Miljøaktørene Miljømytene

Slik lever løgnen i verden

17. oktober 2018

Folkeopplysningens program om klima, med programleder Andreas Wahl,  påstod at klodens klima har vært tilnærmet konstant gjennom tusener av år, fram til langt ut i den industrielle revolusjon. Påstanden har de nok fått fra CICEROs Bjørn Samseth. Miljøpartiet de grønnes talsperson Rasmus Hansson hevdet så sent som i 2018 at vi «trenger en grunnlov som beskytter framtidige generasjoners rett til et stabilt klima». ET STABILT KLIMA!

Klodens klima har aldri vært stabilt. De siste års klimaforskning viser med økende tydelighet at vi har hatt kalde og varme perioder. Og svingningene har vært store. Disse klimaendringene har i stor grad påvirket våre kulturer i perioden etter siste istid. Endrede nedbør- og temperaturforhold har fått sivilisasjoner til å blomstre, eller gå under. Jeg skrev om både maya- og asazikulturen i artikkelen Myten om det stabile klimaet.

For å være konkret, la meg gå igjennom litt av det vi vet om Den lille istid.

Den lille istid
Gjennom hele 600 år, i etterkant av middelalderens varmeperiode, var klimaet på kloden kaldt. Vi snakker om årene 1300-1900. Det skal ikke forstås slik at det sammenhengende var kalde år. Mange år var kalde, noen varmere. Men i snitt var temperaturen lav. Aller kjøligst var årene 1570-1710. På den nordlige halvkule lå temperaturen sannsynligvis fra 1 til 1,5 grader lavere enn gjennomsnittet for perioden 1961-1990. Vi kjenner ikke like godt til temperaturen på den sørlige halvkule, men vet at den var uvanlig lav i den samme perioden. Vi snakker altså om globale forhold. Til sammenlikning har den globale oppvarmingen fra 1970-tallet og fram til i dag, vært 0,5 grader Celsius. Kan dere lese det ut av den grafen Andreas Wahl presenterte for det norske folk (illustrasjon til artikkelen) – som var selve beviset for at vi mennesker endrer klimaet? Den stiplede linjen skal ifølge Folkeopplysningen representere temperaturutviklingen; flat, flat, flat, flat – før den går til himmels etter at vi begynte å pumpe olje og gass.

Vi kjenner til disse temperaturvariasjonene gjennom en rekke såkalte proxy-data, slik som studier av årringer i trær, kjemiske avleiringer i havsedimenter, pollen fra bunnen av innsjøer, isotopverdier i dryppsteiner i grotter, og en rekke andre målinger. Men for den aller kaldeste perioden under Den lille istid, har vi også utallige historiske beskrivelser. La meg gå igjennom noen av dem:

Midt på 1600-tallet endret vindforholdene i Stillehavet seg. En kryssing tok i denne perioden én måned lenger tid, enn både tidligere og senere. Flere skip forliste, enn i andre perioder. Kulden førte altså til mer uvær og storm.

Kulden i Asia førte til at monsunbeltet, altså det tropiske regnbeltet som forårsakes av et lavtrykk på begge sider av ekvator (Den intertropiske konvergenssonen), ble skjøvet omtrent 80 mil mot sør. Det førte til sult i både India og Kina, forårsaket av tørke.

I Nord-Amerika var det på slutten av 1500-tallet, og begynnelsen av 1600-tallet, både lange og kalde vintre, og tørre somre. Den franske oppdageren Samuel de Chaplain (1567-1635), som grunnla byen Québec, beskriver at isen på én av de store sjøene kunne krysses til fots i juni 1608. Vi kjenner ikke til noe slikt i nyere tid.

Peter Bruegel the elder: The hunters in the snow. Malt i 1565, i en kald periode under Den lille istid.

I perioden 1580-1620 var både somrene og vintrene kalde i Europa. Det var ikke uvanlig at det snødde i Alpene midt på sommeren, selv langt ned i dalene. På Kreta falt det snø på vintrene. På de høyeste fjellene i Skotland smeltet ikke snøen om sommeren, og det etablerte seg isbreer.

Vi kjenner godt til når isen gikk opp på Østersjøen i de kaldeste årene under Den lille istid. Det forteller om hvor kald vintrene hadde vært. En rekke vintre på slutten av 1500-tallet og litt inn i det neste århundret, må det ha vært 5-6 grader kaldere enn det som er vanlig i dag.

I årene 1620/1621 og 1621/1622, frøs Bosporos til. Folk kunne gå over sundet mellom Europa og Asia. I den ekstremt kalde vinteren 1683/1684 frøs havet til langs sør-kysten av England, og i det nordlige Frankrike. Svært kalde, og ofte svært våte vårer og somre gav store utslag for jordbruket. Avlingene i Europa ble ofte elendige. 1627 var ille, og i det påfølgende ekstremt kalde året modnet hverken korn eller frukt. På 1640-tallet gikk det ekstremt dårlig med jordbruket i Alpene, og på slutten av dette tiåret sviktet både vin- og kornavlinger i Frankrike. Det gjentok seg på 1650-tallet. Nattefrost slo til i Polen midt på sommeren i årene 1664, 1666 og 1667. I juni og juli 1675 var det så kaldt i Frankrike at folk måtte fyre i husene sine. Øst i Asia var det svært kaldt i enkelte år. Våren 1616 var iskald i Japan, og året etter falt det mengder med snø i de subtropiske delene av det sørlige Kina.

I de kalde årene ble monsunregnet i Asia redusert. I Europa ble somrene fuktige, særlig i nord. Ja, ofte svært våte. Vi kjenner det fra Ungarn i årene 1630-1641. Det ble store oversvømmelser på steder hvor det vanligvis var temmelig tørt. Årene 1640-1643 var de fuktigste vi kjenner til fra sørlige Spania, og i 1649 ble det nordvestre Europa rammet av så store nedbørmengder at avlingene ble ødelagt.

Med kalde og lange vintre, samt sene og kalde somre, vokste isbreene i hele verden. Bønder i Alpene fikk merke det godt. Det samme skjedde i Norge; gårder ble fraflyttet, og bønder ba om å få slippe tiende.

Den svenske økonomihistorikeren Gustav Utterström (1911-1985) var 50 år forut for sin tid. Han var den første som forsto koblingen mellom et kaldt klima, og de store økonomiske problemene i Europa. Han ble sterkt motarbeidet av den tids tankevoktere, men hans ideer slo etterhvert igjennom. Han forsto, at selv om den gjennomsnittlige temperaturen i Europa i den kaldeste perioden ikke falt svært mye (omtrent 2 grader kaldere enn i dag), var det tilstrekkelig til å redusere avlingene omkring på kontinentet. Det kalde været innebar en forkortelse av vekstsesongen på tre til fire uker, og senket høydegrensen for avlinger med omtrent 150 meter. Innimellom kom det nattefrost, og ødela avlingene. Men ikke bare lavere temperaturer reduserte avlingene. Med kulden fulgte det særlig nord i Europa langt større nedbørmengder, som var skadelig for avlingene.

Med lavere kornproduksjon, økte matvareprisene. Særlig fattigfolk sultet. Og sulten førte til større fare for å bli rammet av sykdom. Krig som ofte fulgte de dårlige tidene, innebar at armeer fungerte som smittespredere, og store epidemier brøt derfor ut.

Det hører også med til historien, at de kalde årene avstedkom hekseforfølgelser. De ble mest omfattende i fjellene og nordområdene i Europa, altså steder som var marginale for jordbruk. Og de var mest tallrike i de aller kaldeste og våteste årene. På 1620-tallet kunne det falle snø på somrene i Europa, og det hendte at isen frøs på vannene selv sommerstid. Nettopp disse årene var hekseprosessene på det værste. Flere tusen kvinner ble henrettet disse årene, beskyldt for å forårsaket de dårlige tidene. Både Martin Luther, Jean Calvin og Huldrych Zwingly oppfordret til heksebrenning, men også den katolske kirken sto bak forbrytelsene.

Flat-temperatur-folket
Problemet for Wahl, Hansson og Samseth er at forestillingen om den helt jevne temperaturkurven, ikke har rot i empirisk forskning. Ideen er politisk. Og den er like gal som forestillingen om den flate jord. 

Etterord
Siden midten av 1800-tallet har vi hatt en temperaturstigning på 0,5 grader per hundre år. Det er innenfor rammen av hva som er kjent fra tidligere tider.

Figuren som er lagt inn her, viser temperaturutviklingen på Grønland de siste 11 000 år, framstilt sammen med konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren. Den globale temperaturen følger i store trekk utviklingen på Grønland, men med en forsinkelse på 15-25 år. Det gjelder imidlertid ikke Antarktis, som er i motfase. Litteratur finnes her, og her.

Temperaturkurven er beregnet på grunnlag av oksygenisotoper i borekjerner. Her ser vi den kraftige temperaturstigningen i etterkant av istiden (mer enn 5 grader), og den generelle avkjølingen etter Den minoiske varmeperioden. Like fullt framtrer både Den romerske varmeperioden, Middelalderens varmeperiode, og Den lille istid. Den røde stiplede linjen antyder temperaturutviklingen på Grønland etter året 1855, hvor iskjernedataserien slutter.

Denne grafiske framstillingen viser med tydelighet: temperaturkurven i holocen (nåværende mellomistid) har IKKE VÆRT FLAT, slik Cicero og Andreas Wahl/Teddy-TV prøver å fortelle oss. Og den forteller én ting til: Det er liten sammenheng mellom temperaturutviklingen, og mengden CO2 i atmosfæren.

Relaterte saker

2 Kommentarer

  • Reply Jan Marius Evang 18. oktober 2018 at 06:57

    Slik ser temperaturgrafen ut. Den lille istiden gir så lite utslag at det nesten ikke syns.
    https://xkcd.com/1732/

    • Reply Morten Jødal 18. oktober 2018 at 09:28

      Hei Jan Marius. Jeg velger å svare på denne kommentaren, ved å legge inn en ekstra tekst i artikkelen. Med en illustrasjon.

    Legg igjen en kommentar