0
Miljømytene

Kysttorskens tilbakegang – det er ikke klimaendringene

11. mars 2021

Klimaendringer er som kjent alle problemers mor. Formidlingen av den brennende kloden får aldri så sterkt preg av dommedag, som når Aftenpostens svovelpredikant Ole Mathismoen brer seg ut i spaltene. Den 19 august 2019 hevdet han at forskerne hadde svaret på hvorfor torsken er blitt borte fra kysten i Sør-Norge: Matfatet har kollapset, og det er klimaendringene som ligger bak.

Av Morten Jødal, biolog

Når man leser noe av Mathismoen, burde alarmklokkene ringe. Alltid. På miljøfeltet er han å sammenlikne med religionens Ole Hallesby. Som en del biologer og miljøvernere har han den analysen at intet i naturen kan forstås om det ikke sees i lys av mennesket. Alle endringer er negative, og antropogent drevet. Det følger død og undergang i alt han skriver, og mennesket har alltid skylden. Og som regel handler det om klimaendringer. Men han tar nesten alltid feil. I artikkelen stilte han forskeren spørsmålet om økosystemet har kollapset, og ønsket seg nok sterkt et bekreftende ja. Et stykke på vei fikk han også det.

Jeg var skeptisk da jeg leste artikkelen i Aftenposten. Kan det virkelig være slik at en svak marin temperaturstigning kan forårsake et økosystemkollaps, et systemskifte, som fører til at små fiskearter (bl.a tangkutling) og strandreker, som den unge torsken lever av, blir borte? Og at denne manglende næringen for helt unge torsk, fører til at de sulter ihjel? Er dette virkelig den sentrale forklaringen? Er naturen slik innrettet at økosystemer kollapser, fordi det blir noen tidels grader varmere? Er naturen virkelig så skjør?

Krafttak for kysttorsken
De siste årene har det gått et prosjekt i ytre Oslofjord. Det har siktet mot å sikre området for kommende generasjoner, herunder flere fiskebestander som er sterkt redusert de siste tiårene. Et av forvaltningsmålene til nasjonalparkene i Østfold er at bestanden av lokal kystnær torsk skal økes. Dette er bakgrunnen for prosjektet «Krafttak for kysttorsken», en felles satsning der følgende har vært med: Havforskningsinstituttet, Færder- og Ytre Hvaler nasjonalparker, Vestfold/Telemark- og Viken fylkeskommuner, Fiskeridirektoratet, Miljødirektoratet og representanter fra fiskernes organisasjoner.

Målet for prosjektet har vært:

  • å oppnå økt kunnskap om fiskesamfunnet og økosystemet gjennom ny forskningsaktivitet igangsatt av prosjektet og 
  • peke på tiltak for om mulig å restaurere torskebestanden i fjorden.

Rapporten fra prosjektet kom den 18. januar i år. Den er klar: tilbakegangen for torsk og andre fiskearter handler om fisket. Blant de ulike fiskeriene er det sannsynlig at bunntråling er den viktigste påvirkningsfaktoren på fjordøkosystemet gjennom de siste 100 årene. Skagerak er blant de mest intenst trålte kystområder i verden, målt i antall timer trålt per kvadratkilometer. Bunntråling ble introdusert til Oslofjorden (indre Oslofjord/ Bunnefjorden) ca. år 1900, etter anbefaling og instruksjon fra marinbiologen Johan Hjort. Et rekefiskeri basert på tråling ble etablert fra ca. 1910 med fangster fra 20 til 100 tonn årlig. Fisket var i starten svært godt, og man erkjente at man høstet fra en jomfruelig/ akkumulert bestand. Forskere har beskrevet hvordan noen fiskearter (håkjerring, svarthå, kveite) forsvant helt fra indre Oslofjord i tidsrommet mellom grundige undersøkelser gjennomført i 1897 og årene 1963-1967. En rekke arter som tidligere var nokså vanlige på dypt vann indre Oslofjord (kloskate, havmus, sølvtorsk, uer, steinbit, m.fl.) ble svært sjeldne i samme periode. 

Høyt fiskepress gjennom de siste 100 år, og teknologisk utvikling av fiskeriene siden 1950, er en sentral årsak til flere fiskearters store tilbakegang i Oslofjorden/Indre Skagerak. Rapporten er klar på det. Riktignok nevner den (helt til sist) også klimaendringer, men i våre dager er det å oppleve som et amen i kjerka. Det må til. Ingen rapport fra en anstendig forskningsinstitusjon kan unnlate å ramse det opp – som en mulig framtidig trussel. Det har utvilsomt et komisk skjær.

Riktige kunnskaper er avgjørende for god forvaltning
Dagens miljøforståelse er rettet mot menneskeskapte klimaendringer. Slik vil Mathismoen og biologen han intervjuet i Arendal , også forstå nedgangen i kysttorskbestandene. Den politiske responsen vil da være å montere flere vindmøller på kysten av Vestlandet, pålegge oss større karbonavgifter, redusere kjøttforbruket, og hogge trær i Oslo for å få fram sykkelen. Det er skivebom, men politikere i både Høyre og MDG får lysende grønne øyne når de begeistret beskriver redningen. For å kunne håndtere et problem, må man imidlertid forstå årsaken. Klimasaken forkludrer vår oppfatning av virkeligheten, og vanskeliggjør relevante tiltak.

Rapporten skriver om fiskebestandene i Øresund. Der ble bunntråling forbudt i 1932, og har vært det siden. Det har resultert i en lokal torskebestand med bred alders- og størrelsessammensetning, som består gjennom perioder preget av et ugunstig miljø, og dårlig rekruttering. Det er altså ikke slik som biologen ved Flødevigen biologiske stasjon hevder; at man aldri har sett at det gamle systemet har kommet tilbake. Torsken gjorde det i Øresund. Den samme manglende tilbakevendingen ble også hevdet etter at torskebestandene brøt sammen utenfor Newfoundland i Canada i 1992. Etter dette fullstendige kollapset tok rekene over, og kompenserte til en viss grad for bortfallet av torsk. Men nesten 30 år senere er rekebestandene kraftig på vei ned, og torskebestandene like kraftig på vei opp. Gi naturen tid, og fred, så vender den stort sett tilbake til start.

You Might Also Like

No Comments

Leave a Reply