Miljømytene

Klimahuset – er dette god vitenskap?

15. august 2020
Klimahuset

Av Morten Jødal, biolog

Nylig åpnet Klimahuset ved De naturhistoriske museer på Tøyen. Det er altså en del av Universitetet i Oslo, og vi skal forvente vitenskapelig solid dokumentert informasjon. Én av tavlene forteller om store mengder døde lomvier som i perioden sommeren 2015 til våren 2016 drev i land på strender langs USAs vestkyst. Klimahuset hevder overopphetet sjøvann ligger bak, som har endret økosystemene. Anklagen mot menneskeskapte klimaendringer ligger snublende nær. Utvilsomt er varmere sjøvann forklaringen, hvor mekanismen er reduserte mengder næringssalter i overflatevannet. Det fører til sterkt redusert planteproduksjon (alger), og svekkelse av hele den marine produksjonskjeden. Altså blir der mindre fisk, som er mat for disse lomviene. De sultet altså ihjel.

Men så er spørsmålet: Hvordan oppstod det sterkt varmere havvannet? Har dette noe som helst med mennesket å gjøre, eller skyldes det helt naturlige forhold?

Hendelsen er godt vitenskapelig dokumentert, blant annet gjennom denne og denne og denne vitenskapelige publikasjonen. De slår fast at dette handler om temperaturer, men i denne delen av Stillehavet er dette et helt naturlig fenomen.

Omtrent hvert 20. år endres marine økosystemer i Stillehavet på grunn av havstrømningssystemet som kalles Pacific Decadel Oscilation (PDO), fra en varm fase (El Niño – «gutten»), til en kald fase (La Niña – «jenta»). Konsekvensene for dette verdenshavet er store. I våre dager får som regel klimaendringer skylden for de vesentlige biologisk skiftene som følger dette øst-vest-mønsteret, med skiftende varmere og kaldere overflatevann. Men det har ingenting med karbondioksid å gjøre.

Avgjørende for livet i havet er tilgang til næringssalter. De er en mangelvare. Når de er tilstede, brukes de ganske raskt opp av havets primærprodusenter: algene. Disse går enten videre inn i næringskjeden, eller synker døde til bunns. Primærprodusentene må ha sollys til sin fotosyntese, som bare finnes i havets øverste vannlag. Og de er altså avhengige av næringssalter, som må fraktes opp fra dypere vann.

Under den kalde La Niña-fasen av PDO sørger de sterke passatvindene mot vest, som blåser mot det asiatiske kontinent, for at næringssalter bringes opp fra dyphavet (upwelling) utenfor Peru, Mexico og California. Det fører til store oppblomstringer av alger og dyreplankton, samt fisk. I denne fasen av PDO blir det mengder ansjos i disse havområdene. De spiser på konsentrerte planktonbestander, som er en konsekvens av upwellingen. Dette fant blant annet sted i siste halvdel på 1990-tallet; og når dette inntreffer får vi ett av de rikeste fiskeriene i verden. Når den varme fasen av PDO inntreffer (El Niño), blir det dannet et lag med varmt vann i overflaten, som stopper næringstransporten fra dypet. Da får ansjonsfiskeriene en brå slutt, og i stedet overtar sardiner. Denne fisken har en annen ernæringsbiologi. De forekommer imidlertid i mindre mengder, grunnet mindre næring. Dette skjedde i 1972, og førte til mange år med svært dårlig fiske. Den gang kjente man ikke til PDO, og forsto ikke hva slags fenomén som lå bak sammenbruddet i ansjosfisket.

Det var tilsvarende svingninger av laks som førte til oppdagelsen av PDO. I 1915 hadde laksefiskere i Alaska elendige fangster, men lengre sør – ved Columbiaelven på grensen mellom Washington og Oregon – var det store forekomster. I 1939 snudde dette rundt, med mye laks i Alaska, og elendig lengre sør. På 1970-tallet snudde det på nytt, og atter en gang rundt 1995. Svingningene i fisket kan bare forstås ved å se på de to havstrømsystemene, som bringer næringsstoffer til de to områdene. Gjennom La Niña-fasen (kald) av PDO kjøles det østlige Stillehavet ned, og sørger for at passatvindene og høytrykksystemet styrkes – hvilket setter opp hastigheten i Californiastrømmen. Mer kaldt vann kommer da inn i denne strømmen, og det gir upwelling i områdene utenfor Washington og Oregon. Motsatt blir det lengre nord, hvor Alaska-strømmen svekkes.

Det finnes mye interessant biologi knyttet til skiftene i PDO. Én av dem inspirerte Alfred Hitchcock til å lage filmen «Fuglene» (1963), basert på en novelle av Daphne du Maurier. Ingen hadde imidlertid den gang noen idé om at det som skjedde var knyttet til havstrømmer. Det hele handler om fuglen grålire, som først og fremst hekker i New Zealand, men innimellom trekker til nord i Stillehavet. Det gjør den for å spise der upwelling gir store mengder mat i havet. Når de ikke hekker, og i de tidene hvor PDO er varm, holder de seg nær Japan og Beringstredet. Når tidene slår om, og La Niña bringer kaldt vann og enorme mengder ansjos og annen fisk til kystene utenfor California, trekker de dit. Det skjedde i 1961, da hundretusener grålire kom flyvende. Det er imidlertid slik at gruppen diatomeer (en alge) produserer et naturlig neurotoksin (domoic acid), som hoper seg opp i næringskjeden. Til slutt ender dette giftstoffet opp i fisk, som lirene spiser. Det fører til en tilstand kalt amnesic shellfish poisoning (ASP; intet norsk navn), som fører til at fuglene desorienteres, og flyr mot land. Hundrevis av fugler fløy da inn i bygninger, krasjet i fortauer og fløy på mennesker. Disse kamikaze-fuglene fikk folk til å tro at naturen hadde gått amok. Hadde det skjedd etter opprettelsen av IPCC, ville anklagene blitt rettet mot klodens oppvarming. I 1961 var imidlertid forskningsverdenen overbevist om at jorda var i ferd med å gå mot en ny istid.

Frakt av næringsstoffer opp i vannmassene har dessuten en annen markant effekt. Det fører, som beskrevet, til stor oppblomstring av plante- og dyreliv i havoverflaten. Når disse dør, synker de. Billedlig fortalt regner det lik mot havbunnen. Der nede finnes bakterier i store mengder, som bryter ned de døde organismene. Slik nedbrytning krever store mengder oksygen, og konsentrasjonen av denne gassen kan derfor være svært lav på dyp mellom 300 og 900 meter under havoverflaten, under episoder med upwelling. Når dette oksygenfattige vannet fraktes opp på kontinentalsokkelen, kan dyrelivet på slik grunnere bunn kveles. Svært mye liv nær overflaten kan altså ta livet av bunndyrene inne ved land. I 2002 skjedde dette utenfor kysten av Oregon. Bunnlevende fisk døde, og fiskere trakk opp teiner med døde krabber. Ettersom de hadde kommet seg inn i teinene, og disse ble tømt ofte, må det hele ha skjedd akutt. Klimaalarmister pekte umiddelbart på at klimamodellene forteller at stigende nivåer av CO2 vil føre til varmere vann, som inneholder mindre oksygen. Logikken skulle tilsi at varmere overflatevann skulle ligge som et lokk oppå kaldere næringsrikt vann – hvilket ville sørge for manglende sirkulasjon av oksygen ned mot bunnen. Teoretisk kan det tenkes å ha noe for seg, men mekanismen var forskjellig: Kvelningen av dyrelivet på bunnen på grunt vann skyldtes transport av oksygenfattig vann opp fra dypet.

En svært nærliggende forklaring på det varme havvannet
Det varme vannet i Stillehavet som lå til grunn for endringene i marint liv, blant annet massedød av lomvi, startet i 2013. I det nordlige Stillehav ga det overflatevann som lå omtrent 2,5 oC høyere enn normalt. Varmt vann er lettere enn kaldt, og hendelsen innebar at det ble dannet et lokk av varmere vann i de øvre vannmasser, som hindet omrøring med dypere vannmasser. Som beskrevet ovenfor senkes da den marine produksjonen, blant annet av fisk. Det førte til konsekvenser for dyrelivet, helt opp til de ulike hvalbestander.

Omtrent 71 prosent av jordens overflate er dekket av hav. Det som foregår på bunnen av dette havet, er i stor grad ukjent for oss mennesker. Vi kjenner faktisk bedre til månens overflate – også på baksiden – enn vi gjør til havets bunn.

Bilde tatt av den japanske kystvakten den 21 november 2013, av den nye øya utenfor Nishino-shima.

Én av de naturprosesser vi kjenner svært dårlig til, er vulkanutbrudd under vann. De foregår kontinuerlig på land, og det samme er tilfelle marint. Enorme energimengder frigjøres da i vannmassene, og varmer opp vannet. Sent i 2013 fikk vi et stort undersjøisk vulkanutbrudd, som varte til tidlig i 2016. Det skjedde i havet omtrent 940 km sør for Tokyo. I november 2013 dannet dette en ny øy utenfor strendene på øya Nishino-shima, og litt senere smeltet de to øyene sammen. I desember var denne øya hele 2,3 km i diameter, og hele 110 meter høy.

Konsekvensene var dannelse av enorme mengder varm vann, som er observert både fra satellitt og bøyer i havet. Det drev nordover, og var i starten 800 kilometer bredt, og 91 meter dypt. Etterhvert strakk det seg hele 1600 km i bredde, og det samme i lengde. På engelsk brukes benevnelsen «Blob» på slike hendelser, men på norsk kaller vi det gjerne «en anomali», eller et unormalt varmeområde. Utenfor kysten av Nord-Amerika ble det registrert tre separate bølger av varmt vann, fra Alaska til Mexico. Disse kan alle knyttes til sterke pulser av erupsjon fra denne undersjøiske vulkanen.

Kart over overflate-havtemperaturenavvik fra normalen fra den 1 september 2014, som viser hvordan varmebølgen er delt i tre separate belter.

Geotermisk varme som utløses gjennom undersjøiske vulkanutbrudd er kjent fra mange steder i verden. Se blant annet denne og denne publikasjonen. I kombinasjon med sola er disse i stand til å skape raske temperaturendringer i store marine havområder, med store marinbiologiske konsekvenser.

Konklusjon
Naturen opplever sammenhengende store svingninger, ikke minst i marine miljøer. Noen av dem er godt forstått og beskrevet, andre er ennå ikke oppdaget. Det kan godt være at massedøden av sjøfugl langs USAs vestkyst for fem år siden skyldtes nettopp slike forhold. Det er helt sentralt i formidling av all vitenskap, å bringe dette fram. Det er også sentralt å formidle at havvannets temperatur har vendt tilbake til en mer normal tilstand, det samme har fisken, og at fuglene derfor finner mat. Gjør man ikke det, svikter man forskningen, og risikerer å feilinformere publikum. Er det det Klimahuset her gjør?

You Might Also Like

  • Ryddegutt 16. august 2020 at 17:53

    El Nino og La Nina er kortvarig hendelser og ikke mulig å forutsi. PDO er langvarige sykliske variasjoner over mange ti-år.

    Kald eller varm fase av PDO kalles ikke El Nino eller La Nina. Dette er to forskjellig fenomen som ikke er forbundet med hverandre.

    https://sealevel.jpl.nasa.gov/science/elninopdo/

  • Morten Jødal 17. august 2020 at 11:50

    Nei, «guttebarnet» og «pikebarnet» kan også strekke seg over flere år. Stor solaktivitet gjennom middelalderens varmeperiode økte kraften i passatvindene, og ga La Nina-liknende forhold som ble vedvarende. Som en konsekvens oppsto en meget alvorlig tørke sørvest i USA. Og motsatt: liten solaktivitet gjennom den lille istid reduserte passatvindene. Havoverflaten ble da varmet opp jevnere, hvilket førte til mer El-nino-liknende tilstander. Det førte til store tørkekatastrofer i Asia.

    Begge disse klimafenomenene kan forstås som mønstre som ligger oppå den storskala temperatur-fordelingen som bestemmes gjennom PDO.

  • Ryddegutt 17. august 2020 at 13:21

    Ok, med «kortvarige hendelser» så mente jeg ett eller noen få år vs PDO som har en total periodetid på 60 år. Jeg burde nok ha presisert det.

    Det jeg mente å adressere var at du kalte den varme fasen av PDO direkte for El Niño og den kalde fasen direkte for La Niña uten forbehold. Man kan godt ha La Niña under den varrme fasen og El Niño under den kalde fasen av PDO.

    Men hvis du kaller det «La Nina-liknende forhold» og El Nino-liknende forhold» utfra gjennomsnittet så blir det noe annet og mer i tråd med annen litteratur. Jeg tror det kan være lurt å oppdater teksten over med dette.

    Endetidssekten kommer til å hoppe rett inn på bruken av disse ordene for å diskreditere resten av teksten som forøvrig er god.

    https://www.drroyspencer.com/global-warming-background-articles/the-pacific-decadal-oscillation/

  • jon 29. august 2020 at 08:34

    En statistisk analyse fra 2020 viser at de flerårige variasjonene i det nordlige Stillehavet (Pacific Decadal Oscillation) ikke lar seg påvise sikkert. Det kan være tilfeldige, heller en lovmessige svingninger:

    https://www.nature.com/articles/s41467-019-13823-w#ref-CR44