Miljømytene

Å drepe bjørk med kjevene – før og nå

13. februar 2019

Av Morten Jødal, biolog

De siste ukenes klima- og miljødebatt har hatt innslag om insekter. Sist ut er oppslagene om reduksjon av insektbestander, som hevdes å true livet på kloden. Et par uker tidligere gikk fokus i motsatt retning: enorme mengder av målere (en sommerfuglgruppe) tar livet av skogen i Finnmark. 

Man kan bli schizofren av miljødebatten. Bestander skal gå opp og de skal gå ned, og det er alltid et stort klimaelement som ligger bak. 

I hele fjellkjederekken i Norge kan vi oppleve periodiske angrep av flere arter målere, som spiser bladene på bjørk. Over store områder kan de gjøre rent bord. Trærne klarer angrep både ett og to år, men om bladene spises gjennom hele tre år på rad, dør de. 

NRK-presentasjonen Jakten på klimaendringene hevder at menneskeskapt høyere temperatur forverrer målerangrepene. Riktignok skal ikke hyppigheten av dem komme oftere; de skal stadig inntre omtrent hvert tiende år. Men intensiteten påstås å skulle tilta, ved at to arter hyppigere opptrer i suksesjon gjennom tre påfølgende år. For tidligere tider har forskerne data fra skogbruksetaten å støtte seg til. Jeg har fått tak i opplysninger fra dem. Her er det fullt av opplysninger om tidligere skogdød forårsaket av målere. 

Tidligere tiders bjørkeskogsdød
På midten av 1960-tallet, altså før utslippene av CO2 var så store at de i noen særlig grad kunne påvirke klimaet, var det voldsomme angrep av bjørkemålere i Øst-Finnmark. Statsskog skriver i mars 1976: Etter at løvet tre år på rad var blitt oppspist av målerlarver, strøk store deler av skogen med. I Pasvik ble skogen taksert både i 1960 og i 1975. I 1960 sto det 200 000 m3 bjørk innen et område på 0,9 millioner hektar. I 1975 var dette redusert til 40 000 m3, altså en reduksjon på hele 80 prosent. Alt var tatt av målerlarver, ikke hogst. Og det var to arter bjørkemålere som var på ferde, akkurat som de siste årene. Og Statsskog skriver videre: Ødeleggelsene i Tana kommune var antakeligvis ennå større. 

I 1976 så Statsskog på disse reduksjonene av bjørkeskogen med blide øyne; de var et gode. Det sparte skogsarbeidere for et betydelig arbeid og utgifter knyttet til rydding av bjørkekratt på foryngelsesflater. 

Liten frostmåler (Operophtera brumata)

I 1905 – og det var lenge før noen eventuell antropogen klimapåvirkning – skriver Axel Hagemann i Skogbruksetatens årsmelding (Litt om skogen her Nord): Disse angreb vil, gjentagne tre aar på rad, naar de fulstændig afløver birken, ikke alene sætte skogen tilbage i vekst, men ogsaa kunne dræbe den. Herpaa har man mange eksempler. 

I 1924 finner man i årsmeldingen for skogbruksetaten i Troms at Den gamle sure skog fikk nok mange steder dødsstøtet i år. I 1934 kom nye angrep, delvis alvorlige. I 1945 noterer årsmeldingen at mye enkelttrær og tregrupper vil dø ut etter denne sommerens herjinger. Og de skriver: Da nå tre skadeår er gått, skulle en ha håp om at det var slutt på denne herjing

I 1948 skriver Bathen i årsmeldingen: Det er ennå en skade som er av nokså avgjørende betydning for lauvskogen i Troms, og det er lauvmakkherjingene. Siden jeg kom til Troms har de opptrådt helt periodisk. Storangrep som herjet her i fylket har vi hatt i 1924, 1934 og i 1944. Angrepene varte fra 2 til 3 år. Siste angrep i 1944 var meget sterkt, så skogen sto helt avspist over hele fylket. Det fortsatte nesten usvekket i 1945. I 1946 var det bare svake angrep over de fleste strøk, men det var masser av døde og halvdøde trær og treklynger overalt, og i enkelte strøk som Oksfjord og Straumsfjord var storparten av skogen drept

Konklusjon
I alle skriverier fra skogforvatningen legges det vekt på at gammel skog rammes hardere av bjørkemålerangrep, enn yngre skog. I årsrapporten fra 1924 i Troms skrives det. Hvor skogen var ung og frisk vil den nok stå angepet over. Og for 1934: Den unge, friske skog vil neppe skades vesentlig av denne herjing, men den gamle og uveksterlige skog har hatt hard påkjenning. Det samme sier skogforvaltningen i dag. 

Gjennom de siste hundre år, har utmarksbruken i Norge endret seg dramatisk. Vi har sluttet med seterdrift, og annen virksomhet som utnyttet ressurser og skog opp mot fjellet. Høyst sannsynlig har skogen derfor blitt eldre, hvilket betyr: Den er mer utsatt for angrep. Ingen av de vitenskapelige publikasjonene jeg har lest, som kunne tenkes å støtte tesen presentert i Jakten på klimaendringene, går inn på målerangrep relatert til skogens alder. Det ser ikke ut til å være undersøkt, eller vektlagt. 

Som beskrevet ovenfor finnes det altså utallige rapporter fra de siste drøye hundre år, om bjørkeskog drept av målere. Som de skrev i 1905: Herpaa har man mange eksempler. Jeg kan ikke se at skogdød som en følge av målerlarverangrep skal opptre noe hyppigere i våre dager, enn tidligere. Påstanden framstår som spekulativ. 

Og helt til slutt, som én av mine informanter innen skogforvaltningen uttaler om Norsk Institutt for Naturforskning (NINA): Jeg har en følelelse av at dette instituttet har vært med på å hause opp stemningen


You Might Also Like

  • Ryddegutt 28. februar 2019 at 14:58

    Denne har alt! Barkebiller som ødelegger for millioner i USA er i ferd med å bli «utryddet» i en region pga mange kalde vintrer på rad:

    https://wattsupwiththat.com/2019/02/27/another-climate-panic-collapses-recent-harsh-winters-have-killed-off-invasive-pine-beetles-thought-to-be-linked-to-global-warming/

  • Øyvind Valland 13. mai 2019 at 09:56

    Gjennom hele barndommen og i tenårene ferierte jeg hver sommer på Senja, langt i nord. Jeg reiser dit så ofte jeg kan, fortsatt. Der oppe er det flott bjørkeskog og trærne står tett der vi har feriested. Jeg kan erindre mange år der det var utrolig mange målere (eller «lauvmakk» som det kalles der oppe), og skogen ble brun. Ett år var det så ille at man faktisk kunne høre dem tygge om man stod under en stor bjørk. Det er kanskje ikke til å tro, men det var faktisk tilfelle.

    Ingen brydde seg særlig om dette, bortsett fra at alle syntes at skogen ble stygg. Det var forøvrig ikke til bekymring, for etter et eller to år med mye «lauvmakk» ble det flere år der de var nesten fraværende.