Miljøaktørene Miljømytene

Klimaleger, myter og manglende kunnskaper

12. mai 2020

Av Morten Jødal, biolog og leder av Klimarealistene

I Norge etableres legenes klimaaksjon, under ledelse av John Gunnar Mæland. Han er også aktiv i Besteforeldrenes klimaaksjon. Jeg hadde den ubehagelige oppevelsen å møte ham i en nettdebatt lørdag den 9. mai. Hadde han unnlatt å bruke den stygge betegnelsen «klimafornektere» skulle jeg latt de manglende kunnskapene hans være i fred. Men han gjorde ikke det.

Én av mytene rundt klimaendringer er at et varmere klima representerer en eksistensiell krise for menneskeheten, og at vi står overfor den største medisinske utfordring noensinne. Mæland har hoppet på denne, og skriver: den store forbedringen av global helse som er oppnådd, særlig i de siste tiårene, vil bli snudd til en helsekatastrofe av uante dimensjoner. Slike påstander kan man bare komme med uten historiske kunnskaper, og uten kunnskaper om klimaet og klimaendringene. Alarmister framfører slike påstander, ikke kunnskapsrike mennesker. 

Mennesket har alltid trivdes best i varmere tider

Temperaturendringene målt i iskjerner på Grønland. Dette er uttrykk for de globale temperaturvariasjonene. 

Klimaet har alltid variert, og mennesket har levd med disse variasjonene. Vi vet svært mye om at vi levde godt i alle varmeperiodene, mens våre kulturer led i de kalde periodene. Etter den siste istidens avslutning for 11 000 år siden har kloden hatt ti varmeperioder, hvorav de ni tidligere var varmere enn vår nåværende. I 60 prosent av tiden etter isens siste avslutning, har det vært varmere enn i dag.

La meg derfor minne Mæland om hva vi vet om menneskets respons på disse klimaendringene, og la meg spesielt ta for meg de siste 4 000 årene.

Den minoiske varmeperioden (1 500 – 1 200 før Kristus) sammenfalt med den tiden vi kaller bronsealderen. Store framskritt skjedde gjennom de århundrene, slik som oppfinnelsen av hjulet, smeltingen av bronse, og produksjon av vin. Fjellpassene ble gjort tilgjengelige, og ettersom det var mindre stormer, ble det mulig med handel over hele Europa og i Middelhavsområdet. Store byer ble bygget. De første store egyptiske og europeiske sivilisasjonene oppsto i disse tider, deriblant den mykenske kulturen i Hellas, de første egyptiske dynastier, og regjeringstiden til farao Akhnaton.

Vitenskapelige målingene fra iskjerner viser at den minoiske varmeperioden var mye varmere enn i dag. Dette ubehagelige faktum (for klimaalarmistene, slik som Mæland) er støttet av historisk dokumentasjon, slik som dyrkingen av hirse så langt nord som til Skandinavia. I dag er dyrking av dette kornslaget mulig kun i tropiske og subtropiske områder.

Velstanden under den minoiske perioden ble etterfulgt av en tilbakegang for menneskelige livsvilkår, gjennom en kaldere periode som klimaforskere kaller Vandal minimum, eller i gresk historie som de mørke århundrer i Hellas. Gjennom dette Vandal-minimum hadde menneskene mer enn nok med å overleve. Avlingssvikt førte til underernæring og befolkningsnedgang. Den kaldeste perioden var fra år 1 200 til 250 før Kristus, men alt gikk fra galt til verre rundt 800 før vår tidsregning. Da falt temperaturene betraktelig, med en betydelig befolkningsnedgang i Europa som resultat. Denne tiden er kjent som «Hallstatt-katastrofen».

Den romerske varmeperioden, også kjent som det romerske optimum (omtrent år 250 før Kristus, til år 450 etter Kristus) vitner om en meget gunstig temperaturøkning, som førte til en sivilisasjonseksplosjon kjent som jernalderen. Gjennom disse århundrene vokste matematikken fram, samt kunst og landbruk. Samfunn i både Asia og Europa ekspanderte, med høydepunktet i Romerriket, og det første av de store kinesiske imperiene (Han-dynastiet). 

Bevis skaffet gjennom studier av sedimenter, iskjerner og pollen, fra hele verden, viser at den romerske varmeperioden ikke bare var varmere enn i dag, men også betraktelig varmere. Omfattende historiske kilder bekrefter det samme. For eksempel vokste oliventrær og drueranker mye lenger nord enn områdene hvor de nå kan dyrkes. Oliven ble den gangen dyrket helt nord i Rhindalen, og sitrustrær såpass langt nord i England som til Hadrians mur (nordøst for Carlisle). 

Framveksten av sivilisasjoner under Den romerske varmeperioden, etterfulgte den ødeleggende kalde perioden fra omtrent 450 til 950 etter Kristus. Vi kaller denne kalde tiden for de mørke århundrer. Den var preget av perioder med sult, pest, og en kraftig nedgang i Europas befolkning. Kulden og de tilhørende sykdommene ødela byene, og reduserte Europa til først og fremst jordbrukssamfunn på landsbygda. Overlevelse var i fokus, framfor framvekst av kultur. 

Denne kuldeperioden sammenfalt med nedgangen og sammenbruddet i to store kulturer som blomstret i den foregående varmeperioden. Det romerske imperiet, samt Han-dynastiet, brøt sammen. Selv om det ikke er riktig å legge ansvaret for sammenbruddet i disse store kulturene, samt noen mindre sivilisasjoner, utelukkende på klimaendringene, er det slik at klimaforverringen i samspill med dårlig styresett førte til store interne stridigheter, opprør og politisk kaos. 

Middelalderens varmeperiode (år 950 til år 1250 etter Kristus) ledsaget den store oppvåkningen gjennom høymiddelalderen. De gunstige klimatiske forholdene førte til kulturell blomstring. Det oppstod en intellektuell renessanse (gjenfødelse), etableringen av universiteter, bygging av store slott og katedraler, bosetting på Island og Grønland, og underskrivingen av Magna Carta. Historikeren Charles Doren kalte denne tiden én av de mest optimistiske, velstående og progressive periodene i europeisk historie.

Oppvarmingen etter avslutningen av den lille istiden (ca 1350 til 1850) har vært på 0,85 grader. Klimalegen Mæland tror dette har vært et problem. Alle våre historiske og naturfaglige kunnskaper forteller det motsatte: Mennesket (som naturen) trives med en slik oppvarming, og vil få det enda bedre med videre stigende temperatur. Det er derfor meget fristende å beskrive Mæland og hans klimavenner som historiefornektere, eller kanskje kunnskapsfornektere

Skandinavia 1867-69

Skal vi lete etter en reell klimakrise, behøver vi ikke gå langt tilbake i tid. Det holder å vende seg mot Norge, Sverige og Finland for omtrent 150 år siden. Det som skjedde den gangen, er godt beskrevet i den prisbelønte boka Svälten, av Magnus Västerbro. Sommeren 1867, i nordlige deler av Skandinavia, skulle vise seg å bli en katastrofe. Snøen lå til slutten av juni, og kom tilbake i slutten av juli. Bortsett fra juli, var sommeren ekstremt kald. Avlingene sviktet, og utover høsten slo matmangelen til. Folk sultet, mange mistet livet, barnefødslene gikk ned, og mange emigrerte. 

Så kom sommeren 1868. Den begynte bra, men raskt uteble nedbøren. Denne gangen ble de sørlige delene av Skandinavia rammet. Regnet kom ikke før i slutten av august, og det var alt for sent for å kunne høste noe som helst. Denne gangen ble sulten enda verre, med de samme lidelsene. Beskrivelsene av dem, er skrekkelig lesning. Først utpå høsten 1869 vendte forholdene tilbake til det normale, og folk fikk på nytt noe å spise. 

Disse årene i Skandinavia var en virkelig klimakrise. Den var forårsaket av kulde og tørke, slik de aller fleste klimarelaterte humane katastrofer er. Folk den gang led under matmangel, og med død og manglende barnefødsler gikk kanskje så mange som 100 000 liv tapt i bare Sverige. Å hevde at vi lever med en «klimakrise» i våre dager, er en fornærmelse mot alle dem som led i årene med kulde og tørke, både for omtrent 150 år siden, og i alle de andre klimatisk ugunstige (= kalde) periodene av menneskets historie. 

Klimarelaterte dødsfall, og tørke
1868 var typisk for det klima-fenomén som har tatt livet av flest mennesker opp gjennom historien: tørke. I løpet av de siste 100 årene er klimarelaterte dødsfall redusert med 99 prosent. Vi har svært gode data for dette,

gjennom Cred-databasen i Belgia. Grunnen til denne utviklingen er at vi har fått kontroll med tørke. Manglende nedbør har opp gjennom årtusener gitt sviktende matvareproduksjon, og etterfølgende sult og død. I våre dager er dette snudd, og det er takket være petroleumsprodukter. Tørke forekommer fremdeles, med påfølgende avlingssvikt. Vi håndterer det imidlertid, ved å frakte nødhjelp og matvarer inn med helikopter, fly og bakkegående kjøretøy. Alt drevet av petroleumsprodukter. Ved hjelp av bensin, diesel og flybensin har vi de siste årtiene reddet atskillige millioner menneskeliv. Disse petroleumsproduktene har Mæland og hans drabanter klart å demonisere.

Det er å snu virkeligheten på hodet. I virkeligheten innehar de alle en meget sterk moralsk og etisk stilling, både gjennom å være den enkeltfaktoren som sterkest har brakt klodens befolkning ut av fattigdom, samt gjennom det faktum at bensin, diesel og flybensin har reddet millioner av menneskeliv. For den som er interessert i et riktig og fornuftig perspektiv rundt fossil energi, anbefales boka til Alex Epstein: The moral case for fossil fuels. De falske profetene og profetiene i legenes klimaaksjon, bør de holde seg langt unna. 

Folk dør av kulde – ikke varme

Det er ingen sammenheng mellom CO2-utslipp, og hetebølgeindeks. 

Klimadebatten har lurt oss til å tro at det blir stadig flere varme- og hetebølger. Det er galt. Data viser det motsatte: det var varmere, og flere ekstremt varme dager på 1930-tallet. Denne kurven med data fra EPA er fra USA. Det finnes utallige liknende. 

Uansett temperaturutviklingen, er det noe annet som er langt viktigere i en helsesammenheng. I det største forskningsarbeidet som er gjort fram til nå, om dødsfall knyttet til varme eller kulde, gikk Gasparrini og hans medarbeidere gjennom 74 millioner dødsfall i 13 land, mellom 1985 og 2012. Studien ble publisert i The Lancet. Varme land inkluderte slike som Thailand og Brasil, tempererte land omfattet Australia, og kalde land tok med seg Sverige. Hensikten var å finne ut om dødsfall kunne knyttes til varme eller kulde. 

Det er kulde som dreper.

Studien avdekket at kulde dreper 20 ganger så mange mennesker som varme. Verre er det at kulde ligger bak én av femten dødsfall, uansett dødsårsak. Kun ett av 250 dødsfall var knyttet til varme. I hvert eneste land som ble undersøkt, var det slik at kulderelaterte dødsfall langt overskred dødsfall forårsaket av varme.

Et studium gjort av EU sier at framtidig reduksjon av dødsfall knyttet til kulde langt vil overskride de dødsfall som skyldes varme, i år 2080 (Ciscar 2009, se note nederst). Når vi kommer dit, sier studien at 162 000 ekstra årlige dødsfall som skyldes varme, vil mer enn oppveies av de 256 000 reduserte kuldedødfallene. Studien sier at vi bare i Europa kan spare nesten 100 000 for tidlige dødsfall hvert eneste år, takket være global oppvarming. Det betyr: Vi bør alle hilse velkommen den ekstra varmen som kommer til å føre til at global gjennomsnittlig levealder øker. 

Malaria
Underskriftskampanjen til Legenes klimaaksjon trekker også fram framveksten av vektorbårne sykdommer. Da tenker vi først og fremst

WHO gir oss hvert år statistikk som viser at malaria er knyttet til fattigdom, ikke temperatur. 

malaria. De snakker mot bedre vitende, som kommer fram i hver årlige WHO-rapport om denne sykdommen. Nemlig: malaria er en sykdom som nesten utelukkende er knyttet til fattigdom. Temperatur er en helt underordnet faktor. Virkeligheten er at malaria ble utryddet i en rekke land i en periode hvor global temperatur steg. Det skjedde i Russland, Europa og USA. Med bedre sosio-økonomiske forhold forsvant malaria, fordi folk fikk bedre bolig, bedre ernæring, bedre helsestell, bedre medisiner, tilgang til myggnett, bedre drenering og byutvikling. Da Norge, Danmark og England var fattige, var det stadig malaria i våre land. Den forsvant da vi langsomt ble rikere, til tross for at det også ble varmere. 

I motsetning til hva Mæland og hans klima-legevenner måtte hevde, er det altså kulde som dreper. Ikke varme. Nettopp dette burde de konsentrere seg om, dersom de klarer å etablere seg. Det er nok dessverre lite håp om noen slik virkelightsforankring. 

Ciscar, J, Watkiss P, Hunt A, Pye S, Horrocks L (2009) Climate change impacts in Europe, Final report of the PESETA research project, JRC Scientific and Technical Reports, European Commission Joint Research Centre Institute for Prospective Technological Studies

You Might Also Like

  • Rolf Rønnekleiv 14. mai 2020 at 09:47

    Nok en glimrende artikkel fra Morten Jødal, veldokumentert med historiske fakta. Selv politikerne må vite at du har rett, men innrømmelsen blir et for stort prestisjetap å bære. Jeg begriper ikke at norske politikere bare vil kjøre på med nye og kostnadskrevende CO2-prosjekter når lett tilgjengelig tallmateriale viser hvor forsvinnende lite det har å si for klimaet. Men med ryggdekning fra FN og politisk konsensus mener de vel at sjansen for å bli stilt til ansvar er liten. Og Norge skal være best i klassen. At leger tror de vet mer enn andre, er ikke noe nytt. Koronaepidemien har selvsagt gitt dem vann på mølla.

  • O. Riiber 16. mai 2020 at 21:55

    Jeg er veldig positiv til det arbeide som Klimarealistene utfører. Jeg har ingen greie på det vitenskapelige om klima, men jeg har alltid reagert på det som må kalles den « kompakte majoritet» som jeg i sterk grad gjør seg gjeldene i klimadebatten.

    Jeg ønsker veldig sterkt at deres synspunkter skal bli vektlagt. Jeg tror kanskje at mulighetene for å vinne støtte for deres syn, muligens vil øke dersom tonen i deres argumentasjon, er minst mulig hatsk og konsentrert om sak og ikke mennesker eller organisasjoner.
    Jeg forstår at dere føler dere opprørte når dere sloss mot usaklighet, men nettopp da er den ytterste saklighet den beste metode og den som vil tiltrekke seg mest interesse for deres syn.

    Tusen takk for deres utholdenhet. Jeg vil gjerne videresende deres argumentasjon til mine venner og bekjente, men disse vinnes best med en ydmyk kanskje spørrende men fast objektiv form.
    Jeg er sikker på at det er utrolig vanskelig. Mvh Ole Riiber