Miljømytene

Livet på kloden dør ikke

18. april 2019

Av Morten Jødal, biolog

I begynnelsen av april padlet jeg rundt i Bærumsfjorden, og nå i påsken er kajakken på vannet ved Langesund. Flokker med kortnebbgjess flyr i formasjon mot nord, og grågjessene, kanadagjessene og hvitkinngjessene ligger på vannet. Knoppsvaner er det over alt, og utallige ærfugler kurtiserer langs land. Bestandene av disse artene har blitt mye større de siste tiårene. I tillegg er det godt med gravender, silender og laksender, jeg ser musvåk og vepsevåk mot himmelen inne på land, og langs stranda lager tjelden lurveleven. Gråmåke, fiskemåke, svartbak og sildemåke skriker – og skal-ha-skal-ha. Gråhegrer står musestille på grunt vann inne på mudderbankene, eller flyr med kroket hals langs land. I tillegg er det skarv på alle skjær – og i sjøen; det er vel helst mellomskarven. Før måtte vi nordpå for å se denne mystiske svarte vannfuglen. Sel er det også godt med, og alle klodens hvalarter er i framgang – etter at de nesten ble fangstet til utryddelse for endel tiår siden. I sjøen er det ribbemaneter overalt. Blåskjell er helt fraværende, det samme er stillehavsøstersen. Isen har kanskje tatt dem i vinter?

Med andre ord: Det er et yrende liv der ute. Men noe går opp, og annet går tilbake. På fôringsplassen min for fugl inni Bærumsmarka har det vært dompap, svartmeis, blåmeis, kjøttmeis, granmeis, spettmeis, kjernebiter, stillits, skjære, kråke, nøttekråke, nøtteskrike, flaggspett, gråspett, gulspurv, gråsisik, grønnsisik, grønnfink og tre ekorn i hele vinter. Og én og annen spurvehauk. Med våren har det kommet mengder med bokfink, rødstrupe, bjørkefink, jernspurv, svarttrost, rødvingetrost, gråtrost og linerle. Og rugda trekker over huset på kveldingen. 

Vårblomstene dukker opp som vanlig. Her i Bamble er det blått med blåveis, hvitveisen kommer, og dette er tiden for løvtrærnes blomstring. I mars gjorde de store hannraklene hos hassel skogen gulbrun, nå er bjørka på gang, og gåsungene fargen skogen gul. Både gråor og svartor blomstrer, det samme gjør ospa. 

Se dere rundt folkens, så vil dere erfare at naturen ikke er i ferd med å dø. Det er liv der ute. Sjøørreten kan trekkes opp av fjorden. Humlene har begynt sin tunge ferd i våre hager, og de første stikkemyggene er allerede på plass. Det er mengder med skrei i våre dager, samt sild og makrell. I en døende natur, hadde de ikke vært her. Heller ikke de enorme mengdene med ærfugl. Hoggormen koser seg i vårsola, og Aftenposten kommer om noen uker til å melde om både fjesing-, brennmanet- og kleggsommer. Som kjent går det aldri dårlig med «de slemme dyrene» – de har alle lysende framtidsutsikter. 

Dør insektene, og står vi framfor en sjette artsutryddelse?
25 kulturpersonligheter og akademikere hevdet i Aftenposten (MDGs partiorgan) i mars, at kloden dør. Og vi har i vinter hørt at insektene skal forsvinne. Gjennom noen år har det vært populært å hevde at biene dør ut, og da kommer vi mennesker til å stryke med av sult. Det går imidlertid bra med klodens «tamme» bier. Det blir stadig fler av dem. De pollinerer våre nytteplanter, og gir oss stadig mer honning. 

Påstanden om insektenes utdøing har ingen ting for seg. Tror noen som er ved sunne fulle fem, at mygg, knott og klegg om få år er borte fra Finnmark? Forfatterne av publikasjonen som hevdet insektdøden, hadde lett på nettet etter vitenskapelige arbeider om insekter som er i tilbakegang. Og de fant selvfølgelig noen. Det betyr ikke at insekter ligger på ryggen uti skogen, og trekker sine siste åndedrag. At noen arter har bestander i tilbakegang, er først og fremst et uttrykk for naturens gang; ingenting er stabilt. Nettopp her svikter miljødebatten. Alt for mange aktører tolker endring dit at det er et uttrykk for verdens undergang, forårsaket av mennesker. Slik er det ikke. Disse pessimistene ser dessuten aldri de positive sidene av endring: at det har blitt ufattelig mange flere knopp- og sangsvaner. Og ærfugl. De oppdager utelukkende lundefugl i tilbakegang på Røst. For meg virker de blinde på det ene øyet, og med grønn stær på det andre. De får ikke med seg at alle nordmenn i dag opplever et mye større biologisk mangfold, enn våre tipptippoldeforeldre. Grunnen til det er at mennesket har flyttet på arter, både dyr og planter. Omtrent halvparten av våre 2 800 arter av blomsterplanter er innførte arter, som i all hovedsak beriker vår natur. 

Gjennom mange år har det blitt hevdet at livets bibliotek benner, at vi står framfor den sjette masseutryddelsen. Miljøvernminister Børge Brende hevdet i Dagbladet i 2002 at 40 000 arter er tapt globalt på grunn av menneskelige aktiviteter. Han hadde sine tall fra FN, som støttet seg på anerkjente biologer som Norman Myers og Edward Wilson. I 1979 publiserte Myers boka The sinking Ark, og her dukket tallet 40 000 arter opp som troll av en eske. Myers mente imidlertid at dette antallet forsvant hvert eneste år. Innen år 2000 hevdet han at én fjerdedel av alle verdens arter kunne være utdødd. Hans påstander har senere blitt videreført i den store rapporten Global 2000, og tidligere visepresident i USA, Al Gore, gjentar stadig fortellingen. Biologen Edward Wilson hevder at vi mister mellom 27 000 og 100 000 arter i året. Og til Konvensjonen for biologisk mangfold, som åpnet i Bonn i Tyskland i 2008, la EU og Tysklands regjering fram en rapport hvor de hevdet at det dør ut 3 arter i timen, altså 26 280 arter i året. 

Vi har imidlertid ingen empiriske kunnskaper som bekrefter disse tallene. Myer har basert sin utryddelseshypotese på et sirkelargument. Han skriver at utryddelsesraten fram til år 1900 har vært på omtrent én art hvert fjerde år, og i perioden fra 1900 til 1974 skal takten ha vært én art i året. Så skal det ha eksplodert. Det finnes ingen annen kilde for tallene enn en konferanse i 1974, hvor man har gjettet på en utryddelse av én million arter de kommende 25 år. Det gir 40 000 arter i året, eller 100 arter om dagen. 

Det finnes et organ som registrer utdøing av arter. Det heter Verdens Naturvernunion (IUCN), hvor en rekke av verdens miljøorganisasjoner, og forskningsinstitusjoner, er medlemmer. De har tall fra år 1500, som viser at det globalt i løpet av disse drøye 500 årene har blitt utryddet 860 dyre- og plantearter. Det er alt vi kjenner til. Og utryddelsestakten er nedadgående. Vi utryddet flere arter tidlig i denne perioden, enn senere. Tabellen nedenfor viser IUCNs tall, for perioden år 1500-2016. 

Selvfølgelig dør det ut flere enn disse artene, av livsformer vi ikke kjenner – eller følger med. De reelle tallene er imidlertid av en annen størrelsesorden enn hva det hevdes i den allmenne debatt. Samtidig skal vi huske at det også utvikles nye arter. I Storbrittania har sju eller åtte nye plantearter oppstått gjennom hybridisering med nærstående arter, siden år 1700. Innførte arter har krysset seg med gamle, og nye har kommet til verden. Det skjer over hele kloden, og kan kanskje ha ført til ett tusen nye plantearter per århundre. Og til de nye planteartene, oppstår nye dyrearter. 

Dør artene av klimaendringer? 
Stortingsrepresentant Lene Westgaard Halle hevdet i en debatt på NRK nylig, at 87 norske arter vil dø ut av klimaendringer. Hennes påstand var at vi kan redde dem, ved å bygge vindmøller. 

Det er Artsdatabankens rødliste over truede arter som har satt stortingsrepresentanten på denne ideen. Men hun tolker rødlista feil. Den sier noe helt annet: artene påvirkes av klimaendringer. Det er noe helt annet enn at de trues av utryddelse. 

Går man gjennom denne lista, én for én art, ser man imidlertid noe annet enn hva også Artsdatabanken hevder: Ingen av disse artene er på noen måte truet av klimaendringer. Ikke en eneste av dem skulle stått på noen slik liste. Hver er ført opp av ideologiske og politiske grunner: Det stemmer med påstanden av verdens klimaundergang. Det gjelder fugleartene lunde, lomvi, alke, krykkje og lappspurv, fiskeartene pigghå og håbrann, to edderkopparter uten norske navn, speilskjell, insektene Mantura obtusata, Chlorophorus herbstii, Longitarsus ochrolehus og Longitarsus apicalis, og algen rødsporetråd. Og så videre. Det finnes en mye bedre forklaring på alkefuglenes tilbakegang: De tas i fiskegarn, på line og i ruser

Det som kjennetegner de 87 artene på denne rødlista, er at de fleste av dem er naturlig ekstremt sjeldne, gjennom å befinne seg helt på kanten av utbredelsesområdet. De er i Norge funnet med noen få individer. Artene skulle aldri stått på noen liste over «truede arter», som indikerer at vi mennesker har fått dem dit. Husk, at hver gang en ny fugleart tas av stormen, og føres over Atlanteren til Vestlandet for første gang, registreres den umiddelbart som «kritisk truet» i vårt land. Alle skjønner at dette klassifiseringssystemet for truede arter har alvorlige feil og mangler. Det er et verktøy for alarmisme. 

Nå som livet våkner på nytt – slik det gjør hver eneste vår – så nyt det. Vit én ting: Også neste år vil trekkfuglene komme tilbake, og maurene krype ut av tuene. Neste vår vil i all hovedsak være temmelig lik hva vi opplever nå i april. Også i 2020 kommer sitronsommerfuglene til å flagre over svabergene, og tjelden ankomme i mars. Løvetannen vil også neste år farge engene våre gule, en gang i mai. Og like sikkert vil Aftenposten og NRK gi dobbeltsidige oppslag eller lange sendeflater til aktører som hevder alt går til grunne. De vil presentere disse pessimestenes overlegne moralske status. Alle gode mennesker tror jo på undergangen. Hva mediene ikke vil fortelle, er at mange av dem lever særdeles godt av profetiene.

You Might Also Like

  • Magnar Are 4. juni 2019 at 13:06

    Hei Morten

    Baren liten tillegsopplysning om Lundefugl
    Min svigersønn og jeg skal til Island på guttetur i August. I den forbindelse har vi lest oss litt opp på hva man spiser på Island.
    Der kan vi altså lese at man kan få Lundefugl på nesten hvert eneste spisested. Den finnes i store mengder på Island og Færøyene. Den kan ihvertfall ikke være utrydningstruet.
    Ellers gleder vi oss til salt islandsk lammekjøtt som er en delikatesse.
    Tviler på om vi skal prøve råtten hai som også skal være populær

    mvh Magnar Are

  • Øyvind 1. juli 2019 at 13:42

    Hei Morten, jeg tok nylig med familien på naturhistorisk museum på Tøyen, tenkte at det kunne være greit å vise frem litt dyr og fossiler til unga. Jeg ble imidlertid sjokkert da jeg gikk inn porten, som det er minst 20 år siden sist. Det var som å gå inn i bakgården til Greta Thunberg. De lager noe de kaller miljøhus, der 1000 plakater henger på gjerde som innheiner byggeplassen. Bilder av barn som demonstrer mot klima, eller er det for, jeg vet ikke helt hvordan de ordla seg… Min bakgrunn er innen fysikk, men jeg er svært interessert i biologi samt fysiologi. Det jeg ble forundret over er at dette museumsområdet ikke ligger under biologisk institutt, men naturhistorisk, jeg hadde ikkke engang hørt om dem, er det i det hele tatt underlagt matnat fakultet? Dette er altså et området så gjennomsyret av propagande at jeg fikk magesår. Jeg fikk ikke tatt bilder men jeg leste riktig nok tekstene på zoologisk museum, og der legger de til grunn at bier dør ut pga bruk insektsmidler, en påstand som jeg ikke finner noe som helst vitenskapelig grunnlag for, derimot finner jeg mye som tyder på det helt motsatte, takk til Anthony Watts sin side. Om du har en formening om hva som har skjedd på museene på Tøyen, så vil jeg gjerne ha innspill. Geologisk museum kan da virkelig ikke ende opp i en institusjon som er åpenbart så ute på viddene?

    mvh

    Øyvind Hanisch

    • Morten Jødal 1. juli 2019 at 15:37

      Hei Øyvind
      De naturhistoriske museer ligger under mat-nat. Det du har observert, er dessverre en realitet: politikken og ideologien har trengt langt inn i vitenskapen. Det er dypt tragisk, og på sikt ødeleggende for vitenskapen.

      Det står sterke og alarmistiske kapitalkrefter bak dette klimahuset: Jens Ulltveit-Moe. Han finansierer det hele. Nettopp denne mannen er én av våre verste klimalarmister, og styreleder i Cicero.

      • Øyvind 1. juli 2019 at 16:31

        Det her er jo helt forfeldelig! Jeg har nylig kommet i debatt med en blogger, eller var det inflluenser det heter nå, anno 2019, det hele endte ikke bra, jeg ble frustrert og var nok litt krass i tonen, men her handler altså om utsagn av typen gjødsel ikke er bra for det biologiske mangfoldet, jeg var ganske snar med å tygge av huet på vedkommende, men har en slik uttalelse noen som helst rot i virkeligheten? Jeg har til og med en referense de sendte meg (fra naturhistorisk).

        • Morten Jødal 1. juli 2019 at 17:36

          Gjødsel er bra for det biologiske mangfoldet. Det øker produksjonen av plantemateriale, og da kan mer pløyes ned i bakken. Det er dette både nedbrytere og andre organismer lever av.

          Påstanden du har møtt hendes ofte i økologisk produksjons-sammenheng. Den har ingenting for seg.

          Jeg skriver om dette i min bok (Miljømytene), under kapittelet om økologisk mat. Nå har jeg bare 15 eksemplarer igjen!

  • Finn Trosby 26. juli 2019 at 12:27

    Hei Morten,
    har du link til den siden på IUCNs nettsted hvor vi finner tallet (860 utryddede arter i løpet av perioden 1500-2016) og den tabellen du oppgir? Det er sikkert meg som leter dårlig, men jeg har så langt ikke funnet det.
    Skiller man i fagkretser på begrepene ‘utdødd’ og ‘utryddet’?
    Med vennlig hilsen,
    Finn Trosby

  • Finn Trosby 26. juli 2019 at 12:28

    Hei Morten,
    har du link til den siden på IUCNs nettsted vi finner tallet (860 utryddede arter i løpet av perioden 1500-2016) og den tabellen du oppgir? Det er sikkert meg som leter dårlig, men jeg har så langt ikke funnet det.
    Skiller man i fagkretser på begrepene ‘utdødd’ og ‘utryddet’?
    Med vennlig hilsen,
    Finn Trosby

    • Morten Jødal 27. juli 2019 at 00:21

      Man skiller ikke mellom utdødd og utryddet. Problemet i den politiserte debatten er at begrepet «utrydningstruet» benyttes, hvilket leder ansvaret mot mennesket – og ikke det faktum at de aller fleste av artene er naturlig sjeldne, og derfor kan rammes av endrede miljøbetingelser, som også skyldes naturlige variasjoner.

      Jeg har ikke referansene her jeg nå befinner meg i Trysil, men de er gitt i min bok «Miljømytene».