Svalbardreinen

Modellene tilsa at den skulle få problemer, men bestanden har vokst.

I slutten av juli har danske aviser og medier slått opp at 200 svalbardrein er funnet døde etter vinteren, se her og her og her. Det skal være et skrekkeksempel på klimaforandringer. Koblingen skal være at mildere vintre kan gi et islag på bakken, som kan hindre reinen å finne mat, slik at de sulter ihjel. Det er den samme tankegangen som ligger bak påstanden om at smågnagersvingningene kan forsvinne, slik de er framført av forskere ved UiO. 

Det er imidlertid noe galt her, og det uttrykkes i klartekst i en rapport fra Sysselmannen på Svalbard fra 2009: Plan for forvaltning av Svalbardrein. Her slås det fast at bestanden et stykke ut på 1900-tallet var nede i 1 000 individer, mens det i dag er fler enn 10 000 av dem. Rapporten sier at mengde snø om vinteren er avgjørende for denne arten: Jo mer snø, desto vanskeligere får dyrene det. Men modellene fra slutten av 1990-tallet sa også noe annet: Med mer mildvær om vinteren kan det bli et islag på bakken, som kan ødelegge for reinens tilgang til beiter. Det kan særlig gå ut over kalvene, og eldre dyr.

Men så sier 2009-rapporten:

Da klimascenariene for nordområdene kom for mer enn 10 år siden ble det antatt at frekvensen av mildere vintre ville øke, og dermed økt sannsynlighet for flere perioder der nedising av beiter kunne forekomme, var det grunn til å anta at dette ville slå negativt ut for svalbardreinen. At det i tillegg ble forventet flere lavtrykk og mer snø ville ikke bedre situasjonen. Ved bruk av den kunnskapen man hadde da viste bestandsmodeller at man kunne forvente mindre antall reinsdyr i gjennomsnitt per år enn observert de siste 20 årene. Det var med andre ord ingen lystelige utsikter for svalbardreinen, men virkeligheten ble overraskende nok svært annerledes enn modellene hadde sagt. Bestandene vokste kraftig, og har nådd sine høyeste tettheter de seinere åra. 

I 2019 dukker en forsker fra Norsk Polarinstitutt opp, med de samme modell-påstandene som tidligere. Åshild Ønvik Pedersen legger ansvaret utelukkende på menneskeskapte klimaendringer. Men da glemmer hun to svært viktige forhold. For det første er bestanden av svalbardrein rekordstor, og for det andre er det helt normalt med store svingninger – knyttet til varierende miljøbetingelser. Det vil si klimatiske variasjoner. Igjen kan vi gå til rapporten fra 2009, som slår fast: Antall rein svinger mye fra år til år. Den årlige vekstraten til bestander varierer mellom -47 prosent, og +68 prosent. I Store norske leksikon skriver Rolf Langvatn at bestanden svinger mye, men ofte ligger i størrelsesorden 10 000 – 12 000 individer.

Vinteren 1993 ble bestanden på Brøggerhalvøya redusert fra omtrent 350 individer, til omtrent 80. Hvilket vil si: Omrent 75 prosent av dyrene døde denne vinteren. Slike episoder er hva vi kan forvente oss i naturen, særlig i så marginale og barske områder som på Svalbard. Livet i Arktis er tilpasset slike dramatiske endringer, hvilket vises av den totale bestanden på Svalbard på mer en 10 000 dyr. 

Hvilket betyr at dagens forskning – innen det ene feltet etter det andre, har kjørt seg fast i et klimaspor. Modellene skal gi svar på alt, men de er gale – slik Sysselmannens rapport slår fast.