Miljømytene

New Orleans og orkanen Katrina – den riktige forklaringen

10. mai 2019

Av Morten Jødal, biolog

Helt i slutten av august 2005 slo orkanen Katrina inn over New Orleans, og vesentlige deler av byen ble oversvømt. Noe ble slått til pinneved. Det franske kvartalet ble imidlertid stort sett spart. Ødeleggelsene var enorme, kostnadene for gjenoppbygging like så. 14 år senere er det fremdeles hus som står rasert. I vår vestlige verden blir orkan- og flomansvaret lagt på klimaendringene. Vi hører det stadig i klimadebatten. Forklaringen er langt fra virkelighetenog kun politisk korrekt. Det er mange forhold som ligger bak flomødeleggelsene i og rundt New Orleans.

New Orleans ligger på USAs østkyst, i staten Louisiana. Hele området er paddeflatt, bygget opp av finpartiklet materiale som floden Mississippi gjennom årtusener har fraktet med seg. Mange tusen kvadratkilometer utgjør et enormt sump- og myrland («bayou»), uten et eneste høydedrag. Når man kjører inn mot byen, står veien i flere mil på påler i våtmarkene. Hele området er utsatt for flommer – av to grunner.

Flom i Mississippi 
Denne floden i USA er et av de største vassdragene på kloden, med en enorm vannføring. Da jeg besøkte New Orleans i mai 2019, var det vårflom forårsaket både av snøsmeltingen lenger nord, og store nedbørmengder gjennom våren. Mississippi hadde en vannføring på rundt 28 000 kubikkmeter i sekundet, og gikk flere meter over «normal vannføring». Like fullt gikk den ikke over sine bredder.

Før europeerne gjorde seg gjeldende langs Mississippi-floden, ga stor vannføring årlige oversvømmelser. Den flommet ut over slettelandet, ikke bare i det lavtliggende området ute ved kysten, men også i delstatene innover i landet. Også her er det nemlig flatt. Det kunne bli flom helt opp til de store amerikanske sjøene. Disse vannmassene førte store mengder fruktbart slam og finpartiklet materiale ut over flatlandet. Det var en viktig del av økologien på slettelandet, og i elvedeltaområdet.

Da nykommerne kom til denne delen av Amerika, bygget de voller mot elven. Etterhvert kom disse dikene til å strekke seg sammenhengende på begge sider vassdraget, hundrevis av kilometere mot vest. Det betød to ting. For det første fikk slettelandet tilført langt mindre finpartiklet materiale, som gjødslet naturen og de dyrkede jordene. Manglende tilførsel innebærer også at porene i jorden ikke fylles, hvilket fører til at landet synker – slik det også gjør i Bangladesh på grunn av vassdragsreguleringene. For det andre førte det til bedre kontroll med flommene. 

Flomvoll langs Mississippi. Slike finner man mil etter mil oppover vassdraget. 

Gjennom hundreårene ble flomvollene bedre, og vannmassene i Mississippi kom etterhvert under kontroll. Slik var det også under orkanen og flommen i 2005. Selv om hele byen New Orleans ligger under nivået for elven – og de store vannene og bukta omkring (Pontchartrainsjøen) – holdt de høye vollene elvevannmassene ute av byen. Slik har det vært i mange tiår. Elven hadde altså ikke skylden, heller ikke dikene bygget mot den. De holdt. Det var noen av dikene mot de menneskegravde kanalene inne i byen som brast. 

Orkaner
Landområdene innerst i Mexicogolfen er utsatt for orkaner. Sesongen begynner i juni, og varer ut november. Gjennom årtusener har de brast i land i det som nå er statene Texas, Louisiana, Mississippi, Alabama, Georgia og Florida. De når ikke land hvert år, og styrken varierer. Den som nådde land i 2005, var 23 august listet som en kategori 5-orkan. På dette tidspunkt var uværet over havet. Da den traff land den 29. august, var den nedskalert til kategori 3. Skalaen går fra 1-5, hvorav 5 er den sterkeste. Orkanen Katrina var med andre ord meget kraftig, og hadde potensiale til å gjøre stor skade. Og det gjorde den. Men hva var årsaken?

Endret hydrologi og økologi 
Elva Mississippi er – som beskrevet ovenfor – sterkt endret, gjennom bygging av flomvoller. I tillegg er skogen langs vassdraget hogget ned, og våtmarkene drenert og dyrket opp. Det reduserer vassdragets evne til å absorbere flomvann. Nå er imidlertid ikke vannmassene i elven lenger det store flomproblemet, så noe annet må ligge bak. 

Områdene langs østkysten av USA har opplevd en sterkt voksende befolkning, samt økt industrialisering og urbanisering. Med utvidelsene av oljevirksomheten i Mexicogolfen på 1960- og 1980-tallet, ble det gravd store kanaler gjennom sumpområdene, ut i saltvann. Ti av dem har vært spesielt viktige. Andre områder ble mudret. Alle stedene skulle båttrafikken fram, og det ble lagt utallige kilometre med rørledninger i dem. De førte olje og gass fram til hele 50 000 installasjoner. 

Kanalene og mudringen ødela den naturlige hydrologien i delta-områdene. Det ble dannet åpne vannflater, delvis som et resultat av erosjon, og gjennom stor inntrengning av saltvann. I perioden 1956-1978 førte denne aktiviteten til at noe slikt som 30-59 prosent av våtmarkene gikk tapt. Kanalene som ble bygget på 1960-tallet, mellom Mexicogolfen og havneområdene i New Orleans, ødela hele 110 km2 våtmark. De fungerte også som trakter for vannmassene fra orkanen Katrina. Viktig var også den sterke reduksjonen av material- og næringsstoff-transporten nedover Mississippi. Den skyldtes to forhold: dammer og reservoarer lengre oppe i vassdraget, og etablering av flomvoller på begge sider av elva – langt innover i landet. Med sterkt redusert materialtransport stoppet elvedeltadannelsesprosessen. Redusert materialtransport førte også til at området begynte å synke. Mindre næringssalter innebar i tillegg en endring av de biologiske prosessene i området. 

De aller ytterste øyene mot golfen har alltid vært treløse, men innover i sumpene («bayou»), har skogen stått tett. Det er særlig sumpsypresser (Taxodium distichum) som vokser i brakkvannet. Da kanalene ble gravet, trengte saltvann innover, og ødela deler av skogene. Mange står fremdeles som sjeletter i landskapet. I tillegg har én enkelt biologisk faktor hatt betydning: sumpbever (Myocaster coypus). Pelsindustrien i denne delen av landet innførte denne arten fra Sør-Amerika på 1930-tallet, for oppdrett. Noen rømte, og etablerte store ville bestander. Endring av saliniteten i området, samt innføringen av sumpbever, har ødelagt deler av skogsområdene i sump- og myrlandskapet ut mot kysten. Det har også redusert motstandsdyktigheten mot vannmasser som følger orkanene. 

Trær drept av saltvann som har trengt inn i bayou-systemet. 

De siste årtiene har altså vesentlige deler av øyene ut mot Mexicogolfen forsvunnet. Det har blitt mer åpent vann. Vegetasjonen er endret, og kanalene kan fungere som trakter for vannet som følger orkaner, og presser seg opp mot byen New Orleans. 

Menneskelige feil
Mange har kalt orkanen Katrina for en naturkatastrofe. Andre beskriver den som utelukkende menneskeskapt. I virkeligheten var den et utslag av naturens enorme og tilbakevendende krefter, hvor ødeleggelsene hadde sterke menneskelige årsaker. Systemene og strukturene som var etablert for å håndtere virkninger av orkaner, var feilaktig planlagt og konstruert, og forberedelsene for orkaner – samt nødprosedyrene – fungerte på ingen måte tilfredsstillende. 

Noen av årsakene bak tragedien strekker seg tiår tilbake i tid, mens andre kan knyttes til handlinger og beslutninger like før, under og etter oversvømmelsene. Tapet av bufrende våtmarker var helt avgjørende, men fattigdom og tekniske problemer har også spilt en viktig rolle. Ettersom New Orleans ligger under havnivået, må byen alltid pumpe regnvannet ut. Fordi den er USAs suverent mest nedbørrike by, har den etablert et nett av meget kraftige pumper. Under orkanen sviktet strømforsyningen, og pumpene sto stille. Det var av stor betydning. 

Kraftigere orkaner tidligere
Orkanen Katrina hevdes å skulle være et bevis for menneskets påvirkning av klimaet, og det påstås at ettersom den skal ha vært enestående i styrke, gjorde den skader som aldri hadde kunnet finne sted før vår moderne tid. Argumentet holder imidlertid ikke vann. Tidligere orkaner har vært vel så kraftige, men ettersom befolkning og infrastruktur var langt mindre i tidligere tider, var også ødeleggelsene og kostnadene lavere. En forskergruppe har beregnet at dersom orkanen som traff Miami i 1926, hadde truffet New Orleans i dag, ville den gjort mer skade enn noen annen i amerikansk historie.

Det er heller ikke slik at orkaner opptrer hyppigere enn tidligere. For USAs del var perioden fra 1974-1994 preget av en lav orkanaktivitet, mens det påfølgende tiåret hadde en høyere frekvens. Fra 2005 fulgte imidlertid hele tolv år med fravær av kategori 3, 4 eller 5-orkaner som nådde land i USA. Orkanen Harvey traff land den 26. august 2017, etter en «orkantørke» på 142 måneder. Noe slikt har ikke skjedd siden 1851. 

Konklusjon
Det var ikke menneskeskapte klimaendringer som lå bak ødeleggelsene fra orkanen Katrina i 2005. Orkaner har alltid nådd land i USA, og gjort stor skade. Det har ikke vært noen økning hverken i orkanfrekvens eller styrke de siste 45 årene. Ødeleggelsene fra Katrina ble forsterket av menneskelige inngrep i hydrologien og økologien i våtmarkene der elva Mississippi nærmer seg havet, samt av tekniske problemer knyttet til flomsikringen i byen. Framtidige tiltak for å sikre byen mot orkanskader, innebærer restituering av økosystemene i bayouene, og bedre tekniske løsninger mot flom i byen. Et fokus på mindre utslipp av klimagasser har ingenting for seg – det er ikke her problemet stikker. 

Artikkelen er skrevet med bakgrunn i utstillingene om orkanen Katrina, på Louisiana State Museum, New Orleans. 

Louisiana State Museum

You Might Also Like

  • Arne Martin Bolstad 10. mai 2019 at 09:59

    Flott og godt skrevet. Jeg har gjennom årene vært mye i New Orleans og også i delstatene Texas, Mississippi og Alabama. Jeg har også vært på biltur langs Mississippis bredder både helt i syd, ved dets utløp langt oppe i Minnesota og langs dets bredder langs delstatene Minnesota, Wisconsin, og Iowa.
    For hva det måtte være verdt, jeg går god for alt Morten Jødal har skrevet her.

    • Morten Jødal 10. mai 2019 at 10:14

      Mange takk Arne Martin.

  • Geir Elvebakk Moski 10. mai 2019 at 14:21

    Flott, Morten! Bare noen tilleggsinformasjon om dynamikken i elver og delta. Elver står for omlag 95% av de klastiske sedimentene som tilføres havet. Av den grunn vil de fleste delta etterhvert bygge ut nes i havet. Mississippideltaet er et slik naturlig utbygget nes. Dette deltaet bygger seg ut i et hav på omlag 4000m vanndyp. Sand avsettes i elvekanalene og i store munningsbanker som danner der elva møter havet. De finkornige sedimentene (silt og leire) føres lengre ut og på dypere vann. Når disse avsettes inneholder de omlag 80% vann. Dette vannet presses sakte ut av disse sedimentene ettersom de begraves og leiras volum reduseres derfor tilsvarende. På grunn av at leire er lite gjennomstrømbart går denne prosessen gradvis saktere ettersom leire blir mer sammenpresset.
    Den menneskelige katastrofefaktoren er slik Morten skriver at man bygger voller for å hindre elva i å svømme over sine bredder. Elva kjenner ikke til denne hindringen og den fortsetter å avsette sand i kanalene og munningsbankene slik at elva blir gradvis grunnere og grunnere. Samtidig fortsetter sammenpressingen av leira ute på elveslettene slik at de gradvis senkes. Det er dette som er årsaken til at New Orleans ligger under vann i dag. Og konsekvensene av disse menneskelige inngrepene er at de stabiliserte elvekanalene bygger seg stadig opp mens omkringliggende sletteområder senkes. Når elva en gang strømmer over sine bredder vil vannet fra elva og enorme mengder sediment spre seg ut over det forsenkede slettelandet og forårsake store flomkatastrofer.
    I mange av de større elvene i Norge har kanalene blitt stabilisert ved at det er kjørt store mengder stein elvebreddene for å stabilisere elva. Elvekanalene vil fortsette å bygge seg sakte opp slik det er naturlig for dem. Når elva svømmer over sine bredder vil oversvømmelsene bli mye større enn det ville blitt uten menneskelig stabilisering av elva. Men – klimaet får jo skylden – også den er jo menneskeskapt hevder 97% av oss!

    • Morten Jødal 10. mai 2019 at 17:28

      Mange takk for utfyllende og flott kommentar Geir.

      Som biolog kan jeg ikke så mye om disse fascinerende prosessene. Skulle gjerne tatt noen kurs innen denne delen av naturgeografien og hydrologien.

      • Morten Jødal 10. mai 2019 at 17:34

        Ett spørsmål: Hva er en «elvekanal»?