0
Miljøpolitikken

Ytringsfrihet i klimadebattens tid

13. april 2020

Av Morten Jødal, biolog, og styreleder i Klimarealistene

Den 25. februar 2020 planla journalist Fredrik Solvang en klimadebatt i NRK, i programmet Debatten. Deltakere var klare, temaene like så, og opplegget på plass. Klimarealistene skulle delta med to personer, med motdebattanter fra Bjerknessenteret i Bergen og Universitetet i Oslo. Cicero senter for klimaforskning hadde forøvrig allerede nektet å møte Klimarealistene til denne debatten. Noen timer før den skulle gjennomføres, satte imidlertid NRK-ledelsen foten ned – slik Solvang på forhånd fryktet. En klimadebatt på statskanalen, med «klimafornektere» som deltakere, var uakseptabelt. Begrunnelsen ble imidlertid aldri uttalt offentlig. 

NRK fattet vinteren i år et vedtak om at den rådende vitenskapen fra FNs klimapanel skal være utgangspunktet – nullpunktet – for journalistikken, og dekningen skal i hovedsak handle om hvordan, og ikke om, det skal handles for å tilpasse seg eller dempe den globale oppvarmingen. De sier videre at NRK skal være oppmerksomme på «den falske balansen». Hvis vi slipper klimafornektere til, skal de stilles de rette motspørsmålene

Statskanalen har altså fattet vedtak om at en maktinstitusjon som FN skal sette rammene for en norsk debatt, og slik journalist Dan Hagen uttrykker det i fagtidsskriftet Journalisten den 14. februar 2020: NRK setter opp en autoritet, en politisk guddom, nemlig FN. Og han spør: Bryter ikke det med journalistiske prinsipper? Han stiller også spørsmålstegn ved NRKs bruk av ordet klimafornektere, og spør om ikke det er en propagandateknikk for å ødelegge deres troverdighet? Pressen bruker forøvrig gjennomgående denne betegnelsen, for systematisk å gi assosiasjoner til folk som fornekter holocaust. Det er nærliggende å kalle det mobbing.

NRK er ikke alene om slik journalistisk praksis. Snarere tvert imot. Den har gjennomsyret pressen i alle vestlige land. BBC fattet allerede i 2006 følgende vedtak: The BBC has held a high-level seminar with some of the best scientific experts, and has come to the view that the weight of evidence no longer justifies equal space being given to the opponents of the consensus on anthropogenic climate change. Det drepte klimadebatten på BBC. Av de 30 deltakerne på seminaret var det riktignok noen forskere, men majoriteten var fra Greenpeace og andre frivillige organisasjoner, forsikringsindustrien, Den amerikanske ambassaden, politiske partier, Den engelske kirken og andre kristne organisasjoner, oljeindustrien, medier og tenketanker, investeringsorganisasjoner og statlige forvaltningsorganer. Ikke akkurat «the best scientific experts», og BBC hemmelighold derfor i mange år listen over deltakere på seminaret. 

Den samme typen holdninger har vinteren 2020 blitt synliggjort fra Bergens Tidene, hvor debattredaktør Jon Tufto skrev: Vi trykker som hovedregel ikke såkalte klimaskeptiske innlegg i BT. Den samme journalistiske praksis gikk

Denne annonsen ville flere norske aviser ikke ta inn. 

igjen i mars 2020, hvor Klimarealistene prøvde å rykke inn annonsen Klimakrisen finnes ikke, i norske aviser. Hverken Dagsavisen, Nationen eller Nordlys ville trykke den. Det var halvparten av avisene vi nærmet oss. Disse mediene har altså innført streng meningskontroll. 

Vet vi noe om klimadekningen i norske medier?
Professor Knut H. Sørensen ved NTNU har uttrykt at såkalte klimaskeptikere har fått slippe til så mye i mediene, at det har satt et klart preg på den offentlige debatten om menneskeskapt oppvarming. Denne holdningen har preget ordskiftet om det som skiftet navn fra global oppvarming, til klimaendringer. Endringen var nødvendig, fordi oppvarmingen opphørte i 1998. Allerede i 2010 kom det imidlertid en masteroppgave ved Institutt for informasjons- og medievitenskap ved UiB.

Tittelen indikerer hva Katherine Berrios Duarte fant: En ubehagelig sannhet om norsk klimadekning. Hvilke stemmer og holdninger blir presentert i norsk pressedekning av klimaendringer? 

Hennes oppgave tilbakeviste påstanden fra professor Sørensen. Klimarealister slapp ikke til. Allerede i 2010 var dekningen skjev, og etter denne tid har det blitt verre. Pressen har gjennom tre tiår fulgt tidligere statsminister Gro Harlem Brundtlands imperativ fra FNs talerstol den 9. mai i 2007: Det er umoralsk å tvile

Forskningskanalen Forskning.no hadde for en del år siden en redaktør som tillot forskningsartikler fra begge sider i klimaforskningen. Innen forskningens verden foregår det nemlig en meget utstrakt debatt om årsakene til klimaendringer, og konsekvensene av disse. Det avstedkom en intens kampanje fra Cicero, den gang Institutt for klimapolitikk. Deres hardkjør for å stoppe den ene siden i debatten, førte til at redaktøren ikke orket mer, og fant seg nytt arbeid. Etter denne tid har forskningskanalen falt inn i folden, og følger holdningen i mainstream media. I NRK Dagsnytt var det for inn til et par år siden en journalist som også slapp til begge sider i debatten. Han ble flere ganger innkalt til ledelsen, og truet med omplassering og oppsigelse – dersom han fortsatte med denne praksis. Hans Wilhelm Steinfeldt ble oppmerksom på problemet, og ville lage rabalder ut av det, som støttet journalisten. Vedkommende fryktet imidlertid for sin stilling, og Steinfelds buldrende autoritet slo aldri til på skjermen. 

En forvrengt virkelighet
Lørdag den 18. januar hadde avisen Vårt land en seks siders artikkel om øygruppen Tuvalu, som ble hevdet å skulle forsvinne i havet. Koralløyer kan imidlertid ikke det. De er dynamiske systemer, slik Charles Darwin forstod på sin reise med skipet Beagle. De vokser med stigende havnivå, og har gjort det til alle tider med havnivåstigning i klodens historie. Solide forskningsrapporter viser derfor at landarealet på Tuvalu i våre dager øker, slik det forøvrig gjør på alle andre koralløyer i Stillehavet. 

Undertegnede tok derfor kontakt med avisens redaktør (Bjørn Kristoffer Bore), som i en epost noen uker tidligere hadde gitt uttrykk for at avisens spalter var åpne for stoff også fra klimarealister. Han ba meg sende inn en artikkel, men kunne ikke love at den kom på trykk. Den ble avvist, slik alle leserinnlegg som bestrider klimakatastrofen gjør. Løgnen om øygruppen som skal synke i havet, ble opprettholdt. Slik den gjøres i alle aviser og etermedier. 

Faktisk.no har i Norge etablert seg som en høyprofilert faktakontrollør, som også går inn på klimafeltet. Det gjør de, så og si utelukkende ved å se til den ene siden. De har flere ganger blitt oppfordret til å faktasjekke de utallige påstandene om koralløyer som skal drukne, men gjør det aldri. Derfor vil de heller ikke gripe fatt i uttalelsen til stortingsrepresentant Lene Westgaard-Halle, som i Tønsberg blad i mars 2020 hevdet at «planter kan drukne i karbondioksid». Naturfaglig har det intet for seg, men uttalelsen får altså stå i fred. 

I snart tretti år har mediene kjørt klimakampanje. De leter opp enhver liten begivenhet som synes å bekrefte en kommende undergang, og blåser den opp. De ser systematisk bort fra fakta og forskning som peker i en annen retning – slik som at koralløyer ikke kan synke i havet, og at planter ikke kan drukne i karbondioksid. 

På denne måten skaper pressen et forvrengt bilde av virkeligheten, slik den svenske professoren Hans Rosling utallige ganger påpekte. Helt riktig framhevet han at man ikke kan forstå verden ved å forholde seg til mediene. Hans poeng var at de systematisk selekterer noe stoff inn og mye annet ut, og så overdriver og gjentar det utvalgte stoffet slik at det til slutt framstår som sant. På det viset påpekte Rosling, har folk flest fått et galt bilde av utviklingsparametrene. Det hele minner om en viss propagandaminister fra 1930-tallet: Hvis du forteller en stor nok løgn tilstrekkelig mange ganger, begynner folk til slutt å tro på den.

Tankepoliti
I et brev fra den amerikanske kongressens komite for klimakrisen av 27. januar 2020, ble Googles direktør Sundar Pichai bedt om å hindre spredningen av videoer som er skeptiske til teorien om menneskeskapte klimaendringer. Selskapet ble bedt om å «ta ekstraordinære handlinger mot spredning av desinformasjon om klimaendringer på Youtube». Komiteen ba Google om å ta følgende skritt for å redusere synligheten til klimaskeptisk innhold på Youtube:

  1. Stanse promoteringen av videoer som inneholder klimaskepsis og klimafornekting, ved umiddelbart å fjerne dem fra anbefalte videoer foreslått av plattformens algoritme
  2. Legge til desinformasjon om klima på listen over det som skal regnes som borderline content på plattformen
  3. Stanse all monetarisering av innhold som promoterer skadelig desinformasjon om klimakrisens årsaker og effekter
  4. Rette opp i det gale inntrykket som er gitt til de millioner brukere som er blitt eksponert for klimadesinformasjon på Youtube

Liknende tanker promoteres av forskere, politikere og medier over hele den vestlige verden. I klimasaken skal alle gå i takt. Vi kjenner det dessverre også alt for godt fra de fleste øst-europeiske land i tiden før 1989. Her i Norge foreslo filosofi-professor Trygve Lavik i en artikkel i 2016 å gjøre «klimafornektelse» straffbart. I USA gjorde 20 forskere og senator Sheldon Whitehouse i 2015 det samme: å kriminalisere klimaskepsis. Kongressmannen Raul Grijalva har gjentatt det.

Rettsstatens og pressens utgangspunkt
Et sentralt prinsipp som følger lovgivingen i de fleste vestlige land, er: Audiator et altera pars: La begge parter bli rettferdig hørt. Derfor er trykke- og ytringsfriheten grunnlovbestemt i vårt land, som i mange andre. I enhver debatt, også innen klimafeltet, er det slik at ytringsfriheten først og fremst manifesterer seg når den åpner for dem som tenker annerledes. Som altså avviker fra den påståtte «konsensus», som forøvrig ikke hører hjemme i forskningens verden. I mediene er det imidlertid slik at dette avvises av prinsipp: Den skeptiske siden i klimadebatten skal ikke slippe til. De skal ikke få fortelle at koralløyer ikke kan synke i havet. Det bryter imidlertid med god presseskikk, og pressens vær-varsom-plakat. 

Påstandene om konsensus om en klimatisk dyster framtid, indikerer en dynamikk innen både forskning, politikk og formidling som vi ikke burde være bekjente av: gruppetenkning. Den kjennetegnes ved at deltakerne skjermer seg fra alternative forklaringer, troen på at gruppen alltid har rett og at medlemmene har høye etiske standarder, stereotypiske syn på opponentene, konformitet og selvsensur, og forekomsten av tankevoktere. 

Det drastiske grønne skiftet, som blant annet innebærer å legge ned petroleumsvirksomheten – grunnlaget for mye av vår velstand, som vil bygge opp store vindmølleparker i urørt natur, eller importere store mengder biodrivstoff laget av mat, hviler på et fundament som mediene og politikere ikke vil debattere. Det skal altså tas særdeles viktige politiske veivalg, basert på et naturvitenskapelig fundament som hevdes å gi entydige svar. Realiteten er imidlertid at den ene siden i denne debatten aldri har kommet til orde. Det er dramatisk, sett i lys av de viktige politiske veivalg vi står ovenfor. 

Ikke minst er det dramatisk, fordi folk flest ikke har tillit til forskningen om klima og miljø. En meningsmåling utført for Norges Forskningsråd i 2017, av Kantar TNS, viste at mer enn halvparten av befolkningen tror forskernes egne politiske holdninger og synspunkter preger deres forskningsresultater. Det fratar også politikken den legitimitet den skulle forankres i. 

You Might Also Like

4 Comments

  • Reply Ytringsfrihet i klimadebattens tid | | Sannhet - reell - usikker - science - fake - forsker dubietas - senter - klima - 2020 14. april 2020 at 11:08

    […] gjengir i dag, ordrett fra vår leders blogg Miljømytene, en tankevekkende tekst om klimaensrettingen av media i Norge, og de mulige konsekvensene dette kan […]

  • Reply Ingvar Åberge 14. april 2020 at 12:54

    Veldig bra mykje av dette, men prøv å halda eit så høgt nivå av sjølvrefleksjon at det ikkje framprovoserer motsett resultat av det ein prøver å oppnå.

    Klimaskeptikarar er pressa frå alle kantar, men har enno ytringsfridom, om ikkje andre stader, så på nettet i Noreg. Seriøse forsøk på juridisk å knebla ytringsfridommen på dette området ser inntil vidare ut til i hovudsak å vera eit amerikansk fenomen. Men det er fort gjort å setja politikarane på nokre dårlege idear her.

    Slik denne debatten artar seg, og det er på alle måtar svært uheldig, får han karakter av ein skyttargravskrig der nyansane forsvinn. Når nokon vil forby visse typar klima-ytringar, byggjer dei nettopp på denne premissen at det finst berre to sider, og der den galne av dei må forbydast. Dette tilslører både dei indre motsetnadene som er mellom IPCC sine rapportar på den eine sida og dei villaste klimaaktivistane sine skrekkscenario på den andre sida, internt i IPCC sine rapportar, og mellom dei ulike rapportane som IPCC har laga. For å nemna nokre døme. Dersom ein forlangar at folk ukritisk skal tru på klimaalarmismen, forlangar ein samtidig at dei skal tru på ei rad innbyrdes motstridande påstandar. Det er denne logiske bresten eg meiner er det mest lettforståelege og lettast kommuniserbare argumentet mot kriminalisering av klimaskepsis.

    For utan sjølvsagt dei reint generelle argumenta om menneskerettar, ytringsfridom, akademisk fridom og premissane for eit demokrati.

  • Reply Rune Valaker 15. april 2020 at 23:49

    Har du noensinne vurdert at Klimarealistene sannsynligvis er det mest undertrykkende organ for alternative meninger klimadebbatten noen sinne har sett?

    Geir Aaslids sensurpolitikk er viden kjent. Han stryker innlegg som avslører hans uvitenhet og inkompetanse og han skryter av det.

    Min etterhvert nyvunnede innsikt i klimadebatten er at der en sterk korrelasjon mellom fascimse og klimaskepisis, dette kan jeg begrunne, men tørr du la dette stå på din blogg?

  • Reply Hans Peter Geis 21. april 2020 at 18:10

    Det er trist hvordan det har utviklet seg. Men det spørs om ikke geologene har gjort nok for å tale imot dem som forkynner en kommende katastrofe. Og geologene er jo de eneste som er istand til å se inn i fremtiden ut fra erfaringene fra fortiden. De vet at vi er inne i en istids-syklus som varer i 120000 år. De få års målinger som katastrofe-profetene bygger sine prognoser på dekker et altfor kort tidsrom. Det har jo foregått en del forskning over klimautviklingen lengre bakover (innsjøsedimenter), jeg spør meg hvorfor man hører så lite om resultatene.
    Vi er øyensynlig inne i en ny mediekampanje av den art som vi har opplevet dem før – tenk på Club of Rome som spådde at det snart var slutt på en god del mineralske råstoffer. Gamle Ivan Rosenqvist engasjerte seg mot dem. Eller tenk på den kalde krigen med sin mediekampanje mot østblokken.

  • Leave a Reply