppfyllelse. Polisen har ikke forsvunnet, isbjørnen lever i beste velgående, og havet har ikke blitt surt. Tidligere tiders planktonproduksjon ligger dypt i bunnsedimenter som olje og gass. Alle husker vi godt den siste og døende isbjørnen på et isflak – skapt av Al Gore og media. Økosystemet Barentshavet blomstrer som tidligere med et hundretalls planktonalger, krepsdyr, fisk og sjøpattedyr, dette er illustrert i figur 1. Myten om økosystemets sammenbrudd på grunn av økt vanntemperatur har ingen rot i biologisk kunnskap.

Figur 1. Forenklet næringskjede i Barentshavet med mange trofiske nivåer (Sakshaug et al. 1992, Pro Mare).

Overfiske har imidlertid periodevis redusert viktige fiskearter og sjøpattedyr. Det er solen som varmer opp havet, jordas desidert største lager av energi i jordskorpa. Som beskrevet nedenfor gir økt temperatur i havet positive effekter i hele næringskjeden av alger, krepsdyr, fisk og sel. Et omfattende forskningsprosjekt (Pro Mare) ble gjennomført i perioden 1984-1989, dette har gitt oss ny og grundig kunnskap om økosystemet i Barentshavet (Sakshaug et al. 1992 Pro Mare).

Golfstrømmen deler seg i en nordlig grein opp mot arktisk, og en sørlig grein ned mot kysten av Afrika. Variabel jordrotasjon bestemmer fordelingen av varmt og kaldt vann mellom de to greinene av Golfstrømmen (Mørner el al. 2020). Grand Solar maksimum og minimum kan i sin tur korreleres til varm/kald nordgående og sørgående varmestrøm. Den nordlige greina fører varmt havvann nordover langs norskekysten til Barentshavet. Ved møtet med kaldt vann fra Polhavet avkjøles vannet og synker til bunns. Dette fører igjen til oppstigende næringsrikt bunnvann som gjødsler økosystemet med økt produksjon av planktonalger og dyreplankton (krepsdyr kalt havets insekter, geleplankton, pilormer), fiskeyngel og sjøfugl (Figur 1). Hoppekrepsen Raudåte (Calanus finmarchicus) er en viktig beiter på planteplanktonet og overfører energi fra fotosyntesen til høyere ledd i næringsnettet.  Raudåte tilhører slekten Calanus, sannsynligvis det mest tallrike dyr på kloden, og finnes i alle hav. Viktige fiskeslag som nyter godt av maten er lodde, torsk, hyse, sild og reker. På toppen sitter sel og isbjørn og skummer fløten. 

Figur 2. Temperaturmålinger i Nord-Atlanteren 1979-2018 (NOAA)
Figur 3. Temperatur langs Kola-meridianen og rekrutteringen av sild i Barentshavet de siste 100 år. Sterk korrelasjon r = 0,82. Klyasthorin et al, 2009.

Temperaturmålinger i havet tilbake til 1930 viser sykliske svingninger med varme år i perioden 1930-1960, og kaldere år i perioden 1960-1990. Nyere målinger for perioden 1980-2018 viser tydelige 7-års sykluser med en økende temperatur fra 1990-årene til tidlig 2000-årene (NOAA, Figur 2). Tiårsmidler for 1900-1989 har variert fra 3,0 til 4,8 °C på 0-200 m dyp (Figur 3). Svært interessant i en klimasammenheng er korrelasjonen mellom høyere vanntemperatur, og rekrutteringen av sild. Den viser det motsatte av hva vi stadig hører: et varmere klima innebærer økosystemsammenbrudd. Virkeligheten er snarere det motsatte.

Fisken. Innstrømmingen av varmt, næringsrikt atlanterhavsvann og oppstigende næringsrikt bunnvann bidrar til at Barentshavet har en stor biologisk produksjon. Denne planktonproduksjonen gir livsgrunnlag for krepsdyr som raudåte, krill, reke, lodde, polartorsk og ungsild. I 1997 hevdet Havforskningsinstituttet at kaldere havklima ga dårlig fiske (Adresseavisen 1997). Lav temperatur i sjøvannet førte til redusert produksjon av dyreplankton, og hadde som effekt redusert vekst og overlevelse av torskelarver og sild (Mann og Lazier 1996). Lav temperatur førte også til redusert tilgjengelighet av torsk i «Smutthullet», et juridisk omstridt fiskeområde for norske og russiske fiskere.

En moderat økning av temperaturen i havet er positivt for fisk og næringsdyr. Tidligere studier har vist at veksthastighet hos juvenile torskelarver øker med temperaturen til optimum ved 14° C, og at vekten av 2-4 år torsk øker jamt fra 2° C til 11° C for 17 bestander av atlantisk torsk (Sundby, 2000 Sarsia). Den indirekte effekten av raudåte som mat er imidlertid av større betydning for vekst og overlevelse hos torskelarver og juvenile. Mens raudåte finnes utbredt mest i midtre deler av den Nord-atlantiske subpolare gyre, er bestanden av torsk fordelt rundt ytterkantene av nevnte gyre, ved Norskekysten, Barentshavet, Nordsjøen, Labrador og Grønland. Kraftige strømmer transporterer raudåte fra kjerneområdene sentralt i gyren, til ytterkantene hvor torskebestanden (larver, juvenile, gytefisk) befinner seg. God rekruttering, vekst og overlevelse av larver og juvenile hos torsk, er i stor grad bestemt av mattilgangen av raudåte. Nevnte studie viser generelt at økende temperatur gir økt rekruttering hos torsk.

Endringer i temperaturen i havet og mattilgang har betydning for de ulike fiskearters vandringer både vertikalt og horisontalt. Dette er fiskerne fortrolige med, og må søke etter fisken med i dag gode tekniske metoder (ekkolodd). Fiskeplassene kan variere fra det ene til det andre året.

Torskebestanden (nordøstarktisk torsk) hadde en nedadgående utvikling fra om lag 4 millioner tonn i 1940-årene, til om lag 1 million tonn i 1980. Siden har den steget igjen til om lag 4 millioner tonn i 2012. Det er vist at populasjoner av sild og torsk i Barentshavet svinger med 60 års-perioder, som er korrelert med luft- og sjøtemperatur og isutbredelse, hvor alle innehar en 60 års-periodisitet (Klyasthorin et al. 2009). Torsk er forsinket med 8-10 år i forhold til sild, studiene er basert på 100 års-observasjoner. Vanntemperatur, isdekke og Golfstrømmen har større betydning enn beskatning. Høye temperaturer langs Kolameridianen og lite isdekke i Barentshavet med isen langt nord, gir god rekruttering hos sild- og torskebestanden. 

Figur 4. Det er nesten fire ganger så mange isbjørner som i 1960 (Wrightstone 2020, Motvekt, fakta om klima).

Isbjørn. Isbjørnens snarlige død har vært en gjentagende myte siden slutten av 1980-tallet. Grunnen skulle være krympende havis på grunn av global oppvarming, da isbjørnen trenger sjøis for å jakte sel. Alt dette har slått feil og isbjørnbestanden har vokst fra omtrent 5 000 individer i 1960, til om lag 30 000 i 2017 (Fig. 4). For tiden er det overraskende tykk havis (4 m) over Arktis, normal stor utbredelse og positiv tilvekst (Dansk Meteorologisk Institutt 2021). I slutten av mai 2021 gikk iskanten langt sør for Svalbard og øst for Frans Josefs Land ved 77 breddegrad. Mengden av havis har imidlertid sunket betydelig i perioden 1978 til 2014 (Crockford 2019). Men på grunn av mer åpent vann og økt innstrømming av næringsrikt vann fra Beringhavet og Atlanterhavet, har dette gitt økt fotosyntese og positive effekter i næringsnettet. Produktiviteten i Polhavet i perioden 2003-2007 økte med hele 23 % i forhold til perioden 1998-2002 (Jødal 2017). Dette har gitt gode betingelser for hval, sel og isbjørn. Isbjørnen har det bra der det er mindre is og den har overlevd i perioder hvor det har vært varmere. Isbjørnen i arktisk er som art sannsynligvis 600 000 år gammel, og har overlevd mellomistider. Isbjørnen jakter sel langs iskanten hvor selen føder unger og jakter fisk i havet. Iskantens utbredelse har derfor liten betydning for isbjørn. Mørner et al. (2020) har vist at Golfstrømmen spiller en sentral rolle for klimaet og iskantens posisjon de siste 1000 år.

Figur 5. pH isjøvann for perioden 1910-2012 har variert fr 8,2 til 7,8. Wallace 2014.

Sjøvann har normalt en pH på 8,2, og er svakt basisk. Nær overflaten kan pH stige til 8,5 på grunn av fotosyntesen, men kan synke til 7,6 på dypt vann på grunn av nedbrytning av organisk stoff. Det er derfor en betydelig variasjon gjennom året og på ulike dyp. Alle arter plante- og dyreplankton i Barentshavet er godt tilpasset denne variasjon. Mike Wallace (2014) sammenstilling av et stort antall pH-målinger fra 1900 til 2008 (se figur 5), viser at havets surhet ikke har endret seg. Wallace studier har avslørt svindel med bruk av forskningsdata. Feely et al. (2006) publiserte resultater som skulle vise en sammenheng mellom økt COi atmosfære og sjøvann, med økt surhet i havet. Dette var basert på data fra 1988 til 2008 fra Mauna Loa og nærliggende havstasjon. Denne gale påstand fikk stor betydning for presentasjon i Representantenes hus (USA) og for inngåelse av Parisavtalen.

Et meget stort antall publikasjoner har beskrevet negative effekter på livet i havet som følge av surt hav. Det har vært vanskelig å få publisert ingen eller positive effekter. Det er nå avslørt forskningssvindel med flere av disse data, spesielt mange av disse er utført ved James Cook Universitetet i Australia, hvor professor Philip Munday har vært en sentral forfatter. Oona Lønnstedt er avslørt for å ha jukset med data om abboryngel og mikroplast, resultater som aldri har blitt utført. ICES Journal of Marine Research hadde i 2016 et spesielt temahefte om skepsis til forskningen om havforsuring og effekter på marint liv. Taperen blir tillitten til forskning.

You Might Also Like

4 Comments

  • Reply Klimaforsker Olsen 20. juni 2021 at 15:15

    Det nytter ikke med fornuft og historisk fakta når man kjemper mot følelser og folk som vil fremstille seg selv som gode.
    De gode og følelsestyrte aktivistene gjør alt for å mistenkeliggjøre og stemple den fornuftige og faktabaserte siden i klimadebatten. Og da forsvinner det fort milliarder av kroner uten kritiske spørmål og uten at pengene blir brukt på målbare tiltak.

    • Reply Ingvar Åbegre 23. juni 2021 at 17:50

      Det er absolutt noko i dette. Eg har etter kvart kome fram til at problemet med vindmøllene er at dei er miljøvenlege per definisjon. Utbygginga av vindkraft er fylgjeleg ikkje underlagd miljøkrav, slik dei fleste andre byggeprosjekt og naturinngrep er. Det å påberopa seg å vera ein del av eit grønt skifte har vorte eit fantastisk påskot for ein del investorar til å skaffa seg skyhøg og risikofri profitt. Det er miljørørsla sjølv som har gjort dette til eit trumfkort som dei så har spelt rett opp i hendene på investorane, sjølv om delar av miljørørsla no prøver å ta avstand frå det dei sjølve har stelt i stand.

  • Reply Ingvar Åbegre 20. juni 2021 at 16:26

    Det er i ferd med å verta ei verkeleg miljøkrise. Forårsaka av det grøne skiftet. Det er alvoret i saka.

  • Reply Bengt 23. juni 2021 at 12:42

    Det är trevligt att läsa underlag och översikter som baseras fakta i långa tidperspektiv,
    och som också analyserar spridande av undermåliga larm!
    Norska språket har bättre ord än vi lagom svenska.
    B

  • Leave a Reply