Miljømytene

Nesten uten huller i uvitenheten

16. januar 2019

Av Morten Jødal, biolog

I Jakten på klimaendringene vil NRK få oss til å tro at konsekvensene av vår manipulering av klimaet allerede har rammet oss. Statskanalen prøver å bevise at svært mye i norsk natur er endret: Folk i Asker og Bærum kan få problemer med å vaske T-skortene helt hvite, og de økte snømengdene i fjellet truer hyttetak. Journalistens og fotografens problem er imidlertid: De har et alt for statisk syn på natur og menneske. De etablerer en slags idealtilstand for dyr, planter, økosystemer, vær og vind, samt matproduksjon, hvorfra avvik betraktes som menneskeskapte og farlige. Det er ikke så rart, for slik har vi blitt opplært til å tenke. Det indoktrines i norsk skole hver eneste dag. MDG vil attpå til ha inn i grunnloven; vi alle har krav på et stabilt klima. Det synliggjør de samme manglende hullene i uvitenheten.

I naturen, og for all matvareproduksjon og høsting, er det endringer og forandring som er regelen. Der ute er ingen ting stabilt. Spør en bonde. Eller en molteplukker. Alt varierer gjennom tid og rom. I de kalde årene under Den lille istid, regnet det ekstra mye i vårt land. Og været var vilt. Nedbøren førte til at kornet kunne bli angrepet av en sopp, kalt meldrøye. Når folk spiste denne dævelskapen, fikk de i seg giftstoffet ergotamin. De ga hallusinasjoner, kramper, rare følelser i huden, panikk, angst, koma og koldbrann. Og ofte manglende melkeproduksjon hos kvinner. Sykdommen ble kalt antoniusild. Når fiskere gikk ned på havet i disse vindfulle årene, pekte kirken ut syndebukker som

Johanne fra Kvæfjord.
I dag har hekseprosessene kommet tilbake, og rammer dem som våger å stille spørsmålstegn ved den rådende klimaideologi. Tidligere forfulgte prestene og inkvisisjonen dem som ikke forfektet den rette lære. I vår tid hevder tidligere statsministre at det er umoralsk å tvile – og kaller dem fornektere.
 

skulle ha brukt svart magi for å reise stormen. I 1695 ble Johanne fra Kvæfjord brent som den siste heks i Norge. Hun hadde alle symptomer på antoniusild; gjennom meldrøye forårsaket av det kalde og våte været, som var svært annerledes det folk hadde levd med under Middelalderens varmeperiode.  

Enkelte vintre har ikke isen på Østersjøen lagt seg, et annet år gjorde det mulig for kong Karl X Gustav å angripe Jylland ved å gå tørskodd over sjøisen. Under Middelalderens varmeperiode ble det tørt i Nord- og Sentralamerika. På Yucatanhalvøya drev mayaindianerne et avansert landbruk, avhengig først og fremst av det årlige sommerregnet. Sterkt redusert nedbør på 700 og 800-tallet, og senere på 1000-tallet, satte deres matproduksjon på en prøve. Det ble sult og krig, og langsomt bukket mayakulturen under. På den sørlige delen av høylandet snakker vi om en total undergang. Fra en mayabefolkning på 14 millioner på 700-tallet, var det noen få titusener tilbake da spanjolene kom på 1500-tallet. I dag vet vi med ganske stor sikkerhet; de ble tatt av varmen og tilhørende tørke. I Asia førte imidlertid varmen på samme tid til økt monsunregn, og kulturell oppblomstring. 

Vi må forstå: Det er stabilitet som er unormalt. Det er her svært mye av miljø- og klimadebatten kræsjlander. Den grønne ideologien har lullet oss inn i en forestilling om naturens idealtilstand. 

NRK-produksjonen har tatt for seg en rekke temaer, som skal bevise vår menneskelige påvirkning av klimaet. Jeg går gjennom hver av dem.

Brunt ferskvann
Jakten på klimaendringene forteller at ferskvannet i Norge blir brunere, og klimaendringene skal være én av faktorene bak. De andre nevnes ikke. Mer avrenning av jord og humus til rennede og stillestående vann, hevdes å være forklaringen. Samtidig har forskningen de siste årene fokusert på mindre surt vann, etter 1970-tallet. Da blir det reduserte svovelmengder i vannet, og derfor mer utvasking av humus. Ifølge en artikkel på forskning.no hevder forskere fra University College i London, publisert i Nature, at det ikke er klimaendringene som ligger bak det brune vannet, snarere resultatet av kampen mot forsuringen i tiårene bak oss. Forskning.no-artikkelen linker forøvrig til en artikkel fra NIVA, som heter: Økt humusinnhold i vann er relatert til sur nedbør og ikke til klimaendringer. Denne har NIVA fjernet. Hvorfor?

Artikkelen på forskning.no hevder noe interessant: Når elvene blir brunere, kan det faktisk være tegn på en mer naturlig tilstand.

Tregrensen på vei oppover
I perioder av den postglasiale varmeperioden, fra ca år 8000 til 3000 før Kristus, vokste det furutrær på Hardangervidda. Breene var stort sett smeltet vekk. Det er derfor ikke noe nytt med en høyere tregrense i Norge.

Det er riktig at tregrensen er på vei oppover, og nordover. Spørsmålene er : Hvorfor, og hvor mye? Jakten på klimaendringer nevner bare én årsak: menneskeskapte klimaendringer. Viktigere er imidlertid den endrede utmarksbruken. Det er mindre beiting og hogst. Landbruket fram til 1960-tallet var preget av både geiter, hest og kyr i utmark. Disse dyrene beiter ikke lenger utenfor gården, med det resultat at åpne partier gror igjen. Sætervoller og slåtteteiger får ikke lenger føling med ljå, og bjørkeløv sankes ikke til vinterfôr. Hogsten endres, og vi driver ikke lenger med tjærebrenning, fyrer ikke opp kullmiler, og trenger ikke ved til ysting på sætra. Derfor er det bare noen få prosent av skogdekket som brer seg, som kan føres tilbake til klimaendringer. Endret utmarksbruk ligger bak skogens erobringer. Studier som har sett på skogens vandring mot nord konkluderer med at hastigheten ser ut til å være rundt 100 meter i året, og hevder at modellene gir kraftig overdrevne effekter av klimaendringer. Generelt har forskere som deltok i klimaforskningsprosjektet PPS Arctic, under Det internasjonale polaråret (2007-08), stilt spørsmålstegn ved gyldigheten av modellprediksjonene. Verken i Nord-Amerika, Europa eller Sibir fant de noen hurtig invasjon av tundraen, slik modellene forteller. Fortsetter utviklingen som nå, vil rundt to prosent av arktisk tundra ha gått tapt ved slutten av århundret (fra et intervju med NINA-forsker Annika Hofgaard på forskning.no). 

Mindre snø i lavlandet – kortere skisesong
Gjennom flere tiår har vi blitt fortalt: Snøvær er noe som hører fortida til (CRU, University of East Anglia, 30/3-2000). 

Snøens forsvinning er én av de mange truslene vi presenteres for i klimadebatten. Det sies: Vår skikultur går mot slutten, og norsk identitet trues. Utallige er de skiløpere, klimaforskere og politikere som har hevdet tragedien. Men husk: Da Holmenkollbakken skulle anlegges i 1870, var problemet hvor den skulle ligge. Det var jo stadig snømangel.

Så la oss se på faktagrunnlaget. Alle figurene nedenfor er fra nettstedet Climate4you, som henter data fra de offisielle statistikkene. Her ser vi: Globalt er det svært liten endring. Snødekket er stort sett slik det har vært tidligere. Og for Oslo-området: Snøen kommer like tidlig som før, men forsvinner litt tidligere. Er det en tragedie, at vi får et par uker med blomster før 17. mai? Er ikke det egentlig noe alle ønsker seg?

Bjørkemåler i Varanger
Våre nordlige og alpine økosystemer kjennetegnes av enorme forekomster av enkeltarter, som opptrer gjennom kortere perioder. Altså store svingninger. Alle har hørt om myggen og knotten på Finnmarksvidda, som kan plage vettet av folk og fe gjennom noen sommeruker. Tilsvarende kan det opptre insekter som kalles målere. Det er flere arter av dem. Noe slikt som hvert tiende år formerer disse seg i store mengder, og larvene har den uvanen at de spiser bjørkeblader. De kan gjøre rent bord, og i løpet av få dager tygge et grønt tre fritt for løv. Gjentar det seg tre påfølgende år, dør den overjordiske delen av treet. Røttene kan overleve. Det etterlater bjørkeskogsområder som skjeletter, som ser skremmende ut. 

NRK hevder klimaendringene forverrer ødeleggelsene, ved at det i tillegg til fjellbjørkemåleren har blitt en dypere opptreden av liten frostmåler (Operophtera brumata, også kalt liten høstmåler). Arten er en invasjonsart

Problemet er: Man må kjenne målerangrepene gjennom lengre tid, og ikke minst intensiteten av dem. Forskerne har brukbare data for hyppigheten av angrep gjennom de siste 140 år, men kjenner ikke like godt den historiske intensiteten (info fra seniorforsker Jane Jepsen, NINA). Det antas at en vanligere forekomst av liten høstmåler, som opptrer i sekvens etter fjellbjørkemåleren, blir vanligere – på grunn av et varmere klima. Men fordi de ikke godt kjenner den historiske intensiteten, er de forsiktige med å trekke bastante konklusjoner. 

I Abisko-dalen nord i Sverige kjenner vi til et angrep i årene 1954-1955, hvor skogen ble fullstendig plukket fri for blader, og hvor trærne stort sett måtte skyte nye skudd fra bakken i 1956. Herredsskogsmester Ole Rydningen registrerte på 1960- og 70-tallet død skog etter målerangrep flere steder i Finnmark, både i Porsanger, Repparfjorddalen og Alta ( info fra Kjell Tore Rydningen). Det var før menneskelige utslipp av drivhusgasser hadde noen stor betydning, og skjedde i tillegg i en periode hvor temperaturen i Skandinavia i tillegg var svakt på vei ned. Og fylkesskogmester i Troms og Finnmark; Helge Molvig, skriver til meg at «det har vært vesentlig skogdød i tidligere tider». 

Tareskogen forsvinner
På 1970-tallet skjedde noe underlig langs den norske kyst, fra Trøndelag til russegrensen: Tareskogene begynte å forsvinne. Store frodige belter av sukker- og stortare ble beitet ned av mengder av Drøbak-kråkeboller. Det kunne være opp til 120 voksne individer per kvadratmeter, og de gjorde rent bord. Det som hadde vært svaiende marine skoger nedenfor tidevanns-sonen, fulle av både dyre- og planteliv, ble liggende som en havets ørken. 

En del år senere, antakeligvis rundt årtusenskiftet, kom problemet også til Skagerrak og Vestlandet, hvor mellom 80 og 90 prosent av tareskogene ble registrert forsvunnet i perioden 2004-2006. I farvannene som her ble rammet, var det imidlertid bare sukkertaren som ble borte. 

De politiske aktørene på den tiden, blant annet miljøvernminister Helen Bjørnøy hevdet at utviklingen er skremmende og dramatisk, og en bekreftelse på at klimaendringer ikke er teorier som truer langt inn i fremtiden, men at vi allerede nå får direkte konsekvenser i vårt nære økosystem

Månedlig temperaturutvikling i havområdet 65-67 grader nord, 10-13 grader øst, i 0-100 metrs dyp. Hentet fra KNMI Climate Explorer. 

Poenget er imidlertid det motsatte av global oppvarming: Kråkebollene kom opp fra dypet fordi vanntemperaturen hadde gått ned. Det ser vi i vedlagte figur. Drøbakkråkebollen er nemlig en kaldtvannsart, som begynte å trives i det kaldere vannet nærmere havoverflaten. Det er også dette forskeren Hartvig Christie påpeker i Jakten på klimaendringene – men journalisten presenterer det i en kontekst hvor global oppvarming er problemet. 

Da temperaturen steg fra 1990, begynte problemet å løse seg. Kråkebollene forsvant ned i dypet. Tareskogen har kommet igjen på store deler av kysten, selv om problemet er forskjellig for stortare og sukkertare. Men nok en gang er poenget: Naturen er ikke stabil. Alt svinger gjennom tid.

Endret vær
Programmet hevder at det kommer 18 prosent mer nedbør enn for 115 år siden. Det er en merkelig fokus, for det er uinteressant hvor mye det regnet i 1904. Det interessante må være: hvor mye nedbør kom det i de siste 30 årene, mot den forrige 30-årsperioden? Eller helst: Er de 30 siste årene våtere enn de 200 siste?

Men igjen: det ville vært bemerkelsesværdig om de to 30-årsperiodene viste lik nedbør. For alt svinger gjennom tid og rom, ikke minst vær og klima. Vi må derfor forvente at nedbøren går opp, eller ned. Forandring er ikke bevis på en katastrofe, det er bare et tegn på at naturen oppfører seg slik den alltid har gjort. 

Programmet hevder at de kraftige regnbygene har blitt nesten dobbelt så kraftige. De har imidertid tall fra svært få målestasjoner, så statistikken er mer enn tvilsom. De maler imidlertid ut dommedagsscenariene: mer kloakk i sjøen, mer bakterier, og dårligere badevann. 

Antall ekstremværhendelser i perioden 1994-2018. Utviklingen er nedadgående. Framstillingen er laget av statistikeren Kjell Stordahl.

Og så følger en lang sekvens om dårlig vær. Ja, for det er akkurat det regnet i Bergen, Kristiansand og Skjåk handler om: VÆR. Det er uinteressant. 

 Vi har hatt mye kraftigere og mer ødeleggende flommer i Norge tidligere. Det er nok å nevne flommen Storofsen på Østlandet i juli i 1789, flommen i Gauldalen i 1345, og orkanen Galnemåndag som rammet Vestlandet i mars 1822. Disse kom under perioder med kaldt vær. Men det vesentlige er: Det blir ikke mer ekstremvær i Norge. Statistikken presentert i figuren ovenfor har data fra Meteorologisk institutt. Tilsvarende er dødsraten for ekstremvær betydelig avtakende. Det er altså ingen ting å gråte for!

Hetebølge og tørke
Sommeren 2018 var varm og tørr. Men vel og merke: i deler av landet. Jakten på klimaendringene tar varmen og den manglende nedbøren Sør- og Midt-Norge som et bevis på menneskeskapte klimaendringer. Igjen: Det handler om vær. Utallige ganger opp gjennom historien har deler av Norge, eller deler av Europa, vært varmt og knusk tørt. 1917 var et slikt år i store deler av landet. Og som vi alle har hørt: 1947. Den sommeren var det utallige skogbranner på Sørlandet. I 1901 var det en hetebølge over hele landet, det samme i 1904. I 1925 var det vannmangel i Berlin, på grunn av hete og manglende nedbør. Regnfulle eller tørre somre kommer og går. Én enkelt varm og tørr sommer er intet bevis bevis for noe som helst. Hvis man da ikke er journalist i NRK, eller jobber i Cicero. 

Og så trekker NRK-innslaget konsekvensene av tørken, for landbruket. Det er riktig: korn og gress gikk det dårlig med, bortsett fra tredjeslåtten av gras. Den ble bra. Men mye annet gikk godt. Sauene hadde det ypperlig i fjellet, og ble feite som julegriser. Potethøsten ble trestjerners, fisken i høyfjellet hadde det bra, og det ble et kronår for honning. Steinsoppen bugnet, slik den gjør etter varme og tørre somre. Juletrærne var finere enn noen sinne, fordi tørke ikke tillot soppen Sydovia polyspora å ødelegge dem. Og fruktavlingene var rekordstore, med langt søtere og bedre frukt enn vanlig. Tallene nedenfor er tonn, med snittverdien for perioden 2010-2017 i parentes

2018-avlingen av moreller var den største i Norge gjennom tidene. Og kvaliteten var fantastisk.

Epler: 7 216 (6 919)
Pærer: 444 (170)
Plommer: 1 527 (1 158)
Moreller: 668 (435)

Smelting av isbreene
Flere av isbreene i Norge trekker seg tilbake. Da oppdager vi: under dem finnes rester av menneskelige aktiviteter. Og av ville planter. Også på Svalbard ser vi nettopp det siste. Det betyr: Breene har vært mindre tidligere, eller helt borte. I den postglasiale varmeperioden, 8 000 – 3 000 år før Kristus, var Norge muligens helt uten slike ansamlinger av is. Og de var antakeligvis mindre enn i dag, i varmeperiodene for 2 000 og 1 000 år siden. Vi har fullt av beretninger fra de siste hundreårene, om breer som trekker seg tilbake, eller rykker fram. Det er intet nytt, og foregår som helt naturlige prosesser.

Palsmyr
Akkurat som for breene, er palsmyr (steder på en myr med en kjerne av permanent frosset is, som stikker opp som kuler) et fenomen som kommer og går, med vekslende klima. Etter siste itid, har det skjedd flere ganger.  Jakten på klimaendringene påstår at «noe er galt». De setter opp en idealtilstand: Myr i store deler av Finnmark skal være palsmyr. Det er en gal måte å forstå naturen på. Om biologer «blir rystet eller triste» over en frossen kul i terrenget som blir borte, burde de kanskje gå tilbake til skolebenken. 

Fjellreven og sjøfuglene
Den sjarmerende fjellreven er en truet dyreart. Det kan være flere faktorer som ligger bak bestandenes tilbakegang, ikke bare et varmere klima. Intens jakt var årsaken til den kraftige nedgangen fram til 1930, da den ble fredet. Etter dette har arten aldri kommet seg. I 2018 var forøvrig ynglingen god de fleste steder i landet, bortsett fra i de to nordligste fylkene. Troms og Finnmark hadde imidlertid en kald vår og sommer, med lite smågnagere. 

Noen av sjøfuglene har hatt en sterk tilbakegang, enkelte steder: Lunde, alke og lomvi. Men igjen: årsakene kan være flere. Våre fremste eksperter på sjøfugl er nøye med å påpeke at vi ikke må plukke ut noen enkle årsaksfaktorer. Det er også viktig å ta med seg at en rekke andre fuglearter har hatt vesentlige bestandsøkninger. Det er langt mer havørn (det kan ha betydning for flere av sjøfuglene), mer storjo, havsule, svaner og en rekke småfugler. Det ornitologiske bildet er sammensatt. Slik er det også for rovdyrene. I hele Europa har ulv, bjørn og gaupe har stor framgang de siste tiårene. Selv i Danmark er det nå ulv!

Lemen og rype
Vi hører det innimellom: smågnagersvingningene skal forsvinne. Én av modellene sier: det skyldes klimaendringer. Sammenhengen er: ved mildvær om vinteren smelter snøen på toppen, og renner som vann ned gjennom snølaget. På bakken fryser det. Her nede er det ikke uvanlig et luftrom hvor smågnagerne lever vinterstid. Det kalles det subnivale rom. Det hevdes at det forsvinner. 

Problemene er imidlertid mange. Det aller viktigste: Det finnes ikke data som støtter opp om forsvinningen av dette subnivale rom. Skal det sjekkes, må det graves tusenvis av snøprofiler over hele landet, som må sammenliknes med tilsvarende snøprofiler gjennom lange perioder bakover i tid. Slike data finnes ikke, og modellen er derfor ubrukelig. 

Det er også problem et at smågnagersvingningene ikke har opphørt. I deler av landet var det gjennom noen år mindre markante topper og bunner. Men de har kommet tilbake. Det siste tiåret har vi hatt gode lemenår. 

Og tilsvarende med rype. Bestandene av de to artene våre (fjellrype og lirype) preges av to viktige miljøfaktorer. Den første er temperaturen om våren. De nyklekte rypekyllingene spiser insekter, og på den tiden de ser dagens lys er kaldt vær et stort problem. Da kan de dø, noen år også foreldrene. Den andre faktoren er smågnagere. De år lemen og andre arter er borte, blir rypene utsatt for sterk predasjon. Og motsatt: Gode smågnagerår blir gjerne gode rypeår. 

Det har vært mange dårlige rypeår på 2000-tallet, selv om den geografiske variasjonen har vært stor. Samtidig var det mange kalde år i fjellet. I 2017 bygget bestanden seg opp i store deler av landet, og 2018 var et kronår for rype. Det var varmt og godt i fjellet, og mye smågnagere. Unntaket var Troms og Finnmark, hvor vår og forsommer var kald, og uten disse små pattedyrene.

Dataene tyder på: Det er fremdeles naturen som styrer forekomsten av både lemen og ryper. Ikke menneskeskapte klimaendringer. 

Fiskeriene våre – torsken
Produsenten av Jakten på klimaendringene mener bestemt at torsken skal skride inn til Lofoten. Alt annet er unaturlig, og galt. De framstiller det som et stort problem, at fiskeren Frank må dra til Mehamn for å fangste skrei.

Alle de viktige marine fiskeartene våre responderer på endringer i havtemperatur, og andre miljøfaktorer. Gjennom årtusener har de forflyttet  seg langs kysten. Når havvannet er «varmt», forskyves tyngdepunktet for torskens gyting nordover. Når vannet er «kaldt», forskyves det sørover. I periodene 1910-1940, og fra 1980 og framover, dro torsken mot nord. I perioden 1950-1970, forflyttet de seg sørover. Det har ført til kulturer og samfunn som har oppstått, og gått til grunne. Slik har det vært for torsk, som for sild. Slik har det vært i Norge, Sverige, og på Island. I de kaldeste årene under Den lille istid, forsvant torsken helt fra Island. Stedet Råkvåg på Fosen har et sildemuseum. Det ble bygget opp rundt denne fiskearten. Rundt 1950 forsvant den, og siden har den ikke dukket opp. 

Man skal være sterkt angrepet av ideologisk grønn stær, for å hevde at torskens vandringer langs kysten har noe som helst med menneskeskapte klimaendringer å gjøre. Havtemperaturen langs norskekysten styres av variasjoner i de store havstrømmene, som også endrer ismengdene i Polhavet. 

Hva vi bør være glade for, er det enorme torskebestandene vi har kunnet fiske på de siste årene. Det har vært en gullalder for norsk torskefiske. Og forskningen er klar: litt varmere havvann er gunstig for torsken. 

Svalbard

Det gamle sykehuset i Longyearbyen.

Permafrosten smelter under husene i Longyearbyen, forteller Jakten på klimaendringene. Det vil ubønnhørlig skje, om 1) husene ikke står på påler (mange gjør det, og befinner seg 1-2 meter over bakken), eller 2) ikke har et effektivt kjøleanlegg under huset. Så spørsmålet er: Har dette huset et velfungerende kjøleanlegg mot bakken, som i tillegg har blitt konstant benyttet? Er svaret nei, forvinner permafrosten under det. Det handler i så tilfelle om menneskelige tekniske inngrep, og har ingenting med klimaendringer å gjøre. 

Erosjon langs kysten er et vanlig fenomen. Hus og hytter helt ned mot sjøen vil alltid stå utsatt. Hytta som programmet presenterer, slik bildet viser det, sto opprinnelig nesten i vannkanten. Det vil alltid være et risikabelt prosjekt. Og den nye hytta befinner seg ikke på påler høyt over bakken. 

Isbjørn
Isbjørnbestanden ved Svalbard, altså den norske delen av bestanden i Barentshavet, økte med 42 % i perioden 2004-2015. Bestanden i norsk og russisk sone antas å være på hele 3 000 dyr. Dyrene her går i hi på fast land, og er ikke kjent for å grave hi i snøen på isen. Det kan de gjøre enkelte andre steder på nordkalotten. Isbjørnen er en glimrende svømmer, og mange av bjørnene som hører med i Svalbard/Barentshavbestanden vandrer/svømmer til Franz Josefs Land. Det har de ingen problemer med.


Presentasjonen til NRK problematiserer at enkelte dyr må svømme for å komme til sine hi-områder. Det store bildet: at bestanden har vært i kraftig vekst, og er i ypperlig kondisjon, sier de ingenting om. Det er en meget kritikkverdig journalistikk, som burde klages inn til NRK – for brudd på de etiske retningslinjene. For noe som går aldeles utmerket, tegner de et bilde av det som går galt. 

Når programmet tar opp Svalbard, kunne de også nevnt: For 10 000 år siden, ved avslutningen av siste istid, var det seks grader varmere på øya enn i dag. Det er en grunn til at det ikke nevnes. 

Konklusjon
Med Jakten på klimaendringene vil NRK skremme oss. Delvis gjør de det, ved å snu virkeligheten på hodet. Som i fortellingen om isbjørnen. Delvis gjør de det, ved å fortelle bare en del av historien. Som i fortellingen om torsken, som alltid har beveget seg opp og ned langs kysten – og hvor torskebestandene de siste årene har vært rekordstore. Delvis gjør de det, ved å vise at de besitter manglende kunnskaper om temaene de behandler. For eksempel den varierende klimahistorien etter siste istid, hvor breene har rykket fram og trukket seg tilbake. Og endelig vil de skremme oss ved å overdrive. For eksempel om hetebølger, og kostnader ved naturødeleggelser. 

Samtidig er presentasjonen særdeles manipulerende i form. Vi får se gråtende bønder som må sende kuene til slakt, fortvilte hytteeiere som sitter igjen i en død bjørkeskog, eller en trist biolog og vadefugl som savner palsmyra si. Vi skal bli følelsesmessig engasjert. Da spiller det ingen rolle at innholdet  er frikoblet fra kunnskap. 

Relaterte saker

15 Kommentarer

  • Reply Magnar Are 17. januar 2019 at 00:21

    Ja jeg så denne nrkvideoen for noen dager siden og har håpet at du eller en av dine kollegaer i klimarealistene ville ta tak i dette makkverket fra nrk. Ble meget glad ikveld da jeg så det du hadde skrevet. Håper at du kan få dette publisert i noen aviser, kanskje i Stavanger Aftenblad. Dette du har skrevet ikveld fortjener førsteside oppslag i alle aviser og media, spesielt nrk selv, men det er vel for mye å håpe på.
    Ellers kommer jeg til å kjøpe boken din så snart som mulig. Den er tilsalg hos Ark. Heldigvis så boikotter ikke de deg iallfall.

  • Reply harald engvik 17. januar 2019 at 17:53

    Takk!, ypperlig fremstilling. Bare en liten unøyaktighet: Svenskene angrep vel fra sør» wiki «Den strenge vinteren 1657/58 hadde tvunge den dansk-norske flåten til hamn, og Store- og Lillebælt, som skilde dei danske øyane frå fastlandet, var islagd. Etter å ha nådd Jylland frå sør, føretok den svenske armeen på 7000 mann toget over Storebælt; den 9. februar 1658 kryssa dei Lillebælt og øya Funen (Fyn) vart erobra på få dagar, like etter tok dei Langeland, Lolland og Falster. Den 25. februar kryssa den svenske armeen Storebælt til Sjælland med den danske hovudstaden København. Sjølv om berre 5 000 mann klarte å krysse sunda, var det svenske åtaket fullstendig uventa, og Fredrik III måtte overgje seg og signere den ufordelaktige freden i Roskilde den 26. februar 1658.[32]»

    • Reply Morten Jødal 17. januar 2019 at 18:21

      Flott Harald. Mange takk for rettelse. Jeg lar min tekst stå, så kan folk lese hva du har skrevet.

  • Reply Nils Erik Jørgensen 17. januar 2019 at 18:30

    Hva skal vi med leksikon når vi har Morten!

    Professor Skjeseth underviste i geologi ved NLH, nå NMBU. Mange kjenner hans gode lærebøker i geologi skrevet for vanlige mennesker. Professor Skjeseth ble æresmedlem i brønnborerforeningen – de som borrer etter grunnvann for folk. Årsaken kom frem i hans forelesninger i geologi. Mesteparten av ferskvannet i Norge finnes som grunnvann. Vanlige politikere vet ikke dette og bestemmer at man skal bruke overflatevann fra små og store forurensede vann som drikkevann i springen. Skjeseth påpekte at de store vannmengdene ikke var å finne i humusbefengte vann, men i grunnvannet. Han sa at vannet fra kommunale vannverk ofte inneholdt mye humus og partikler og var brunt. Ved å bruke grunnvann kunne man enkelt få rent vann med minimalt med bakterier og mindre behov for rensing. Grunnvann finner vi over alt i Norge. Det er bare å borre rett ned til man finner det. Dette foreleste han på 1970-tallet og hjalp brønnborerne med å gjøre det!
    Det viktigste i sammenheng med NRK sitt program var at man kunne unngå brunt forurenset vann fra overflatevann ved å bruke grunnvann. Forelesningene til Skjeseth holdt han lenge før klimadiskusjonen var kommet i gang.

    Andre årsaker til brunt vann:
    Våre vannledninger er gamle og skitne. Når de spyles rene ser forbrukerne det som møkkebrunt vann i springen. Dette har vært slik i over 50 år.
    Vannledninger har ofte hull på samme sted som kloakk ledninger har hull, derfor ikke drikk brunt vann…
    Befolkningen har økt mye de siste hundre år. Gamle vannkilder har ikke nok kapasitet til å dekke det nye vannforbruket med det resultat at humus og forurensing blir med i vannrøret når vannstanden synker.

    NRK sier at klima er årsaken til alle problem. Da kan ikke samfunnet gjøre noe med de reelle årsakene til problemene.

    Veldig godt at Morten på en systematisk og lettlest måte korrigerer forurensingene fra NRK.

    • Reply Morten Jødal 17. januar 2019 at 18:43

      Hei Nils Erik
      Mange takk for dine gode kommentarer. Grunnvann er ypperlig, men neppe til virkelig store befolkningsgrupper? Bortsett fra i Øst-Afrika, hvor det er enorme grunnvannsmengder som siger fra høylandet i Afrika, mot Indiahavet. De ligger dypt, men et norsk firma fant dem! I Dar Es Salaam tror jeg de kan vannforsyne hele byen, og mye mer enn det, men disse enorme vannmengdene. Det fylles på hele tiden. Med det spørs altså hvilken kilde grunnvannet har. De som er regnbaserte, altså ikke har tilsig fra åser og dalfører, kan man vel fort tømme? Antar det gjelder grunnvannet på Ringerike. Og det gjelder i høy grad grunnvannet i den sørlige delen av Vietnam. Her tapper de så mye, at hele den sørlige delen av Vietnam kan forsvinne i havet.

      Ellers peker du på noe særdeles viktig: Har vi en feil virkelighetsforståelse, kan vi ikke gjøre noe med de reelle problemene. Alt lar seg ikke løse med å kjøre mindre bil, eller sykle. I dag reduseres alle problemer til klima. Det er farlig. Desssuten følger det utrolig mye skadelig politikk i kjølvannet: biodrivstoff, vindmøller, kjøp og salg av klimakvoter, …..

      • Reply Nils Erik Jørgensen 17. januar 2019 at 19:44

        Hei
        Store deler av Europa bruker grunnvann. Det er best, rimeligst og har best kvalitet. Grunnvann på 50 m dyp tar flere år for å komme dit og da er bakteriene døde. I følge forskere (minst 97% konsensus) er det enorme mengder grunnvann/ferskvann i verden. Mange ganger mer enn overflate vann. I Norden mente Skjeseth at det var minst 10 gg mer grunnvann tilgjengelig for drikkevann enn overflatevann. I lavtliggende områder som Vietnam er tapping av grunnvann et kjent problem. I områder med fjell i grunnen er ikke problemet det samme. Øyer i Middelhavet kan ha stor tilførsel av grunnvann fra fjellområder på fastlandet. Fjellet har foldet seg under havet og stikker opp som øyer. I disse foldene kommer grunnvannet fra land, under havet og opp i øyene.
        I Danmark har man ikke grøfter langs vegene. Regnvannet renner rett ned i undergrunnen.
        Hele Nordmarka er et eneste stort vannmagasin. Kjører du fra Sollihøgda ned til Hønefoss, ser du hvordan grunnvannet pipler frem hele veien ned til Sundvollen. Vi snakker om enorme mengder vann.

  • Reply Erling Rød 17. januar 2019 at 21:39

    Det er nå mye rovdyr som ørn, ulv, jerv, rev og bjøinn, i fjellet. Rovdyra spiser mus, lemen, hare, rype, rein og sau. Mus, lemen, hare, rype, rein og sau spiser gras, busker og trær. Sammenhengen er enkel; mye rovdyr fører til at fjellet gror til. Ingen har «forsket» på denne sammenhengen.

    • Reply Ingvar Åberge 18. januar 2019 at 15:14

      Skoggrensa går hovudsakleg oppover av to grunnar: Mindre beite og mindre hogst i fjellskogen. Ein tredje faktor som også verkar inn er varmare klima.

      Rovdyra verkar inn på skoggrensa ved å framskunda nedgangen i utmarksbeite. Dette medverkar til høgare skoggrense. Derimot tyder alt på at beitande hjortevilt har liten innverknsd på skoggrensa. På Vestlandet har me rekordbestandar av hjort, og tendensar til at elgen etablerer seg i indre strøk. Likevel går skoggrensa raskt oppover, utan at viltet har noko særleg innverknad på det. Også på Austlandet er det svært mykje elg, sjølv om rovviltet hat gjort nokre innhogg. Og også der går skoggrensa oppover.

  • Reply Gunnar Kvaal 18. januar 2019 at 20:21

    Jeg er svært enig i hovedpoengene til Morten Jøldal men må nok korrigere for en del forhold.
    Jeg er enig i at det kommer svært mye feilinformasjon fra NRK både i det aktuelle programmet og generelt. Men jeg mener man må fokusere på hvor de får informasjonene fra. NRK-journalistene har generelt ingen faglig kompetanse. Og da bør skytset rettes mot miljøorganisasjonene som totalt mottar 250 millioner kr pr år i statstøtte(sjekk de åpent tilgjengelig regnskapene!) som i meget stor grad brukes til det jeg betegner som systematisk desinformasjon.
    Når deg gjelder de faktiske forhold så vil jeg peke på at Aaberge gir god forklaring på skoggrensehevingen som i hovedsak
    et resultat av at skogen «tar tilbake» tidligere skogkledde arealer etter at beite- og utmarksbruken er redusert etter at naturen i Norge var «totalfragmentert» på det maksimale omkring 1875(som kan forklares nærmere).
    Når det gjelder de enorme «lauvmakkangrepene» på Nordkalotten så føyrer disse seg inn i periodiske angrep med 10 års maksimum. Tidligere fylkesskogsjef Terje Dahl har delvis som en reaksjon på oppslag fra visse Nina-forskere, satt opp en oversikt over rapporter fra skogbruksfunksjonærer i Troms siden 1860 som viser utrolig faste10 års sykluser for laumakkangrepene men med perioder med lite angrep f.eks på 30-tallet. Men det enorme antallet biologer må jo ha noe å gjøre og da kaster de seg over mulig prosjekter.
    Landskogtakseringa har drevet med systematisk registrering av norsk skognatur i 100 år(i motsetning til naturforvaltninga som knapt nok har drevet med systematisk vitenskaplig registrering over tid).. Den hevder nå at den samlede effekten
    av klimaendringer, økt mengde CO2 i atmosfæren og økt tilførsel av nitrogen har gitt økt skogvekst i mange områder på
    inntil 2 bonitetsklasser. Dette vil også gi forhøyet skoggrense.

    Gunnar Kvaal

  • Reply Per-Axel Svalander 18. januar 2019 at 22:47

    Tack för en mycket upplysande artikel. Din sakliga ton och kunniga kommentar är föredömlig, även för en svensk som inte har tillgång till NRK.

  • Reply Johnny Pedersen 19. januar 2019 at 01:20

    Hei Morten.
    I huset der jeg vokste opp fikk min far på midten av 70 tallet boret brønn som ble boret til 20m dyp. Dette var på Nedre Hetland/Lauvås i Sandnes Kommune. Her hadde vi alltid tilgang til helt rent grunnvann. En annen fordel med denne brønnen var at vannet alltid var kaldt, selv midt på sommeren. Selv på de tørreste somrene hadde vi alltid rikelig med vann.

  • Reply Gunnar Halvorsen 23. januar 2019 at 15:40

    Jeg har lenge undret meg over hvorfor «klimarealistene o.a.» til de grader er opptatt av å avvise/bagatellisere alt som har med klimaendringer å gjøre. For meg synes det totalt usannsynlig at menneskenes adferd og ressursbruk ikke setter avtrykk på klimaet. Vi har i stort monn ødelagt regnskogene og store arealer er endret fra skog til åpne landbruksarealer. Det finnes knapt større arealer som ikke er påvirket av menneskelige endringer. Store arealer er blitt til ørken. Vi spyr ut store mengder CO2 og partikler ut i atmosfæren fra forbrenning av kull og olje. Og vi tar ut enorme mengder biomasse fra alle verdens natursystemer for å brødfø jordens snart 8 milliarder mennesker. Og det synes ikke å være noen hemninger som begrenser fortsatet miljøødeleggelser. Alt dette påvirker klimaet på en innfløkt måte, og klimaet kan fortelle oss at noe er galt selv om enkeltfaktorene er uklare.
    Det er knapt noen som hevder at alle endringer i naturen kun er klimarelatert, men at klima spiller en stor rolle i dette samspillet burde det ikke være noen tvil om.
    Kan noen «klimarealister» forklare meg hvorfor det er så til de grader viktig å fornekte at menneskets adferd påvirker klimaet, og som forfektes av 95% av alle klimaforskere (som har faglig forutsetning for å mene noe om et så komplekst emne).

    Gunnar Halvorsen
    biolog

    • Reply Morten Jødal 23. januar 2019 at 16:31

      Hei Gunnar
      Takk for kommentar. Her er det mye å gripe fatt i. For det første: Det er mer underlig at vi har opprettet et FN-organ, og et forskningssenter i Norge (Cicero), som ignorerer solas rolle i klimasystemet. Det gjør de 100 prosent, og konkluderer at naturen selv ikke påviker klimaenndringene. En evalueringsgruppe som så på norsk klimaforskning for noen år siden, kritiserte nettopp dette. IPCC/Cicero ser altså bort fra den kilden som tilfører nesten all energi til vår planet, og hevder at solas dynamikk ikke noen betydning for temperaturvariasjoner. Det er for meg et langt større tankekors, enn at man er skeptisk til de dramatiske påstandene om verdens undergang som vi daglig – og mange ganger hver dag – hører om i klimadebatten.

      Jeg tror de fleste klimaskeptikere med en god faglig bakgrunn, er noen slags «lukewarmers». Vi erkjenner at utslipp av klimagasser påvirker klimaet, men er skeptiske til to forhold: tilbakekoblingsmekanismene, og graden av katastrofe. Vi er også skeptiske til tiltakene som iverksettes, som utvilsomt vil gjøre mye mer skade enn godt. Bruk av biodrivstoff er hodeløst, fordi det innebærer ødeleggelser av natur, bruk av mat til energiformål, og fører til større CO2-utslipp gjennom perioder på mer enn hundre år (ILUC-betraktninger). Vindmøller, med veier som bygges i urørt natur, vil forandre hele Europa. Satsingen på vind- og solenergi har i Danmark, Tyskland og Australia destabilisert energimarkedet, og ført til stadige utfall av elektrisitet. Sammen med CO2-avgifter fører det til 2-3-dobling av energiprisene, som går ut over de fattigste (gule vester i Frankrike), og industrien. Deler av tysk industri relokaliserer nå til Kina og USA. Kina økte forøvrig sine CO2-utslipp i 2018 med mer enn 600 millioner tonn (6%), hvilket innebærer at alle våre bestrebelser på reduksjoner i den vestlige verden har null effekt. USA er det landet som reduserer sine CO2-utslipp vesentlig, grunnet olje- og skifergass. Det er billigere enn noen annen energi, hvilket betyr at industrien i USA får et kolossalt komparativt fortrinn. Derfor flytter europeisk industri dit. Med vår klimapolitikk, begår vi et industrielt selvmord. Og det går nå langsomt opp for europas politikere.

      Det er en myte at mennesker skaper ørkener. Sahel har siden 1980-tallet blitt grønnere (les professor Tor Arve Benjaminsen). Det hele er styrt av klimasystemene, som ikke er godt forstått. IPCC bommer på nedbørmengder knyttet til varmere/kaldere vær i Afrika, særlig på østsiden.

      Vi er også skeptiske til modellene, fordi 97 % av dem anslår alt for høye temperaturprognoser. De bommer fullstendig, slik alle spådommene om verden miljøundergang har gjort i alle år. Derfor har vi ikke sett noen ting til de påståtte katastrofene som skal følge miljøkatastrofen eller klimakatastrofen. Isbjørnbestandene er 6-doblet gjennom perioden med varmere klima de siste 60 år, pingvinbestandene knyttet til is vokser, koralløyene vokser (slik de må gjøre, som levende biologiske systemer), vi har ikke sett én eneste klimaflyktning (bortsett fra de millioner som hvert år drar til varmen i Syden), malariatallene går ned, det er ingen økninger i værrelaterte katastrofer (flommer, stormer, branner. etc), og antallet mennesker som dør av klimarelaterte hendelser er i dag bare rundt 1 % av det vi registrerte for 100 år siden. Dommedagsprofetiene bommer altså. Og de bommer 100 prosent.

      Det er også en myte at 97 av verdens forskere sier står foran en klimakatastrofe. Av de 12 000 artiklene (ikke forskerne) gruppen til Cook gikk igjennom (januar 2013), sa tre fjededeler ingenting om menneskeskapte klimaendringer. De ble like fullt telt til fordel for påstanden om menneskeskapte klimaendringer. Medarbeiderne som gikk igjennom artiklene, var i 63 prosent av de resterende artiklene uenige om hvordan de skulle rubrisseres – altå klimabudskapet. Hovedforfatteren i IPCC: Richard Tol, har derfor konkludert: Hele denne studien må forkastes, og Cook har selv innrømmet at datakvaliteten var dårlig. Så glem de 97 %!

  • Reply Morten Leikvoll 4. februar 2019 at 18:05

    Ref Brunt ferskvann, det var lett å finne igjen NIVA’s artikkel om humus vs forsuring med litt googling. Det er ikke nødvendig å konspirere. Det er ikke uvanlig at nettsteder flytter på innhold over tid.
    Se f.eks nff’s blekke «pH-status» side 4.
    https://www.njff.no/fiske/pHstatus/pH-status%202007-4.pdf

    • Reply Morten Jødal 4. februar 2019 at 18:50

      Det var jo hyggelig at NJFF har tatt vare på, og brukt artikkelen. Det endrer ikke det faktum at NIVA har fjernet den fra sine nettsider.

      Interessant forøvrig at de skriver at det ikke er noen trend hva gjelder nedbørmengdene. Det strider jo med klimareligionen.

    Legg igjen en kommentar