0
Miljøaktørene Miljømytene

Nei, Utviklingsfondet!

14. april 2020

Av Morten Jødal, biolog

Som alle miljø- og utviklingsorganisasjonene, er også Utviklingsfondet tuftet på myter og manglende kunnskaper. I 2019/20 har de gjennomført en underskriftskampanje om klimarettferdighet for verdens bønder. Leter du etter vås og svada – så klikk deg inn på denne lenken.

Virkeligheten er at kvalitetskontrollen og kunnskapsnivået ofte er fraværende innen politisk korrekte organisasjoner. Hva som helst kan framføres. Derfor kan Utviklingsfondet hevde at «Norges manglende ansvar for å løse klimakrisen går ut over bønder i hele verden, og aller mest småbønder i fattige land«. Eller at «økt temperatur og mer ekstremvær får katastrofale følger for fattige mennesker som er avhengige av å produsere sin egen mat«. Eller at «Klimaendringer og ekstremvær gjør det stadig vanskeligere å sikre at vi har sunn og nok mat«. Eller: Matvareproduksjonen er truet av klimaendringer. Det vesle oppropet på én side, har knapt én eneste setning fri fra svada og tomprat, og feil. Det er så ufattelig NGO! Men det gir også sterke assosiasjoner til en elevoppgave på ungdomsskolen. 

Matvareproduksjonen øker, og klimaendringene er en viktig del av forklaringen
Skal man forstå planteproduksjonen i en varmere og mer CO2-rik verden, kommer man ikke utenom den vedlagte figuren. For virkeligheten er tre forhold: 1) Alle planter er sultefôret på karbondioksid, 2) kombinasjonen mer CO2 og høyere temperatur er gunstig for alle planter, og 3) kulde er begrensende for de aller fleste livsformer. 

Skal man heve sin røst, eller løfte sin penn knyttet til klimaendringer og matvareproduksjon, er det en forutsetning å forstå plantefysiologien bak denne grafen. Den viser fotosyntesen for treslaget Populus grandidentata, men er tilsvarende for nesten alle andre planter, og alle fotosynteseveiene.

De to kurvene representerer CO2-konsentrasjoner på henholdsvis 325 (grønn) og 1935 (blå) ppm. Ved lav temperatur har ekstra CO2 liten effekt på fotosyntesen for denne arten, og det gjelder for de aller fleste planter. Når CO2-konsentrasjonen er lav, har dette treslaget størst fotosyntese ved noe over 25 grader C, men fotosynteseraten bortimot dobles ved den samme temperaturen når CO2-konsentrasjonen øker til 1935 ppm. Størst er fotosyntesen ved mye CO2 og 36 grader C, hvor den har steget med hele 450 prosent. Ved økt CO2-konsentrasjon har temperaturoptimum økt med 11 grader C. 

Dette er ikke teori, og det er ikke modeller. Det er impiriske kunnskaper, som vi har hatt i mer enn 200 år. CO2 er livets gass, og mer av den gjør kloden grønnere. Mer CO2 får stammer, grener og røtter til å vokse fortere, bladene blir flere og tykkere, og plantene får flere blomster og mer frukt. Med mer CO2 i lufta kan planter vokse med mindre vann, og de tåler derfor bedre tørke. De kan også vokse med mindre lys, mer saltholdighet, og tåler bedre luftforurensning. Ved en økning på 300 ppm CO2 i lufta, vokser C3-planter best dersom temperaturen øker med fem grader. Hele 95 prosent av klodens plantearter hører til denne kategorien. De øvrige planter, med CAM- og C4-fotosyntese, er allerede tilpasset klodens varme miljøer. 

FAO har statistisk materiale for 160 plantesorter som dyrkes av mennesker. Dette stekker seg tilbake til 1961. Dataene omfatter både produksjonsvolum og økonomisk utbytte. For en periode på 60 år har vi derfor et godt faktagrunnlag for verdens matvareproduksjon. I et studium ved Center for the study of Carbon Dioxide and Global Change i 2013, så man på de 45

Utbytte sukkerrør i perioden 1961-2011 steg med økende CO2-konsentrasjon i luft. Figuren viser også hvordan utbyttet er forventet å stige fram til 2050. Tilsvarende gjelder alle de øvrige 44 artene i den omtalte studien. Stigende CO2-nivåer vil gi en tilsvarende økning i planteutbyttet

viktigste matplantene, som sto for 95 prosent av produksjonen. Ved å kombinere disse data med IPCCs 2013-tabeller for atmosfærisk CO2-konsentrasjon de siste 50 år, og hver av disse plantenes respons på CO2-konsentrasjon i luft, kunne det beregnes hvor mye av matplanteproduksjonen som kan føres tilbake til økningen av CO2 i atmosfæren. For de 45 viktigste planteartene har verden hatt en gevinst i perioden 1961-2011 på hele 21 tusen milliarder (billioner) kroner – altså to norske «oljefond». For perioden 2012-2050 er verdien knyttet til økningen av planteproduksjonen fra økt CO2 beregnet til hele 58 billioner kroner. Og det er uten at effekten av mindre skadedyreffekter er beregnet. 

Fram mot år 2010 lå veksten i verdens samlede matvareproduksjon på ca 1,7 prosent i året. Denne utviklingen vil fortsette. Midt i den inneværende århundret antas verdens befolkning å ha nådd 9,15 millioner mennesker. FAOs tall tyder på at verdens matvareproduksjon på det tidspunkt har økt med 60 prosent, mens BNP per innbygger har økt med en faktor på 1,8. Verden blir med andre ord rikere, med mindre inntekstgap mellom utviklede og utviklende land. Og mer enn 85 prosent av veksten i matvareproduksjonen kommer som et resultat av økt produksjonsutbytte. I dag lever 2,3 milliarder mennesker i land hvor gjennomsnittlig kaloriinnntak er lavere enn 2 500 kcal/dag, mens det i 2050 vil være 240 millioner tilbake. 

Mer karbondioksid vil fortsatt gjødsle klodens landbruk, bedre landbruksøkonomien, og mette en voksende befolkning. Vi går på ingen måte mot en truet global matvareproduksjon. Når Utviklingfondet hevder dette, kan det ikke skyldes noe annet enn manglende kunnskaper, og politisk opportunisme. De regner nok med at påstander om verdens undergang gir penger i kassa. 

Rammes bønder hardt av klimaendringer?
Svaret er at bønder gjennom alle tider har vært utsatt for dårlig vær. Det generelle er imidlertid at matvareproduksjonen alltid har vært begunstiget i varme perioder, og gått dårlig i kalde. I kalde perioder holder frosten seg langt utover våren, og kommer tidlig om høsten. Det forkorter matvareproduksjonssesongen. Siden siste istid for 11 000 år siden har kloden hatt ti varme perioder. Alle de ni tidligere var varmere enn den vi nå er inne i, og i 60 prosent av denne tiden var temperaturen høyere enn i dag. I den minoiske varmeperioden 1500-1200 før Kristus (bronsealderen) blomstret matvareproduksjonen og landbruket, og mennesket lærte seg å dyrke vindruer. Kulturer blomstret, handelen skjøt i været. I Skandinavia var det så varmt at vi kunne dyrke hirse (sorghum), noe som i dag kun er mulig i tropiske og subtropiske strøk. Tilsvarende blomstret matvareproduksjonen både under romertiden for 2000 år siden, og i Middelalderens varmeperiode. Overskudd fra landbruket for tusen år siden gav blomstrende kulturer, og de store katedralene i Europa ble påbegynt. Også Nidarosdomen. Tilsvarende vet vi fra de kalde årene under den lille istiden (1350-1850/1900) at matvareproduksjonen i svært mange år slo helt feil, og at det stadig var hungersnød og sult. Folk hadde mer enn nok med å overleve. Ett eksempel på dette var i de kalde og tørre årene i Skandinavia i 1867-69, hvor befolkningen i både Finland, Sverige og Norge gikk tilbake. 

For bønder og matvareproduksjon er det kulde og tørke som er problemet, mens varme åpner for langt bedre matvareproduksjon. Økningen i matvareproduksjonen vi har sett gjennom mange år, kommer ikke på tross av høyere temperaturer og mer CO2, men på grunn av! Det er også slik at mer CO2 i atmosfæren, gir mer mat til alle

Dersom mer atmosfærisk CO2 og høyere temperaturer skulle forårsake en nedgang i verdens matvareproduksjon, burde vi ikke da ha sett tydelige tegn til det – etter 150 år? I kontrast til disse spådommene, peker utviklingen mot en robust matvareproduksjon, som kommer til å øke langt inn i framtiden. Vi kan være takknemlige for kombinasjonen av stigende temperaturer og en økning av karbondioksidnivået i atmosfæren. Vi vil absolutt ikke tilbake til de lave temperaturene og CO2-nivåene som eksisterte under den lille istiden. 

You Might Also Like

No Comments

Leave a Reply