Av Morten Jødal, biolog
Knapt noen virksomhet påvirker naturen og planeten vi bor på mer enn landbruket. Det er den mest arealkrevende virksomhet mennesket driver. I 2018 var 11 prosent av klodens landareal kultivert, og i enkelte land benyttes mer enn halvparten av tørt land til matproduksjon. Til sammen produserer dette arealet mer enn 90 prosent av vår føde, resten kommer stort sett fra havet. Til sammenlikning er omtrent 3 prosent bebygget.
Landbruket tar altså enorm plass. I tillegg har det stått for en vesentlig forurensning, både gjennom utslipp av næringssalter og kjemikalier. Overgjødsling av vann har vært ett av de store problemene, slik vi opplevde i Mjøsa fram til 1980-tallet. I tillegg har giftige kjemikalier tatt livet av insekter, fugler og fisk, og gitt et mer artsfattig kulturlandskap.
Økologisk landbruk er først og fremst et svar på den andre av landbrukets store utfordringer: forurensning. Men røttene har også suget annen næring, av mer filosofisk karaktér. Det hele begynte med Rudolf Steiner og hans biodynamiske dyrking, og fortsatte med Eva Balfour, Albert Howard, Hans-Peter Rusch og Hans Müller. Den antroposofiske starten hadde mange underlige overbygninger, med blant annet kosmiske og jordiske krefter, planting og høsting under fullmåne, og liknende. Felles for dem alle er imidlertid en avvisning av mineralgjødsel (”kunstgjødsel”) og industriproduserte plantevernmidler. Begrunnelsen for det første er diffus, med påstander om at slike næringssalter ødelegger de kosmiske kreftene og nedbryter jordens humusinnhold, samt at slik mineralgjødsel ikke dekker plantenes behov, og gir dem dårlig kvalitet samt sykdommer. Et fokus på mindre kjemikaliebruk er lettere å forstå.
Jordbruk innebærer store naturinngrep, det kan aldri bli naturlig. Økologisk landbruk hevder å produsere på naturens premisser, men det er umulig. All matproduksjon innebærer kontroll av natur. Det innebærer å omskape den til dyrkbar mark eller beiteareal. Da forsvinner skog, savanne og andre økosystemer, og det dyre- og planteliv som tidligere eksisterte der. Det gjelder uansett type gjødsling som brukes, og hvilke bekjempningsmidler som anvendes for å håndtere ugress og plantesykdommer.
Gjennom alle tider har landbrukets store utfordring vært knyttet til plantenæring. Plantene trenger imidlertid også vann, god jordstruktur, fruktbar mold og fravær av surhet. Ingen landbruksproduksjon er et lukket system, hvor næringsstoffene resirkuleres. De tas ut gjennom de produkter bonden produserer, som poteter og korn, melk eller oksekjøtt. Eller fôr til husdyrhold. Derfor må de erstattes. Uten gjødsling kan nærmest intet dyrkes. I tidligere tider ble plantenæring hentet gjennom brenning av skog, i det såkalte svedjejordbruket. Asken gav næring til jorda. Det var store naturinngrep, og langt fra naturlig. Senere jordbruksmetoder var slåttebruket, som innebar å skaffe dyrene mat ved å slå gress i skog, på myr og i utmark. Husdyrgjødselen ble brukt som plantenæring i åkrene. På denne måten ble utmarka åkrenes mor. Senere dyrket bøndene opp deler av utmarka, og omgjorde den til slåttemark. Denne ble høstet, og brukt som vinterfôr til dyrene. Etter Den 2. verdenskrig kom mineralgjødselen inn i jordbruket.
Den beskrevne landbruksutviklingen hadde store konsekvenser for matproduksjonen. Tall fra Sverige kan illustrere dette. På begynnelsen av 1800-tallet var avlingene av bygg på landsbasis 1050 kilo/hektar. I 1892 var de økt til 1340 kg/ha, på slutten av 1920-tallet til 1860 kg/ha, og i 1950 til 2180 kg/ha. Så kom mineralgjødselen, og det gav dramatiske resultater. I våre dager produseres det i Sverige omtrent 4400 kg/ha, hvilket betyr at avlingene er doblet først og fremst som en konsekvens av bedre plantenæring. I USA økte maisavlingene med 64 prosent i de 31 årene mellom 1980 og 2011, til tross for at bruken av landareal gikk ned med 30 prosent, jorderosjon med 67 prosent, vannforbruk med 53 prosent og energibruken med 44 prosent[i]. Det har enorme konsekvenser for matforsyning og matvaresikkerhet, og bondens inntjening. Samt for miljøet.
Gjennom moderne landbruksmetoder produseres i dag fantastisk mye mer mat enn de gamle metodene innebar. De forbedres kontinuerlig, men gjorde særlige sprang gjennom Den grønne revolusjon, ledet av den norskanede forskeren Norman Borlaug. Han fikk i 1970 Nobels fredspris for sin innsats med planteforedling og moderne dyrking av særlig ris, mais og hvete, som kraftig økte avlingene i Asia og Latin-Amerika. Takket være disse moderne landbruksmetodene er vi derfor i stand til å fø en global befolkning på mer enn 7 milliarder mennesker.
Hvorfor avviser den økologiske jordbruksbevegelsen disse produksjonsmetodene? Det har sammenheng med at de ikke vil bruke mineralgjødsel, men de avviser også bruken av kjemiske midler til å bekjempe skadedyr og sopp, og ugress. Økologisk landbruk hevder at markstrukturen i det tradisjonelle landbruket ødelegges, hvilket ikke kan gi bærekraftig produksjon gjennom lengre tid. De mener også at slikt landbruk gir større miljøproblemer gjennom næringsavrenning til vann, og større utslipp av drivhusgasser. De hevder også at økologisk landbruk tar bedre vare på dyrehelsen og er bedre for menneskets kosthold, og at denne maten smaker bedre. I tillegg er de av den oppfatning at økologisk landbruk tar bedre vare på det biologiske mangfoldet.
Før jeg gjør en analyse av alle disse påstandene, la meg fortelle hvordan økologisk landbruk håndterer behovet for plantenæring. Det kan skaffes på fire måter. Den ene innebærer bruk av husdyrgjødsel, den andre bruk av mat- og slakteriavfall, den tredje biologisk nitrogenfiksering ved dyrking av erteplanter/belgvekster, og den fjerde grønngjødsel. Økologisk landbruk driver først og fremst med krøtter og sau, som gir ku- og sauemøkk. For å holde disse dyrene trengs engarealer for å dyrke gress/høy. Erteplantene har den egenskap at de har bakterier på røttene, som fikserer nitrogen fra luft. Dette er en viktig egenskap ved produksjon av eng, erter eller bønner. Biologisk nitrogenforsyning er også næringskilden ved grønngjødsling, men da pløyes avlingen ned i bakken eller fermenteres. Grønngjødsling består for eksempel av kløver, timotei, engsvingel og flerårig raigress, og innebærer å anvende plantemasse som gjødsel, og brukes gjerne på gårder uten husdyr.
Kan økoproduksjon dekke klodens matbehov?
Svaret på dette spørsmålet er klart og entydig NEI, og dette er produksjonsformens virkelig store problem. Dersom økologisk landbruk vokser seg større og større, klarer vi ikke produsere nok mat. Til kjøpesterke Norge kan vi eventuelt importere fra land som fremdeles dyrker konvensjonelt. Gjennom de siste 15 årene har forskningen nøye fulgt økologisk landbruk, i mange land. Konklusjonene er entydige. Tall fra Sveriges statistiske sentralbyrå viser at økologisk landbruk i snitt oppnår 60 % av avlingene jamført med konvensjonelt[ii]. Tallet er imidlertid mer dramatisk enn dette, ved at statistikken ikke tar med at økologisk landbruk år om annet ikke gir høstbar avling av to grunner: 1) for å dyrke grønngjødsel, og 2) for å bekjempe ugress gjennom total brakklegging. I virkeligheten ligger derfor tallet nærmere 50 % [iii]. Studier gjennomført ved Stanford universitetet i USA sier at vi trenger mer enn dobbelt så stort dyrkingsareal til økologisk drift[iv]. Økomatbevegelsen hevder imidlertid at de kan produsere like mye som konvensjonelt landbruk. Da viser de gjerne til økologisk melkeproduksjon hvor nitrogenbehovet kan dekkes gjennom biologisk nitrogenfiksering, og andre næringsstoffer kan skaffes gjennom innkjøp av kraftfôr. Gårder som har oppnådd høye avlinger har imidlertid ligget på svært god jord, som trenger mindre plantenæring. Slik jord kalles muldrik mineraljord, og den finnes det svært lite av. I tillegg har gårder som har oppnådd gode avlinger gjødslet med innkjøpt organisk næringsstoff, husdyrgjødsel og halm, samt kjøtt- og beinmel og fermenterte animalske rester fra næringsmiddelindustrien. Et helt økolandbruk kan ikke gjødsles slik, det er ikke tilstrekkelig med organisk materiale. Dessuten senkes økoavlingene over tid. Særlig på gårder uten dyr er det vanskelig å tilføre tilstrekkelig næring, og gjennom lengre tid utarmes derfor jorda. Forsøk på gården Apelsvoll i Norge har vist nettopp dette
[v]
.
Det er mange grunner til lavere økomatproduksjon. Én av dem er knyttet til for lite nitrogen i jorden. Frigjøringen av dette næringssaltet fra organisk gjødsel er vanskelig, og medfører mangel i deler av eller gjennom hele vekstsesongen[vi]. Gjennom flere års økoproduksjon er det imidlertid enda vanskeligere å forsyne jorda med tilstrekkelige mengder svovel, fosfor og kalium[vii]. En annen grunn er fravær av effektive kjemikalier til bekjempning av skadeinsekter og sopp. Enkelte matplanter er svært vanskelige å dyrke økologisk, fordi de angripes av sykdommer. Poteter er én av disse, raps en annen. Tar økologisk landbruk over i Norge, må disse matvarene i stor stil importeres fra tradisjonell drift i andre land.
Ugress er et annet stort økoproduksjonsproblem. I en slik kornåker er det stor sannsynlighet for et innslag av uønskede planter på opp mot 50 prosent[viii]. Balderbrå, tistler og hestehov står gjerne tett. Med årene øker ugressinnslaget, fordi mekanisk bekjempelse uten moderne kjemikalier er utilstrekkelig, og ugressfrø hoper seg opp i bakken. Ugresset håndteres ved gjentatt harving, som gir stor avrenning til vann og vassdrag. I slike ugressåkre øker også sannsynligheten for soppangrep. Lys, vann og næring som ugresset stjeler, senker også kornproduksjonen[ix]. År om annet må derfor økologiske åkre legges brakk, for å redusere ugressproblemet. Dette er et så stort problem at flere gir opp økoproduksjon.
Økologisk mat er dyrere enn konvensjonell, hvilket henger sammen med lavere produksjon. Det går ut over kjøpesvake grupper i den vestlige verden, og globalt handler det også om de fattige i utviklingslandene. Afrika står i en særstilling, ved at mange bønder produserer svært gammeldags. De har i liten grad tatt i bruk moderne dyrkingsmetoder. Subsistenslandbruket produserer ofte bare 1/10 av avlingen/areal i forhold til moderne gårder som arbeider med den samme typen jord og under samme klima[x]. Dette jordbruket har likhetstrekk med økologisk landbruk, gjennom få innsatsfaktorer. En omlegging til bedre økodrift vil kunne styrke matvareproduksjonen noe, men den vil kunne forbedres langt kraftigere gjennom omlegging til konvensjonell drift. Sulten i Afrika vil også framover styres av matvareprisene, og være bestemt av 1) produksjonskapasiteten og 2) etterspørselen. Kontinentet har en svært høy befolkningsvekst, som krever kraftig økt matvareproduksjon. I tillegg kommer biodrivstoffproduksjon, og større etterspørsel etter matvarer fra det internasjonale marked – ikke minst drevet av en redusert matvareproduksjonen i rike land etter en langsom overgang til et økologisk landbruk. Allerede i dag er store landområder i Afrika drevet av utenlandske eiere, som produserer for et marked utenfor Afrika. Vi vil antakeligvis se mer av dette, altså mer eksport.
I dag produserer landbruket mat til 7 milliarder mennesker, innen 2050 må dekke behovet til 9. Økologisk landbruk har verken i Afrika eller globalt forutsetning for å dekke denne etterspørselen. Det vil nødvendigvis resultere i mer sult. Overalt.
Senket produksjon og klodens økosystemer
I den industrialiserte del av verden produserer økologisk landbruk omtrent halvparten av avlingene som oppnås ved konvensjonell dyrking. Studier ved Stanford universitetet sier at en full overgang til økologisk dyrking vil kreve et ekstra dyrkingsareal på 20 millioner kvadratkilometer. Det er en god del større enn Russland, dobbelt så stort som USA, eller tilsvarende tre Amazonasregnskoger[xi]. Så mye ekstra jordbruksareal finnes ikke. En overgang til økologisk dyrking vil imidlertid innebære at alt som kan dyrkes opp, må tas i bruk. Det vil få dramatiske konsekvenser for klodens plante- og dyreliv. Fra før kommer trusselen mot biomangfoldet først og fremst fra jordbruket, som har tatt i bruk natur for å produsere mat. Det har utryddet enkelte dyre- og plantearter, og redusert forekomsten av svært mange flere. En storstilt satsing på økologisk landbruk vil blant annet ha en dramatisk avskoging som konsekvens.
Etter år 2010 har det vært en stor politisk kampanje for å boikotte palmeolje. Dette året ble denne palmen dyrket på 110 000 km2, eller 0,79 prosent av det samlede globale jordbruksareal. Miljøbevegelsen og politikere har fått med seg et politisk korrekt næringsliv på å unngå dette u-landsproduktet. Begrunnelsen har vært at denne produksjonen trenger inn i urørt natur, og reduserer det biologiske mangfold. Samtidig har den samme miljøbevegelsen fått med seg hele Europa på en langsom overgang til økologisk landbruk. Det er en absurd politisk idé, hvor miljøbevegelsen har svært liten innsikt i hva de promoterer. De ønsker altså et landbruk som krever et ekstra produksjonsareal 128 ganger større enn det som i dag brukes til palmeoljeproduksjon. En slik overgang til økologisk landbruk vil være en katastrofe for klodens natur. Intet mindre.
Sannheten er at moderne landbruksmetoder, gjennom den grønne revolusjon og innføringen av GMO, har betydd mye mer for å spare natur, bevare biomangfoldet og ta vare på truede arter, enn all samlet miljøinnsats fra stater, FN, EU og frivillige organisasjoner. Hadde vi benyttet de samme landbruksmetoder som på 1950-tallet, ville vi ikke dyrket på 38 prosent av alt dyrkbart areal, men 82[xii].
Miljø- og klimaperspektiver
Den økologiske bevegelsen har satt fokus på forurensning, både av næringssalter og kjemikalier. Gjennom de siste årene har klimaperspektiver knyttet til landbruket også vært plassert høyt på dagsordenen. Deres påstander er at økolandbruket forurenser mindre. Forskning viser imidlertid noe annet. Det økologiske landbruket bruker ikke mineralgjødsel. Slik næring tas imidlertid lett opp av plantene, og kan doseres slik at svært lite renner av til vassdrag. Et sterkt miljøfokus i det konvensjonelle landbruket de siste årene har ført til en langt lavere avrenning, som ytterligere kan forsterkes med spesiell beplantning i ytterkant av jordene. Erfaringer blant annet fra amerikansk landbruk viser at målt mot landbruksutbytte, så synker bruken av både nitrogen og vann[xiii]. I kontrast er næringssaltene i både husdyrgjødsel, belg- og erteplanter, samt i grønngjødsel, mindre tilgjengelig for plantene. De foreligger organisk bundet, og må frigjøres gjennom nedbrytning. Mye ligger derfor igjen på jorder og åkre etter at avlingene er høstet, og renner av til vassdrag i løpet av høst og vinter[xiv]. Ved dyrking av åkervekster er det derfor større avrenning av særlig nitrater fra økologisk landbruk, enn fra det konvensjonelle[xv]. Det har vært kjent lenge[xvi].
Økolandbruket hevder også at deres dyrkingsmetoder forbedrer jordstrukturen gjennom å gjøre den mer moldrik, gjennom tilførsel av organisk gjødsel. Det stemmer ikke[xvii]. Lavere avlinger innebærer at det blir mindre rester av røtter og overjordiske plantedeler, som kan pløyes ned i jorden. Og det er mengden produsert biomasse som bestemmer hvor mye mold det dannes. For økologiske gårder med dyr kan dette kompenseres gjennom tilførsel av husdyrgjødsel. Jordbrukshistorien viser imidlertid at jordens fruktbarhet kun marginalt kunne forbedres med stedlige, organiske materialer[xviii].
Jordstruktur forverres heller ikke ved tradisjonell drift. Det er ikke slik at mineralgjødsel er giftig, og ødelegger mikrobielt liv. Snarere er det heller slik at disse næringssaltene er nødvendige for slike organismer. Det biologiske mikromangfoldet i tradisjonelt drevet jord er derfor ikke lavere enn i ”økologisk jord”. Like fullt viser metastudier at artsmangfoldet i økologisk landbruk er høyere, kanskje opp mot 30 %[xix]. Det har sammenheng med flere forhold. For det første er det langt mer ugress i økologisk drevne åkre, men dette er utelukkende et problem. For det andre fjernes uønskede skadedyr med insekticider i det tradisjonelle landbruket. Det er også en fordel. For det tredje har økogårder gjerne mer beitemark enn de tradisjonelle, og disse kan ha et relativt høyt artsmangfold.
Mange innen økomatbevegelsen har trukket fram at monarksommerfuglbestandene i USA har gått tilbake gjennom mange år, og to forhold har blitt trukket fram. Det ene er bruken av genmodifiserte organismer (GMO), det andre anvendelsen av glyfosat (Roundup). Det førstnevnte omtales i kapittelet om genmodifiserte organismer. Glyfosat brukes i korn- og maisåkre. Det er utvilsomt en sammenheng mellom bruken av glyfosat og nedgangen i sommerfuglbestandene. Den er imidlertid ikke knyttet til at dette kjemikaliet dreper disse insektene. Glyfosat er et plantevernmiddel, og tar blant annet livet av planten svalerot (Asclepias sp). Monarksommerfuglene legger eggene sine på denne planten. Nedgangen i sommerfuglbestandene er en utilsiktet konsekvens av bruken av glyfosat, mens utryddelsen av svalerot i åkeren er tilsiktet. Det er ett av ugressene man vil bli kvitt. For bonden er problemstillingen klar: man kan enten ha mye svalerot i åkeren, eller et høyere avlingsutbytte. Ikke begge deler samtidig. Velger han å prioritere svalerot, må han utvide åkeren for å oppnå samme avlingsutbytte. Da går natur tapt, og det biologiske mangfoldet reduseres. Løsningen på dette dilemmaet er å legge til rette for monarksommerfuglene utenfor åkeren.
Det biologiske mangfoldet må altså finnes i områdene rundt dyrket og beitet mark; i små åkerholmer, dammer, hekker og andre biotoper. Det er i dette varierte landskapet dyre- og planteartene skal trives. For å øke dette må derfor slike steder framelskes. Hadde midlene som i dag kjøres inn i økologisk landbruk blitt anvendt som støtteordninger i det tradisjonelle landbruket, kunne man oppnådd nettopp dette. Det aller viktigste perspektivet hva gjelder biomangfold i ulike driftsformer er imidlertid igjen knyttet til produsert volum. Økologisk landbruk krever større plass, og ekspanderer derfor inn i omkringliggende natur. Det reduserer det biologiske mangfoldet i sin helhet.
Framstilling av mineralgjødsel krever energi ved den industrielle produksjon, og benyttes ofte som et argument mot det tradisjonelle landbruket. Det samme er ikke tilfelle for husdyrgjødsel, erteplanter og grønngjødsel. Energibalansen i regnestykket knyttet til tradisjonelt landbruk er imidlertid sterkt positiv: gjødsling med nitrogenholdig mineralgjødsel gir avlinger med energiinnhold som langt overstiger innsatsfaktorene. Gevinsten ligger i intervallet 8-15 ganger større[xx]. Fordi avlingene er så mye høyere i det konvensjonelle landbruket, kommer de energimessig også bedre ut enn det økologiske. Norge har tidligere produsert mineralgjødsel med fornybar energi: vannkraft. Og for framtiden er det intet i veien for å anvende hogstavfall, halm eller energiskog som energikilde for en slik mineralgjødselproduksjon.
En sammenlikning av klimaperspektivene ved økologisk- og konvensjonelt landbruk er vanskelig. For å starte med konklusjonen, er det konvensjonelle jordbruket mer klimavennlig enn det økologiske[xxi]. Det støttes av flere nyere forskningsrapporter, også et studium uført ved en avdeling for økologisk produksjon ved Sveriges Landbruksuniversitet (SLU). De konkluderer med at ”en konsument bør velge økologisk mat av andre grunner enn å minske sin klimapåvirkning”[xxii].
Grunnen til at klimaperspektivet er vanskelig, er at to kompliserte forhold må vurderes. Det første er knyttet til karbonmengder som bindes i jord. På vår klode er det dobbelt så mye karbon i jord som i atmosfæren. Jordstrukturen er imidlertid avgjørende, og det springende punktet er innholdet av muld. Denne består av omtrent 50 % karbon, så jo høyere innslaget er av muld, desto mer karbon bindes. Og mengden muld i jord er knyttet til produksjon. Ettersom konvensjonelt landbruk produserer langt mer enn det økologiske, bindes det mer karbon i jorda i dette landbruket. Bildet kompliseres imidlertid av to forhold. Det ene er at produksjon av mineralgjødsel gir utslipp av kulldioksid (CO2) og lystgass. Samtidig skal mineralgjødselen transporteres, som gir CO2-utslipp. I tillegg er det slik at økologisk landbruk benytter mye husdyrgjødsel, som er muldrik. Denne kan imidlertid komme utenfra gården. Og ytterligere er det slik at økologisk landbruk, i hvert fall i Skandinavia, er innrettet mot grasproduksjon til sau og ku. Gressmark binder mye karbon.
Opp mot dette må det vurderes utslipp av drivhusgasser, både fra jord, fra husdyrgjødsel, og dyrehold. Forhold som da spiller inn er utslipp av metan fra fordøyelse hos drøvtyggere, samt metan og lystgass fra husdyrgjødsel som benyttes til plantenæring. Begge disse gasser som er langt kraftigere som drivhusgass enn CO2. Og endelig må både karbonbinding og utslipp korreleres mot produsert volum. Det interessante er ikke karbonregnskapet/areal, men karbonregnskapet/produksjon. Altså: hvordan ser karbonregnskapet ut for 1000 kilo bønner, hvete eller melk, produsert økologisk eller tradisjonelt? Det helt sentrale er at økologisk landbruk trenger tilleggsareal, for å produsere det samme volumet. Økojordbruket krever arealendringer, ved at skogs- eller annen naturmark må dyrkes opp. Som vi kjenner fra diskusjonen omkring norsk skogbevaring i Brasil og andre tropiske land, er fravær av hogst beregnet å være det viktigste klimatiltak av alle. Gjennom behovet for tilleggsareal blir derfor det samlede klimaregnestykket i disfavør av økologisk landbruk.
Produksjonsformer og plantehelse, dyrs helse og velferd, og menneskers helse
En rekke studier de siste årene har sammenliknet disse perspektivene i økologisk og tradisjonelt landbruk. På oppdrag fra Mattilsynet leverte Vitenskapskomiteen for mattrygghet en rapport den 30. april 2014[xxiii]. Deres konklusjoner er klare: det finnes ingen forskjeller av betydning som favoriserer den ene eller andre produksjonsformen. Mat produsert på den ene eller andre måten er trygg i Norge, og både sau og geit, ku, gris og kylling har tilnærmelsesvis de samme forhold der de står i fjøs, grise- eller hønsehus. Dyrevelferd for bier utfordres noe av et økologisk forbud mot pollentilskudd i perioder hvor de ikke kan samle dette selv, og i EU av at det ikke tillates desinfisering av produksjonsutstyr med kaustisk soda. Plantene lider mer av plantesykdommer, skadedyr og ugras innen økologisk enn konvensjonell drift. Disse forholdene er imidlertid ikke av stor betydning.
Den økologiske bevegelsen bestrider disse temmelig entydige vitenskapelige konklusjonene, og trekker fram enkeltstående rapporter med svakt andre konklusjoner. Det har karaktér av tunnelsyn, med liten troverdighet.
Vitenskapskomiteen sier også at innholdet av næringsstoffer er ganske likt, og forskjellene har minimal betydning for vår helse. På samme vis konkluderte forskere ved København og Aarhus universitet i 2010[xxiv]. De små forskjellene går ut på at det er noe mer nitrat i vanlig dyrkede grønnsaker, og noe høyere protein i samme type dyrket korn. Økologiske varer har litt høyere tørrstoffinnhold, og det er litt høyere C-vitamininnhold og fosfor i økologiske grønnsaker. Tilhengere av økologisk landbruk pleier å hevde at nitrat er skadelig, men det er utdatert kunnskap. I 1994 ble det oppdaget at nitrat dannes i kroppen[xxv], spiller en viktig rolle i menneskets immunsystem[xxvi], og har positive helseeffekter[xxvii].
Miljøbevegelse og forkjempere for økologisk landbruk pleier gjerne fokusere på reststoffer av sprøytemidler fra det tradisjonelle landbruket , og hevder at disse har stor betydning for menneskets helse. Alle vitenskapelige analyser viser imidlertid at innholdet er så lavt at det ikke har betydning.
Det er viktig å heve blikket når vi tenker reststoffer i planter. Utgangspunktet for mange er nemlig at økologiske produkter er giftfrie. Det er de selvfølgelig ikke. Alle planter inneholder naturlige giftstoffer, som på en giftighetsskala er omtrent like toksiske som det som brukes i sopp- eller insektbekjempende kjemiske midler. Enkelte av dem er ekstremt giftige, slik som aflatoxin og pyrethrum (det siste er tillatt brukt i økolandbruk i EU). Innholdet av reststoffer fra sprøyting (f.eks. glyfosat, bentazon eller dimetoat) er imidlertid uhyre lavt, mens de naturlige stoffene (f.eks. solanin, koffein, dioxynivalenol) forekommer i langt større mengder. Gjennom et helt år får vi i oss 15 000 ganger så mye naturlige giftstoffer gjennom mat, som dem vi får i oss av reststoffer av alle de 105 vanligste sprøytemidlene i mat og vann til sammen[xxviii]. Eller for å være konkret: 3 kopper kaffe inneholder 130 milligram giftstoffer, av dem 70 milligram koffein. Tilsvarende får vi i oss 40 milligram i året av de tre giftstoffene som er nevnt i sprøytemidler ovenfor. Eller: Ett eneste daglig gram basilikum, som inneholder giftstoffet estragol, er omtrent 300 ganger farligere enn vårt inntak av carbaryl[xxix] (vårt aller mest giftige pesticid). Eller: To daglige pils er 18 000 ganger farligere enn vårt reelle inntak av det farligste pesticid[xxx]. Det er altså dosene som teller, ikke hvor stoffene kommer fra. Den sentrale tesen innen toksikologien er: Dosis sola facit venenum – altså: dosen alene bestemmer giftigheten.
Det er imidlertid ett viktig perspektiv som gjelder helse og landbruksproduksjonsform. Fra all kreftforskning vet vi at et stort inntak av frukt og grønnsaker senker risikoen for kreft[xxxi]. All forbruksforskning viser at konsum er knyttet til pris. Jo billigere frukt og grønt, jo mer spiser vi av dem. Og motsatt. Den senkede produksjonen i økologisk landbruk øker prisene, og vi kan derfor forvente et lavere konsum. Studier fra World Cancer Research Fund anslår at et økt inntak av frukt og grønt fra 250 gr/dag, til 400 gr/dag, vil innebære en nedgang i samlede krefttilfeller med 23 %[xxxii]. Og motsatt: Faller inntaket med kun 50 gr/dag, vil det føre til en stigning i antall krefttilfeller med 8 %[xxxiii]. For Norge betyr dette omtrent 2400 flere krefttilfeller i året, og rundt 800 flere døde. Det er dette perspektivet som er viktigst hva gjelder humane helseeffekter av økologisk eller tradisjonell matproduksjon.
Konklusjoner
På 1960-tallet ble en tredjedel av rishøsten spist opp av insekter i Asia[xxxiv]. Moderne insektmidler har satt en stopper for dette enorme matvaretapet, og ligget bak noe av den veksten vi har hatt i matproduksjonen. I en artikkel i det anerkjente tidsskriftet Science[xxxv] skriver forskeren Philip Abelson: ”Hvis antallet tillatte soppmidler blir redusert slik at bare noen få er tillatt, vil sopp ødelegge store deler av avlingene. Dersom disse syntetiske fungicidene ikke var tilgjengelig, har eksperter anslått at produksjonen av epler vil falle med 40 %, druer med 33 %, fersken med 49 % og jordbær med 38 %. Produksjonen av de fleste grønnsaker vil også falle, og prisene stige. Lavinntektsgruppene vil tape”.
Økologisk landbruk tillater ikke sprøytemidler, ei heller mineralgjødsel. Denne produksjonsmetoden vil derfor føre til kraftige fall i matvareproduksjonen, og en tilhørende oppdyrking av natur for å kompensere for lavere produksjon. Økologisk landbruk er derfor veien til både sult og naturødeleggelser. Den gir ingen gevinster med hensyn til plantehelse, dyrs helse og velferd, eller menneskers helse. Snarere tvert imot; økologisk landbruk vil føre til flere krefttilfeller og kreftdødsfall.
Norge har et mål om at 15 prosent av matproduksjonen og matforbruket skal være økologisk i 2020, og den samme prosentsatsen skal gjelde omsetningsverdien av økologisk. Staten bidro i 2015 med kr 138,2 millioner i offentlig støtte til økologisk produksjon. Partiet Venstre ønsker momsfritak for økologisk mat, og Kristelig Folkeparti vil at det offentlige skal bruke sin innflytelse for å kjøpe inn mer økologisk. Ingenting av dette er fornuftig, eller har rot i moderne forskning. Alle disse målene bør snarest oppgis, både av hensyn til klodens fattige, og det biologiske mangfold. I stedet bør støtteordningene vris mot et integrert konvensjonelt landbruk, som går videre med den miljøsatsing som har vært gjeldende i mange år.
[i] https://www.fieldtomarket.org/report/national2/PNT_summaryReport_A17.pdf
[ii] Jordbruksstatistisk årbok (2011). Jordbruksstatistik med data om livsmedel. Statistiska sentralbyrån, SCB, Örebro, Sverige. http://scb.se/pages/PublishingCalendarViewInfo 259923.aspx?PublObjId=15861
[iii] Kirchmann, H., Bergström, L., Kätterer, T. & Andersson, R. (2014): Den ekologiska drømmen. Myter och sanninger om ekologisk odling. Fri tanke forlag.
[iv] http://www.pnas.org/content/107/26/12052.full.pdf+html
[v]
Eltun, R., Korsæth, A. & Nordheim, O. (2002): A comparison of environmental, soil fertility, yield, and economical effects in six cropping systems based on an 8-year experiment in Norway. Agriculture Ecosystems and Environment 90: 155-168
[vi] Kirchmann, H., Kätterer, T. & Bergström, L. (2008): Nutrient supply in organic agriculture – plant – availability, sources and recycling. In Kirchmann, H. & Bergström, L. (red). Organic Crop Production – Ambitions and Limitations. Springer, Dordrecht, Netherlands, s. 89-116.
[vii] Askegaard, M. & Eriksen, J. (2000): Potassium retention in an organic crop rotation on loami sand as effected by contrasting potassium budges. Soil Use and Management 16: 200-205. Berry, P., Stockdale, E., Sylvester-Bradley, R., Phillips. L., Smith, K., Lord, E., Watson, C. & Fortune, S. (2003). N, P and K budgets for crop roations in nine organic farms in the UK. Soil Use and Management 19: 112-118. Gosling, P. & Shephard. M. (2005): Long-term changes in soil fertility in organic arable farming systems in England, with particular reference to phosphorous and potassium. Agriculture Ecosystems and Environment 105: 425-432. Nowak, B., Nesme, T., David, C. & Pellerin, S. (2013): To what extent does organic farming rely on nutrient inflows from conventional farming? Open access, IOP Publishing, Environmental Research Letter 8, 044045. Nguyen, M.L., haynes, R.J. & Goh, K.M. (1995): Nutrient budgets and status in three pairs of conventional and alternative mixed cropping farms in Canterbury, New Zealand. Agriculture Ecosystems and Environment 52: 149-162. Wieser, I., Hess, J. & Lindenthal, T. (1996): Nutrient balances on organically managed grassland farms in upper Austria. Die Bodenkultur 47: 81-88.
[viii] Kirchmann, H., Kätterer, T. & Bergström, L. (2008): Nutrient supply in organic agriculture – plant – availability, sources and recycling. In Kirchmann, H. & Bergström, L. (red). Organic Crop Production – Ambitions and Limitations. Springer, Dordrecht, Netherlands, s. 89-116.
[ix] Håkansson, S. (2003): Weeds and Weed management on Arable Land: An Ecological Approach. CABI Publishing, Wallingford, England, 274 s.
[x] Tol, Richard (2014): Hot stuff, cold logic. The American Interest, vol 10 no 3: http://www.the-american-interest.com/2014/12/10/hot-stuff-cold-logic/
[xi] http://www.pnas.org/content/107/26/12052.full.pdf+html, http://greenstate.tv/resources/detail/saving-natural-habitat-and-preserving-species-the-story-of-modern-agriculture
[xii] Goklany, I.M. (2002): Comparing 20th Century Trends in U.S. and Global Agricultural Water and Land Use. Water International, Vol 27, no 3, 321-329
[xiii] http://thebreakthrough.org/index.php/issues/food-and-farming/the-environmental-case-for-industrial-agriculture
[xiv] Kirchmann, H., Bergström, L., Kätterer, T., Mattsson, L. & Geslein, S. (2007): Comparison of long-term organic and conventional crop-livestock systems in a previously nutrient-depleted soil in Sweden. Agronomy Journal 99; 960-972
[xv] Aronsson, H., Torstensson, G. & Bergström, L. (2007): Leaching and crop uptace of N, P, and K in a clay soil with prganic and conventional systems on a clay soil. Soil Use and Management 23: 71-81. Bergström, L., Kirchmann, H., Aronsson, H., Torstensson, G. & Mattsson, L. (2008): Use efficiency and leaching of nutrients in organic and conventional cropping systems in Sweden. In: Kirchmann, H. & Bergström, L. (red). Organic Farming – Ambitions and Limitations. Springer, Dordrecht, Netherlands, s. 143-161. Korsaeth, A. (2008) Relations between nitrogen leaching and food productivity in organic and conventional cropping systems in long-term field study. Agriculture, Ecosystems and Environment 127: 177-188. Korsæth, A. & Eltun, R. (2008): Synthesis of the Apelsvoll system experiment in Norway – nutrient balances, use efficiencies and leaching. In: Kirchmann, H. & Bergsröm, L. (red) Organic Farming – Ambitions and Limitations. Springer, Dordrecht, Netherlands, s: 117-142. Torstensson, G., Aronsson, H. & Bergström, L. (2006): Nutrient use efficiencies and leaching of organic and conventional cropping systems in Sweden. Agronomy journal 98: 603-615
[xvi] Bergström, L. (2003): Handelsgödsel er inte den stora boven. I Johansson, B. (red). Formas fokuserar 1: Är eko reko? Formas, Stockholm, Sverige, s: 39-43
[xvii] Gosling, P. & Shephard. M. (2005): Long-term changes in soil fertility in organic arable farming systems in England, with particular reference to phosphorous and potassium. Agriculture Ecosystems and Environment 105: 425-432
[xviii] Kirchmann, H., Bergström, L., Kätterer, T. & Andersson, R. (2014): Den ekologiska drømmen. Myter och sanninger om ekologisk odling. Fri tanke forlag.
[xix] Tuck, S.L., Wingqvist, C., Mota, F., Ahnström, J., Turnbull, L.A. & Bengtsson, J. (2014): Land-use intensity and the effects of organic farming on biodiversity: a hierachical meta-analysis. Journal of Applied Ecology 51: 746-755
[xx] Bertilsson, G., Kirchmann, H. & Bergström, L. (2008): Energy analysis of conventional and organic agricultural systems. I Kichmann, H. & Bergström, L. (red). Organic Crop Production – Ambitions and Limitations. Springer, Dordrecht, Netherlands, s. 173-188.
[xxi] Kirchmann, H., Bergström, L., Kätterer, T. & Andersson, R. (2014): Den ekologiska drømmen. Myter och sanninger om ekologisk odling. Fri tanke forlag.
[xxii] Röös, E., Sundberg, C., Salaomon, E. & Wivstad, M. (2013): Ekologisk produksjon och klimatpåverkan. Sveriges lantbruksuniversitet, Centrum för ökologisk produksjon och konsumption, Uppsala, Sverige, 72 s. http://www.slu.se/Documents/externwebben/centrumbildningar-projekt/epok/Publikasjoner/Eko-prod-o-klimatp-webb.pdf
[xxiii] VKM (2014) Comparison of organic and conventional food and food production. Overall summary: Impact on plant health, animal health, and human health. Vitenskapskomiteen for mattrygghet. ISBN: 978-82-8259-138-6
[xxiv] Søltoft, M., Nielsen, J., Laursen, K.H., Husted, S., Kalekoh, U. & Knuthsen, P. (2010): Effects of organic and conventional growth systems on the content of flavonoids in onion and phenolic acids in carrots and potatoes. Journal of Agricultural and Food Chemistry 58: 10323-10329
[xxv] Duncan, C., Li, H., Dykhuizen, R., Frazer, R., Johnston, P., macKnight, G., MacKenzie, H., Batt, L., Golden, M., Benjamin, N. & Leifert, C. (1997): Protection against oral and gastrointestinal diseases: Importance of dietary nitrate intake, oral nitrate reduction and enterosalivary nitrate circulation. Comparative Biochemistry and physiology A 118: 939-948
[xxvi] Lundberg, J.O., Weitzberg, E., Cole, J.A. & Benjamin, N. (2004): Opinion – Nitrate, bacteria and human health. Nature Reviews Microbiology 2: 593-602. Lundberg, J.O., Weitzberg, E. & Gladwin, T. (2008): The nitrate-nitrite oxide pathway in physiology and theapeutics. Nature Reviews Drug Discovery 7: 156-167
[xxvii] Lundberg, J.O., Weitzberg, E. & Gladwin, T. (2008): The nitrate-nitrite oxide pathway in physiology and theapeutics. Nature Reviews Drug Discovery 7: 156-167
[xxviii] Ames, B.N., Profet, M. & Gold, L.S. (1990): Dietary pesticides (99,99 % all natural). Proceedings of the National Academy of Science of the USA 87: 7777-7781
[xxix] Bruce, A.N., Magaw, R & Gold, L.S. (1987): Ranking Possible Carcinogenic Hazards. Science vol 236: 271-280
[xxx] Bruce, A.N., Magaw, R & Gold, L.S. (1987): Ranking Possible Carcinogenic Hazards. Science vol 236: 271-280
[xxxi] WCRF (1997): Food, Nutrition and the prevention of cancer: a global perspective. World Cancer Research Fund & American Institute for Cancer Research. Washington DC: American Institute for Cancer Research. Bruce, A.N. & Gold, L.S. (1997): The causes and prevention of cancer: Gaining perspective. Environmental Health Perspectives Supplements vol 105: 865-873
[xxxii] Som over.
[xxxiii] Som over.
[xxxiv] Heinrichs, E.A. (1998): Management of Rice Insect Pests. Department of Entomology, University of Nebraska. http://www.ent.agri.umn.edu/academics/classes/ipm/chapters/heinrich.htm
[xxxv] Abelsson, P. (1994): Editorial: Adequate Supplies of Fruits and Vegetables. Science vol. 266: 1303