Anklagene er menneskets påvirkning av klimaet. Er det så enkelt?
Av Morten Jødal, biolog
Australias natur brenner, og flammene tar også med seg bosettinger og infrastruktur. Situasjonen er dramatisk. Hvordan skal vi forstå det som skjer? Handler det om et varmere kontinent som skyldes menneskets påvirkning av klimaet, hvor nedbøren uteblir?
Over hele kloden brenner tørre økosystemer, slik vi nå opplever i Australia. Det er et naturlig fenomen, og mange arter er tilpasset og avhengige av ild og flammer. Vi skal ikke oppfatte alle branner som et resultat av menneskets inngripen i naturen. Skogsbranner er dessverre noe som finner sted helt uten vår hjelp. Men vi bidrar i høyeste grad, slik denne figuren viser. Kakediagrammet viser at hele 64 prosent av brannene i Australia er påtent. Det handler altså på ingen måte om CO2.
Dersom det er slik at menneskeskapte klimaendringer gjør mange økosystemer tørrere, skulle vi forvente at antallet branner i skog, busk- og krattområder øker. NASA gir oss imidlertid data som forteller det motsatte: globalt har antall slike branner avtatt med 25% siden 2003.
Temperaturer
Både sommeren 2018/19 og denne sommeren er varme i Australia. Sannsynligvis var imidlertid sommeren 1938-39 varmere, og den gangen brant enorme områder. Den 13. januar 1939 gikk 2 millioner hektar opp i flammer, og asken falt ned så langt unna som i New Zealand.
Figuren viser gjennomsnittlige maksimale sommertemperaturer for månedene desember, januar og februar, fra Rutherglen i rurale områder i Victoria (den sørligste staten i Australia), i en periode hvor temperaturen ble målt med kvikksølvtermometre.
Dataene er ikke justert/homogenisert. Sannsynligvis var sommeren 38/39 den varmeste som noen gang er målt i de to sørlige statene New South Wales og Victoria. Vi kan ikke være helt sikre, fordi Australias meteorologiske institutt siden den gang har byttet målemetode, fra kvikksølvtermometre til elektronisk temperaturmåling.
Hvor brenner det?
Dette kartet viser hvor det har brent i sommersesongen 2019/20. Som vi ser, er det flest branner på østkysten. Det underlige er imidlertid at det ikke er denne delen av kontinentet som har vært varmere enn normalt.
Dette kartet viser hvordan varmen har preget Australia sommeren 2019/20. Øyeblikksbildet er fra den 18. desember sist år, men det er generelt for situasjonen denne sommeren: Øst- og vestkysten har vært kaldere enn normalt. Det er like fullt her brannene har herjet sterkest. Dersom global oppvarming var årsak til brannene, skulle vi forvente at de fant sted på plasser hvor det er varmere enn normalt.
Begge de to statene New South Wales og Victoria er utsatt for hyppige branner. Spørsmålet er om de for sesongen 2019/20 er verre enn tidligere. Historien sier nei. I februar 1851 forårsaket Black-Thursday Bushfires hele fem millioner hektar brent areal. 12 mennesker mistet livet, én million sauer og tusenvis av kveg ble drept. Temperaturen gikk helt opp i 47 grader C i skyggen.
Nedbør
Klimadebatten hevder til tider at økt temperatur vil øke fordampningen, som gir verre tørke. I virkeligheten er det motsatt: Det er tørke som gir varme. Man må altså vite om det er halen som logrer hunden, eller motsatt.
Kartene nedenfor viser gjennomsnittlig årlig nedbør i perioden 1900-2018, med data fra det meteorologiske instituttet i Australia. Her kommer det tydelig fram: Tørken på 1920- og 30-tallet var verre enn i våre dager. De siste årene har ikke vært spesielt tørre. Det svekker argumentet med en sterk CO2-komponent for brannene.
Årsakene til brannene
Som den første figuren i denne artikkelen viser, er de fleste brannene påtent. I tillegg er det slik at de nordlige, tropiske og subtropiske delene av Australia har fått inn fremmede gressarter, som lettere tar fyr, og brenner mer intenst enn de opprinnelige artene. Enda viktigere er skjøtselen av skog- og buskområder i Australia. Det er viktig å fjerne dødt brennbart materiale, som gjør at brannene blir heftigere, og vanskeligere å slukke. Den beste måten å gjøre dette på, er å brenne skogbunnen under kontrollerte betingelser. Dette gjøres i alt for liten grad, fordi folk misliker røyken som spres med slike påtenninger. Veien framover må derfor være å regulere dette i lovs form.
Det finnes forskere som jobber med branner i økosystemer i Australia. David Packham er én av dem. I 2015 advarte han om faren for framtidige branner, og oppfordert sterkt til å redusere mengdene brennbart materiale i skogbunnen. Han hevdet at 30 år med misforstått grønn ideologi, økonomiske interesser, politiske feiltrinn samt dårlig forvaltning, har skapt en massiv skogbranntrussel. Og han fortsatte: Dersom vi ikke øker målet om en årlig 5% kontrollert brenning av offentlige landområder, til det tredobbelte, vil vi oppleve massive skogbrannkatastrofer. Han hevdet at mengden brennbart materiale i skogbunnen hadde økt til det farligste nivå på ett tusen år. Branner i skog med store mengder tørt materiale på bakken, gir eksplosive og ukontrollerbare flammer, som sprer seg raskt over store avstander. Det er dette vi ser i januar 2020.
Den som tror at Australia kan kontrollere sine branner gjennom de globale CO2-utslippene, tar feil. Dette handler om tre forhold: 1) Reduser branner påtent av mennesker, 2) gjør noe med de innførte gressartene, og aller viktigst: reduser mengden brennbart materiale i skogbunnen.
Det er ingen tvil om at skogbrannar er ein integrert del av økosystema i Australia. Men det er sjølvsagt tragisk for folk når så store areal brenn på ein gong. Tanken om kontrollert brenning høyrest lovande ut, dersom det gjer at ein kan oppfylla vegetasjonen sitt behov for brann på ein måte som ikkje trugar liv og eigedom.
Nord i Australia fikk jeg vita at de innfødte hadde praktisert kontrollert og begrenset brennimg gjennom årtider. Dette skapte grunnlag for gunstig tilvekst og reduserte faren for store branner. Dette var sannsynligvis basert på erfaring gjennom århundrer.b
En meget GOD og LÆRERIK fremstilling fra Morten Jødal. La oss særlig merke oss at dette ikke er ENKLE spørsmål, slik det ellers fremstilles i norske medier når saken skal utnyttes politisk, slik norske media nå er innrettet. Spørsmålene om branner i Australia – og også skogbranner i Norge, faktisk – har langt flere variabler og årsak/virkninger enn man i utgangspunktet ofte tenker seg.
Selv har jeg besøkt «Down under» flere ganger, første gang i 1988 . Og noe av det første jeg lærte meg – ved siden av at man skal passe seg for slanger i bushen, krokodiller i sjøer og haier i havet – var at bush-fire var en del av den naturlige gang. Man snakker Down Under om «busk fire season». Men det har vært store forandringer de siste år rundt dette. Tidligere var påsatte branner av aboriginals i følge deres tradisjonelle levesett mye mer vanlig , og dette begrenset de store vegitasjonsområdenes sammenhengende utbredelse , slik at de store branner ikke fikk så store sammenhengende områder å spre seg på. Så om pyroman-virksomhet NÅ er et problem, så var styrt ildpåsettelse tidligere heller en form for katastrofe-prevensjon. Det er litt den samme mekanismen vi også ser på skogbranner i Norge ( uten sammenligning for øvrig) der frafall av bruk av beiteområder i utmark gjør vegitasjonen mye rikere med ny skogsvekst som blir mat til flammene.
Så er den varme sol et problem for bebyggelse som gjerne vil ha skygge. Ingen vet hva HETE er før de har vært i vidunderlige Australia. Derfor er ikke folket på bygda, og i tettsted , som i Norge fremme med motorsagen og sager ned trær foran husene for å få utsikt og sol inn på kjøkkenet. Tvert imot – vegitasjon gir svalende skygge – og som det fremgår av TV bilder både fra Australia og California der landsbyer brenner ned i sammenheng med skogbranner, så står skogen ofte helt inn til husveggene hos folk. Da er det bare nødt til å bli store materielle skader når det først går galt. I bush’en er også kommunikasjonsårene – veiene – sterkt utsatt når tett skog står langs vegkanten i kilometer på kilometer fremover. Dette medfører ikke bare at det med jevne mellomrom ligger døde ihjelkjørte kenguruer som ingen har sett når de hoppet ut foran bilene, men store veiområder blir rene dødsfeller ved store branntilløp.
Forhåpentligvis vil erfaringene fra katastrofene i 2020 medføre at overnevnte faktorer i langt større grad også hensyntas i Australias forebyggende arbeid mot bush-fires for fremtiden. Bush-fires er likevel en del av australsk natur og villmark som hører hjemme der. Men det kan treffes tiltak som begrenser skader og den sammenhengende brannaktivitet over store områder som vi nå har sett.
[…] Her er en oppsummering av linkene ovenfor, på norsk. […]
Kakediagrammet er vel hentet herfra:
https://aic.gov.au/publications/bfab/bfab021
Det gjelder altså branner i NSW 2001-2004. «Brannene i Australia» antyder noe annet!
De som ønsker å se temperatur-historien for Rutherglen også etter 1998, kan jo sjekke her:
https://tamino.wordpress.com/2020/01/06/bushfire-and-homophobia/
[…] direktør i CICERO, Pål Prestrud, har på Klimarealistenes nettside kommentert min artikkel om hvorfor det brenner i Australia. Han unnlater å ta opp mitt hovedpoeng, tar feil med temperaturbeskrivelsene, og gir et feilaktig […]
[…] Her er en oppsummering av linkene ovenfor, på norsk. […]
Takk,Jødal. På NRK-P2 har jeg hørt mer om aboriginernes tradisjonelle landskapspleie ved bruk av brenning av skogstriper, som Dannevik berører. Samt at fredede skogsområder har regler som hindrer slik landskapspleie. Og at eukalyptus er veldig brennbart. Jeg ber Jødal tenke over om han vil redigere om saken slik at momentene om aboriginernes tidligere metoder, og Jødals beskrivelse av at vegetasjonen er blitt mer brannfarlig, kommer først. Dette for å få fram disse momentene uten at tanker om «klimaskepsis» er blitt aktivert.
( Trond Løbben Holeveien 1371, 3531 KROKKLEIVA )
Trygve Refsdal hadde eit innlegg om saka i Dag og Tid 10. januar med tittelen «Det brenn! Det brenn!»
Det var både godt og relevant. Jeg legger ut et bilde av artikkelen.
Så sant du har løyve frå avisa og forfattaren… Eg kjenner Refsdal så godt at eg veit at han likar dårleg å verta teken til inntekt for Klimarealistene.