0
Miljøaktørene Miljømytene

APOLLON – ET FORSKINGSMAGASIN, ELLER EN MILJØBLEKKE?

5. mai 2020

Av Morten Jødal, biolog og leder av Klimarealistene

Universitetet i Oslo gir ut et populærvitenskapelig magasin med fire nummer i året. Det skal formidle forskning som foregår ved institusjonen. Aprilnummeret av Apollon har havet som tema. Selvfølgelig i klimaendringens tid. Alt skal jo i våre dager måles opp mot, og forstås i lys av en 0,85 graders varmere klode, oppvarmet etter avslutningen av den lille istiden. Og som i enhver velmenende artikkel eller magasin om verdens kommende undergang, formidler dette universitetsorganet et håp: det finnes en redning, det eksisterer en politikk. Både forskere og formidlere framstår som emissærer for det forjettede land: det grønne skiftet. 

Som i enhver artikkel om de påstått menneskeskapte klimaendringene, bærer forståelsen og formidlingen preg av problemer, forverrerede livsbetingelser, økosystemer i krise, synkende matproduksjon, drikkevannsproblemer – eller noe annet som slår seg vrangt. Det slår oss at et svakt varmere klima utelukkende vil gi oss problemer. Hvordan kan det ha seg, når enhver biolog vil påpeke at kulde og lave temperaturer er begrensende for livets utfoldelse? Slik var i hvert fall biologien før den høyst sannsynlig ble politisert også på Blindern. 

Alt skal forstås antropogent
Den ansvarlige redaktørens innledning slår an tonen: Forverringen påvirker alt liv i havet. Det er snakk om havforsuring, oksygentap, og et miljø som ikke lenger er i stand til å regulere vær og klima på samme gunstige måte som før. Her er gitt en rekke normative og politiske føringer, som at det er et overordnet mål å stoppe klimaendringene. Enhver realist – og forhåpentligvis de fleste andre – vil da innse at politikere og forskere må kle seg i Guds kappe. Klimaendringer har det alltid vært, og vil det alltid være. De er styrt av solsystemets vandring gjennom galaksen, av Milankovitch-syklene, av solaktiviteten, av havstrømmene, av skydekket, av biologiske endringer – og en rekke andre naturprosesser som mennesket ikke kontrollerer. Det hjelper ikke at FN har vedtatt et tilsvarende mål (nr. 13 av bærekraftsmålene). FN får drive med politikk, delvis basert på usunn naturvitenskap. Et universitet får drive med forskning. Og kirken får holde kontakten med Vårherre. Slik burde det nå være.

Lederen slår også an omtrentlighetene og unøyaktighetene som etterhvert skal komme: Havets enorme proteinlager gir mat til store deler av verdens befolkning. Det er riktig at vi høster mye av havet, men ikke mer enn to prosent av den maten mennesket spiser stammer fra saltvann. To prosent utgjør ikke «store deler av verdens befolkning». Påstanden har hun hentet fra klimaforskningens svovelpredikant: Bjørn Samseth, som noen sider senere ut i magasinet også skyter til at havet forsyner oss med mye av vannet vi drikker. Men ikke mer enn én prosent av verdens befolkning er avhengig av avsaltet sjøvann. Det er altså noe med perspektivene her, og det repeteres gjennom hele publikasjonen. 

Vi kan jo spørre: Når var det havet sluttet å regulere været og klimaet så gunstig? 1960? 1970? 1980, eller senere? Har en slik normativ påstand virkelig noe med forskning å gjøre? 

Og vi kan absolutt spørre: er det slik at alle endringer alltid trekker i en negativ retning? Og skyldes hver eneste observert forandring i naturen virkelig oss mennesker, slik hele miljødebatten har fått oss til å tenke – og som kommer til uttrykk i dette magasinet om havet?

Kan ikke havet lenger redde oss?
Bjørn Samseth må selvfølgelig intervjues i en slik publikasjon. Ingen får fram klimadommedag på samme måten som denne representanten for bekymringsindustrien. Her hevder han at havet i dette århundret kommer til å gå inn i en tilstand det aldri før har hatt i menneskehetens historieVannet skal også krype oppover kystene verden rundtdet skal bli surere, og ta knekken på plankton som trenger kalk for å bygge skall. Han hevder at oksygennivået i verdens hav er kraftig redusert, og at det blir flere «døde soner» som ikke lenger er levelige for organismer. Havsirkulasjonene skal også endres, og det skal bli kraftigere orkaner

Wow. 

Men dette er politikk, og ikke forskningsresultater. Realiteten er at vi nå lever i en svært kald periode. De siste 65 millioner år var det langt varmere enn i dag. Etter siste istid har vi hatt 10 varmeperioder, hvorav de ni tidligere var varmere enn i dag. I 60 prosent av denne perioden lå temperaturen over det vi nå opplever. Med hensyn til CO2 er det slik at vår nåværende geologiske periode har det laveste nivået i jordens historie. Gjennomsnittlig konsentrasjon i de 600 millionene år som ligger bak oss, var hele 2 600 ppm, altså sju ganger høyere enn i dag. Dyre- og plantelivet ble utviklet i perioder da det var langt mer karbondioksid i lufta, enn hva vi nå opplever. Nettopp derfor trives de med høyere konsentrasjoner, samt høyere temperaturer.  

Påstanden om at havet skal gå inn i en tilstand det aldri før har hatt i menneskehetens historie, er gal. Den er faktisk riv, ruskende gal. Samseth skal skremme oss – akkurat som Greta Thunberg. Og med pressen fungerende som mikrofonstativer, er det akkurat det han oppnår. 

Alle hans øvrige påstander kan også plukkes fra hverandre. Havet har steget siden forrige istid, som ble avsluttet for ca 11 000 år siden. Det ble avbrutt av den lille istiden (ca 1350-1850), hvoretter det begynte å stige på nytt. Stigningen har foregått i årtusener, den er for tiden jevn, og ikke akselererende. Gjennom de 109 årene fra 1901 til 2010 var samlet havnivåstigning på omtrent 19 cm, eller 1,8 millimeter i året. Kun klimaekstremister trekker fram én meter havnivåstigning de neste 80 årene. Men vi har altså én av dem tilknyttet UiO, på et senter med en formålsparagraf formulert som å redusere klimaproblemet. Hvilket ikke har noe med forskning å gjøre. 

Havet har en uendelig bufferkapasitet, og kan ikke bli surt. Det er knyttet til forekomsten av oppløste salter i havet. Vi ser det i periodene med et CO2-innhold som var langt høyere enn i dag. Havet var alltid vært godt basisk. Alt dyre- og planteliv er tilpasset endringer av det ytre miljøet, og i havet har mange organismer korte livssykler og store reproduksjonspotensialer – som åpner for evolusjonær tilpasning. Dessuten er livet i havet ikke kjemi – det er biologi. Det har tilpasset seg et ugjestmildt miljø, ikke minst gjennom utviklingen av slim som utskilles fra overflateceller. Det sørger for at omgivelsenes kjemi isoleres fra kalkdanningsprosessen. I tillegg endrer både dyr og planter genotypen gjennom evolusjon, i prosesser som kalles fenotypisk plastisitet, og transgenerasjonsplastisitet. 

Vi vet at tornadofrekvensen i USA har gått ned gjennom lengre perioder, og det har også orkanfrekvensen. Det er imidlertid riktig at orkanene har blitt svakt sterkere. Christopher Landsea, en meteorolog fra Det nasjonale orkansenteret i USA, har kvantifisert hva en økning i intensiteten til de virkelig kraftige orkanene, drevet av global oppvarming, kommer til å bety. Hans arbeider forteller at oppvarmingen gjennom de siste tiårene kan ha ført til en økning i orkanstyrken med omtrent 1 %. For en kategori 5-orkan slik som Katrina, innebærer det at vindhastigheten øker med 1,6 til 3,2 kilometer i timen. Han skrev: 1,6 til 3,2 ekstra kilometer i timen for topphastigheten i sterke orkaner, knyttet til global menneskeskapt oppvarming, er så lite at det ikke er målbart hverken med den fly- eller satellitteknologien som brukes i dag. Disse instrumentene kan ikke skille hastigheter som er lavere enn omtrent 16 km/t

Med andre ord, den modellerte økningen i styrken til orkanene er så liten at den ikke er signifikant. 

Endrede algesamfunn
Uten algene kollapser økosystemet i havet.

Det er den selvfølgelige påstanden i en artikkel om et varmere hav og algesamfunnet i Arktis. Som skal skremme oss. Kombinasjonen av varmere omgivelser og mer CO2 har imidlertid den samme effekten for algene i

Marint fytoplankton

havet, som for planter på land: fotosyntesen og produksjonen øker. Vi ser det i tropiske, tempererte og arktiske farvann. Med mindre is og dermed økt innstråling i havvannet, økt havtemperatur og mer næringssalter (alle disse miljøbetingelsene gjelder for Barentshavet) – som først og fremst skyldes endringer i AMO (Atlantic Multidicadal Oscillation), har gitt økt produksjon – hvilket vi også kan lese ut av de voksende isbjørn- og hvalrossbestandene – i toppen av næringskjedene.  

Også denne artikkelen har en feil: brorparten av næringssaltene påstås å komme fra havbunnen. Nei, det gjør de ikke. De kommer fra de dypere vannlag, som bringes mot overflaten enten med havstrømmer, eller med omrøring som følger årstidene. 

Artikkelen om klimaendringer og miljøgifter har en annen gal forutsetning for marint liv i Arktis: dyr blir stresset med for liten mattilgang. Alt liv påvirkes selvfølgelig negativt uten ernæring, men som angitt ovenfor er det altså slik at klimaendringene fram til nylig har økt primærproduksjonen i de marine vannmassene. Også denne artikkelen har konkrete feil, og skriver om arter de kaller «den arktiske hoppekrepsen», samt «kysthoppekrepsen». Disse eksisterer ikke. 

Tareskogen
Foruten artikkelen med intervjuet med Samseth, er artikkelen om tareskogen den svakeste og galeste i dette bladet. Tareskogsdøden forklares utelukkende med klimaendringer. Den snur virkeligheten opp-ned. 

Det er to arter det er snakk om, to atskilte perioder, og ulike forklaringer. På 1970-tallet begynte både sukkertare- og stortareskogene fra Trøndelag og nordover å bli beitet ned av Drøbak-kråkebollen (Strongylocentrotus droebachiensis). Det er en kaldtvannsart, som kom opp fra dypere vann da

Drøbakkråkebolle

havet langs kysten ble kaldere på slutten av 1960-tallet. Stedvis reduserte den bestandene av begge tareartene. Da havtemperaturen steg på 1990-tallet, gikk kråkebollene tilbake til dypere vann, og problemet ble redusert. Tareskogene kom tilbake. Det er på ingen måte slik at kråkeboller ikke er så glade i klimaendringer, slik artikkelen hevder. De tilpasser seg det alltid skiftende miljøet. Samtidig med at det varmere vannet kom tilbake, har taskekrabben beveget seg nordover, og kongekrabbe vestover. Begge spiser kråkeboller. Det viktige er imidlertid: Tareskogene i nord ble borte fordi havet ble kaldere, og de kom tilbake da det ble varmere. Drøbak-kråkebollen kom opp fra dypet da det ble kaldt, og gikk ned igjen da det ble varmere. Det handler altså på ingen måte om menneskeskapte klimaendringer. Det handler om naturlige svingninger. 

Rundt tusenårsskiftet kom tareproblemet også til sør, og særlig til Skagerrak. Her forsvant mellom 80 og 90 prosent av tareskogene. Kråkebollene var ikke problemet. Ingen setter to streker under svaret hva gjelder forklaringen, men næringstilførsel (eutrofiering) pekes på som en viktig syndebukk. Både stortare og sukkertare er arter som trives med lite næring i vannmassen. De er såkalte oligotrofe arter. Av betydning kan også ha vært overfiske, men også klimaendringer. Det siste støttes imidlertid ikke av det faktum at begge artene trives helt sør til Portugal, i varmere vannmasser. De klarte seg også gjennom den varme sommeren 2014 godt, da det var høye vanntemperaturer langs hele norskekysten. 

Artikkelen hevder at sukkertareskogen langs Sørlandskysten fikk seg en alvorlig knekk, og forklaringen er klimaendringene. Det er alt for enkelt, og høyst sannsynlig galt. 

Naturlige svingninger
Klimadebatten er underlig. Den preges av en innrømmelse både hos forskere, politikere, presse og miljøvernere – som alle innser at klimaendringer alltid har vært drevet av naturlige variasjoner. I våre dager tvinges vi imidlertid alle til å forstå endringene som en konsekvens av menneskelige handlinger. Og kun det. Men det er ikke logisk. Når opphørte naturen å styre klimaet? Var det også rundt 1970? Eller tidligere?

Den riktigste og viktigste påstanden i artiklene om havet i denne publikasjonen, kom fra professor Nils Christian Stenseth, som minner oss på at naturlige svingninger i økosystemene er store og drevet av så komplekse prosesser at det kan være vanskelig å fastslå når menneskeskapte endringer gjør seg gjeldende.

Selvfølgelig er det slik. Oppvarmingen i Arktis har i årevis vært brukt som en reklameplakat for global menneskeskapt oppvarming. Temperaturen på Svalbard lå i flere år godt over gjennomsnittet for den forrige 30-årsperioden. De siste årene har imidlertid havtemperaturen i Nord-Atlanteren falt, slik blant annet Havforskningsinstituttet meldte senest i januar. Ingen av artiklene i dette nummeret av Apollon har det fått det med seg, ei heller det faktum at det samme instituttet i 2015 hevdet at vi de neste 20 årene må forvente at havtemperaturen i Barentshavet går ned, og isdekket øker. I vinter har det gitt kraftige utslag på temperaturen på Svalbard. Det har vært kaldt, med stor isutbredelse. Isbjørnen har to år på rad besøkt Bjørnøya. De skiftende forholdene er uttrykk for nettopp det Stenseth gir uttrykk for: naturlige svingninger. 

Apollon gir uttrykk for det motsatte: Mennesket styrer det meste som foregår på planeten, og alt vi gjør bringer oss nærmere et hevdet stup, eller såkalt vippepunkt. Hvordan har vi fått denne forståelsen? Er det journalistens, eller forskerens fokus?

You Might Also Like

7 Comments

  • Reply Steinar Jakobsen 5. mai 2020 at 20:50

    En veldig god artikkel, men her er en setning som må rettes: «Da havtemperaturen sank på 1990-tallet, gikk kråkebollene tilbake til dypere vann, og problemet ble redusert. »

    Det skal vel stå: «Da havtemperaturen steg ……»

    • Reply Morten Jødal 6. mai 2020 at 20:48

      Hei Steinar
      Jeg så det, før jeg så kommentaren din – og rettet det.
      Takk.

  • Reply Otto Støver 5. mai 2020 at 22:05

    Du skriver: «havet langs kysten ble kaldere på slutten av 1960-tallet. Stedvis reduserte den bestandene av begge tareartene. Da havtemperaturen sank på 1990-….» Slik jeg forstår resten av teksten så skulle det stått «havtemperaturen steg på 1990-» Da stemmer logikken for meg.

    • Reply Morten Jødal 6. mai 2020 at 20:49

      Hei Otto
      Du har helt rett. Jeg så det i dag tidlig, og rettet det.
      Mange takk for kommentar.

  • Reply Olav M. Kvalheim 6. mai 2020 at 09:53

    Dessverre er dette bladet symptomatisk for en utvikling som allerede har gått over et par ti-år og som er blitt forsterket av forskningsrådet kobling til det bevilgende mediestyrte politikerflertallet: Universiteter og forskningsråd skal støtte forskning og forskere som er politisk korrekt, ikke vitenskapelig korrekt. Siden politikken i Norge er ensidig fokusert på menneskeskapte klima- og miljøendringer, flyttes fokus vekk fra dynamiske naturlige prosesser og endringer. Prosjekter og forskere som vil studere dette blir ikke ansatt på universitetene og skulle noen av dem bli ansatt så får de ikke penger til å drive slike forskning. Så dette er selvforsterkende.
    Og så er det dessverre mange av disse «forskerne» som ikke kan nok om helt basale kjemiske sammenhenger, f. eks. at pH oppgis på en log-skala slik at endring av pH fra 8.2 til 8.1 krever dobling av ioner som «forsurer» havet. Henrys lov for betydningen av CO2-fordelingen mellom atmosfære og hav, er heller ikke noe som ligger i ryggmargen. Slik kan man fortsette. Så det ser mørkt ut for alternativ god forskning som kan bryte dette mønsteret. Og så har de jo innført et flertallsdiktatur der riktighet av hypoteser avgjøres ved avstemming blant «de kvalifiserte forskerne» (les: politisk korrekte) i stedet for den vitenskapelige metode.

  • Reply Martin Hovland 6. mai 2020 at 18:51

    Hva med de ca 5000 norske korallrevene som ble oppdaget og kartlagt blant annet av olje og gass-industrien sent på 1990-tallet. Er disse også i faresonen, for kollaps i havet, slik det står i denne publikasjonen. Jeg tror ingen har giddet å sjekke deres forfatning nå nylig, dersom ikke olje- og gass-industrien bruker sitt dyre utstyr på dette arbeidet. Vi kan kanskje håpe at Røkke sitt nye skip kan gjøre en innsats her og finne ut om disse fantastiske forekomstene ennå har det bra, eller at de kanskje drukner i plast og slikt. I april og mai, komme ueren og gyter på disse korallene. Her er bilder vi tok på Morvin-feltet.

    Vedlegg

  • Reply Morten Jødal 6. mai 2020 at 20:52

    Korallrevene har det nok bra. Mengdene plast i havet er ikke store, og det aller meste av dette skylles i land. Her utgjør det et forsøplingsproblem, men ikke mye mer enn det.

  • Leave a Reply