Miljøaktørene

Konsensus – en dårlig ledesnor for sannhet og framskritt

15. oktober 2018

I en kronikk i Aftenposten den 8. oktober hevder Katja Sverdlilje at manglende forståelse av vitenskapelig konsensus er et demokratisk problem. Underforstått: sannheten bæres fram gjennom konsensus. Tilsynelatende enighet skal brukes for å unngå debatt: det hele er allerede avgjort.

Tvilen er forskningens kronjuvel
Det sentrale prinsipp i all naturvitenskap er imidlertid empirisk falsifisering. Det betyr at alle vitenskapelige hypoteser skal testes, og testes, og testes igjen, for å se om de holder stand. Ingen ting er avgjort. Forskningen er anti-autoritær. Oppnås det resultater som står i strid med selv den mest etablerte hypotese eller teori, må den forkastes. Selv om det skulle være Darwins utviklingslære.

Konsensus står derfor i kontrast til den naturvitenskapelige metode. Den har intet med forskningen å gjøre, og hører utelukkende hjemme på politikkens arena. I forskningens verden handler det om å oppnå resultater som kan reproduseres. I dag sliter store deler av forskningen med nettopp dette: Sannsynligvis gir langt mer enn halvparten av forskningen gale svar. Nettopp derfor foregår det en stor debatt om menneskeskapte klimaendringer.

Verdens virkelig store forskere kom fram til ny erkjennelse fordi de brøt med konsensus. Charles Darwin gjorde det med sin utviklingslære, og Alfred Wegener med sin kontinentaldrifteori. Det tok lang tid før deres tanker ble akseptert. Den ungarske kirurgen Ignac Semmelweis oppdaget årsaken til barselfeber. Hans forskning ble ikke akseptert i hans levetid. Han ble oppsagt fra klinikken, og endte sitt liv på et mentalsykehus. Gruppetenkning og vitenskapelig konsensus resulterte i at mellom 10 og 30 prosent av fødende kvinner fortsatte å dø på sykehusene omkring i Europa i mange år framover. Mikrobiologen Carl Woese møtte enorm motstand fra konsensus-forskningen, da han plusset arkebakteriene til som et tredje domene i biologisk artsklassifikasjon.

Gruppetenkning
Påstanden om konsensus innen klimaforskningen – og andre miljøforskningsområder – indikerer en dynamikk forskningen ikke vil være bekjent av: Gruppetenkning. Den kjennetegnes ved at deltakerne skjermer seg fra alternative forklaringer, troen på at gruppen alltid har rett, at medlemmene har høye etiske standarder, stereotypiske syn på opponentene, konformitet og selvsensur, og forekomsten av tankevoktere. Dette innebærer at det ikke lenger eksisterer noen pro og contra i den vitenskapelige diskurs. Slik vil kritisk forskning bli stående i ”skammekroken”, og i liten grad få forskningsmidler.

Dette er alvorlig. Professor Benn Folkvord har skrevet: Retten – og plikten – til å være uenig med flertallet, er ett av de viktigste og mest fundamentale av alle vitenskapelige prinsipper. Klimabevegelsens korstog mot klimaskeptikere er derfor en trussel mot akademisk ytringsfrihet, og derfor også en trussel mot forskningen.Og jeg kan føye til: mot demokratiet.

 

You Might Also Like

  • Odd Gulaker 15. oktober 2018 at 10:33

    Inkvisisjonen og heksebrenning var vel også drevet av gruppetekning og politisk-religiøs konsensus? Minner mye om de prosessene vi ser i dag mot klimarealister og forskere som går mot den politiske mainsstream.

    • Morten Jødal 15. oktober 2018 at 10:36

      Hei Odd. Det er jeg enig i; det er utvilsomt paralleller her. Alle blir tvungne til å gå i takt. Og det skremmende er: tanke-ensrettingen får mer og mer politisk aksept.

  • Geir Elvebakk Moski 15. oktober 2018 at 13:45

    Klimakurven for klimautviklingen etter siste istid (11.500 år) under vignetten Folkeopplysningen vist på TV for litt siden er en graverende falsifisering av virkeligheten. De alternative og sannsynligvis mye riktigere kurver viser mange både varme og kalde perioder. Disse klimaendringene har en svært dårlig korrelasjon med endringer i atmosfærens innhold av klimagassen karbondiaoksid. Det er stort sett perioden etter 1980 som viser at karbondioksid har litt påvirkning av klimaet. Det er variasjoner i utstråling fra solen og astronomiske fenomener (Milankovic sykler) som styrer klimaet på jorden. I de seneste 800.000 år viser data fra iskjerner at det er temperaturen som styrer mengden karbondiaosid i atmosfæren og ikke omvendt.

    Geir Elvebakk Moski, geolog

    • Morten Jødal 15. oktober 2018 at 13:53

      Ja, det var det aller mest graverende med Folkeopplysningsprogrammet om klima. Andreas Wahl har ikke suget dette fra eget bryst. Snarere er det temmelig sikkert Bjørn Samseth i Cicero som har påført ham denne vranglæren. Han framførte den blant annet på NRK oppunder sist jul. Det betyr vel, at hele dette instituttet er av samme oppfatning.

      Vi trenger geologer som bredt går ut med dette. Kunne du gjort det Geir, med artikler til forskning.no og avisene?

      • Geir Elvebakk Moski 5. november 2018 at 20:47

        Jeg underviste om klima på Nord Universitet høsten 2016. Jeg holder på med en kortfattet sammenstilling av klimaet blant annet basert på forelesningene og annet skriftlig materiale som jeg samler på.

        Geir

  • Terje Sørensen 15. oktober 2018 at 20:48

    Morten! Det ville vært kjekt om du kunne fortsatt: Hva skjer etter det er oppnådd konsensus? Når Darwin, når Einstein, når Semmelweiss etc. har fått gjennomslag for sine teorier. Da er vel disse teoriene også blitt det du karakteriserer som gruppetenkning. Etter min erfaring så oppfatter «miljøfanatikerne» deg som uinteressant, fordi du beskriver tiden før det ble konsensus. «Nå er vi enige. Nå kreves handling».
    Kan vi eksemplifisere hvordan forskningen fortsetter å stille spørsmål innenfor sin «gruppetenkning»?

    • Morten Jødal 15. oktober 2018 at 23:32

      Empirisk falsifisering skal fremdeles gjelde! Og slik har det vært for teorien om det naturlige utvalg som grunnlag for evolusjon, siden Darwin. Han hadde ingen kunnskaper om DNA, som kom mye senere. Evolusjonslæren har blitt testet opp mot moderne genetikk, gjennom tiår etter tiår. Den står seg, og styrkes gjennom ikke-falsifisering. Men altså: den testes kontinuerlig.

  • Martin Grotnes 16. oktober 2018 at 16:14

    Det er vel ganske stor konsensus nå om evolusjonsteorien. Jeg vil tro at mange, kanskje flertallet, av de som forsker på den bruker den som et arbeidsredskap og heller bruker den til å forklare hvordan (feks en egenskap er utviklet) enn *om* (om teorien er riktig).
    Konsensus brukes flere steder enn I klimaforskning, naturligvis. Se for eksempel på medikamenter: skal man bruke medisiner for å behandle blodtrykk? Det vil vel de fleste innenfor det relevante fagfeltet mene. Det gir vel også en medisinsk konsensus for å foreslå beste behandling, basert på de beste og mest relevante forskningsprosjektene på behandling av høyt blodtrykk. Noen artikler kan vise at blodtrykksbehandling er negativt. Men det betyr ikke (nødvendigvis) at positiv effekt av blodtrykksbehandling er falsifisert. Da må man se på kvaliteten på studien, vurdere om det kan være gjort feil, evt gjenta den og se om man kommer til samme resultat etc.. Så må man igjen vurdere alle artiklene opp mot hverandre og se: skal vi endre konsensus, dvs anbefalinger om behandling?
    Uten konsensus vil man ikke kunne gi noen anbefaling om behandling. Medisiner er ikke uproblematisk i seg selv, de kan gi bivirkninger. Det er også et element av markedsføring i en del forskning. Men vi antar ut fra summen av forsking at de har positiv effekt. Eller motsatt: at å ikke gi behandling vil føre til at noen blir syke tidligere enn de ellers ville blitt. Skal man la være å behandle, fordi behandlingen er basert på konsensus?

    • Morten Jødal 16. oktober 2018 at 21:00

      Det er bred enighet om evolusjonsteorien. Det betyr imidlertid ikke, at den ikke utfordres, eller testes. Detaljer ved den, vil kunne forbedres gjennom ny erkjennelse på tilgrensende biologiske fagfelt.

      Vitenskap har gitt oss enorme framskritt. Erkjennelsen og kunnskapene fra naturvitenskapelige og medisinske fagfelt, benyttes i våre dagligliv. Vi erfarer at kunnskapene representerer en riktig måte å forstå verden på. Mobiltelefoner virker. Det samme gjør hodepinetabletter. Vi må bruke den kunnskapen vi besitter, i medisinsk behandling.

      Det betyr imidlertid ikke, at vi for all framtid har kommet fram til endelige svar om kommunikasjon og behandling av sykdom. Vi er alltid underveis. Det må alltid stilles spørsmål, som både går videre, og utfordrer etablert kunnskap. Ingen må få monopol på kunnskap. Ingen må forvalte svar med to streker under. Og vi må ikke ende opp med tankevoktere av noen evig sannhet.

      Jeg er opptatt av «The replication crises»; svært mange forskningsresultater kan ikke oppnås på nytt, i oppfølgende forsøk – utført av andre personer. Særlig gjør det seg gjeldende i forvaltningsrelevant forskning, som ofte har politiske føringer. Klimafeltet og klimaforskningen framstår for meg som en blanding av arenaene forskning og politikk. Særlig da, er jeg redd for forestillingen om konsensus.

      • Martin Grotnes 19. oktober 2018 at 15:31

        Akkurat, vi må bruke kunnskapen vi besitter, summen av den beste tilgjengelige. Det er det som er konsensus. Jeg er helt enig i at den bør utfordres også, og da justerer man konsensus etter vurdering av kvaliteten på arbeidene.
        Når det gjelder fenomenet medisinsk behandling er jo myndighetene inne på mange områder, sammen med fagmiljøene, for å lage for eksempel nasjonale retningslinjer. Er dette også blanding av arenaene forskning og politikk?
        Jeg er i grunnen mer kritisk til hvordan pengesterke firma virker inn på forskningen. Ta historien om hvordan den gamle, etter hvert billige, gruppen preparater tiazider ble nesten presset ut over sidelinjen når man har utviklet nye medikamenter (se for eksempel https://tidsskriftet.no/2013/09/leder/blodtrykksbehandling-kilde-til-debatt/kommentarer).

  • Øyvind Engen 17. oktober 2018 at 13:56

    Jeg ser i grunnen ikke noe demokratisk problem ved klimaforskningen. Når «klimarealistene», «-skeptikerne» eller andre ikke får gjennomslag for sitt syn, er det fordi deres forklaringer ikke holder mål sammenliknet med det vi kan kalle «vitenskapelig konsensus». Darwin hadde en overlegen forklaringsmodell. Wegener manglet troverdige drivkrefter for platebevegelsene. Jeg har til gode å se noen «klimaskeptiker» komme opp med noen overbevisende modell for at endringene vi observerer, skal være naturlige. De spesielle (og overraskende!) egenskapene til CO2 ble oppdaget av Tyndall allerede på 1800-tallet. Inn- og utstråling måles for jorda som for alle andre planeter. «Klimaskepsis» er og blir et marginalt fagfelt så lenge ingen kommer opp med en troverdig modell som forklarer mer enn gjeldende klimaforskning!

    • Morten Jødal 17. oktober 2018 at 14:05

      Bevisbyrden ligger nok heller på den andre siden. Ingen har nemlig klart å eksperimentelt vise at drivhuseffekten fungerer.

      Det er også verdt å merke seg: mer enn 97 prosent av klimamodellene gir alt for høye anslag for oppvarmingen. De bommer kapitalt, og stemmer ikke med empiriske data. Også IPCC innrømmer dette.

      • Øyvind Engen 17. oktober 2018 at 15:30

        Da må du se på de 3% av klimamodellene som stemmer. Hvilke fellestrekk har de, og kan disse brukes til å forbedre de 97% andre modellene?
        Igjen vil jeg oppfordre til å komme med alternative drivkrefter. At alt bare skal være naturlig variasjon (og samtidig unndra seg presise målinger) holder ikke som vitenskapelig grunnlag. At drivhuseffekten virker på Venus, men ikke på jorda; at Tyndalls og Arrhenius’ målinger av drivhusegenskapene til CO2 stemmer i laboratoriet, men ikke i atmosfæren: Kom med observsjonene!
        Forskning skal være nysgjerrighetsdrevet, så det må være mulig å komme med alternative hypoteser. I starten vil noen bli oppfattet som ren fantasi, men er de vitenskapelig robuste, vil klimaskepsis-vitenskapen tjene stort på det.

      • Alf Lackner 19. oktober 2018 at 13:08

        «Ingen har nemlig klart å eksperimentelt vise at drivhuseffekten fungerer. »

        Det er fullstendig feil, og jeg anbefaler Jødal å oppdatere seg. Det er publisert flere studier på effektpådraget MÅLT på bakken av økt CO2-konsentrasjon i atmosfæren. F.eks. her:

        https://www.nature.com/articles/nature14240
        Altså empirisk bevist. Ikke overraskende, da dette jo er over 100 år gammel etablert viten i fysikk i lærebøkene. Savner heller dokumentasjone på at «teorien ikke stemmer», men her har KR naturligvis problemer med å vise til ett eneste paper.

  • Geir Aaslid 17. oktober 2018 at 16:23

    Øyvind Engen skriver:
    «At drivhuseffekten virker på Venus, men ikke på jorda; at Tyndalls og Arrhenius’ målinger av drivhusegenskapene til CO2 stemmer i laboratoriet, men ikke i atmosfæren: Kom med observsjonene!»

    Da er mitt spørsmål til Engen:
    Hva har en lukket beholder med luft i laboratoriet til felles med vår atmosfære, som gjør at oppdagelsene i laboratoriet også skal være gyldige for atmosfæren?

    Svaret på det er åpenbart: nesten ingen ting er felles.

  • Martin Grotnes 18. oktober 2018 at 23:26

    Her (http://www.klimarealistene.com/2017/02/27/drivhuseffekten-i-sma-drivhus/) har Klimarealistene selv gjort et forsøk med CO2. Jeg er fristet til å spørre tilbake: Hvorfor gjør man forsøk med små bokser i et laboratorium, hvis man mener at de ikke har noen sammenheng med det som skjer i atmosfæren?

    Det er åpenbart stor forskjell på atmosfæren og en liten boks. Men de fysiske egenskapene til CO2 er godt kjent, ut fra godt utførte forsøk. Tyndall var kun den første.

    • Morten Jødal 19. oktober 2018 at 08:35

      Drivhuseffekten er ikke bevist eksperimentelt. Professor Jan-Erik Solheim har gjort er lite forsøk, men oppnådde ikke oppvarming med økte CO2-nivåer.

      Problemet er at det er svært vanskelig å oppnå midler til forskning på naturlige forklaringer på klimaendringer. Alt er rettet inn mot å vise at klimaendringer skyldes antropogene faktorer. Det kom også fram under evalueringen av norsk klimaforskningen for noen år siden.

      Noe gjøres like fullt, blant annet av den danske fysikkprofessoren Henrik Svensmark. Han jobber blant annet i CERN i Sveit, med teorier omkring kosmisk stråling og skydannelse. Den som kjenner Svensmark, vil vite hvordan han er motarbeidet og forsøkt stoppet, gjennom år etter år. Det er en stygg historie. Man arbeider ikke ustraffet med teorier som går imot mainstream forskning.

      • Martin Grotnes 19. oktober 2018 at 15:53

        Det er litt vanskelig å følge dere av og til. Jeg kjenner ikke til Svensmark, men jeg må spørre litt mer om det andre:
        Du sier: «Drivhuseffekten er ikke bevist eksperimentelt.»
        Aaslid sier: «Hva har en lukket beholder med luft i laboratoriet til felles med vår atmosfære, som gjør at oppdagelsene i laboratoriet også skal være gyldige for atmosfæren? Svaret på det er åpenbart: nesten ingen ting er felles.» – i.e. det er ikke mulig å bevise drivhuseffekten eksperimentelt (?)
        Hvordan kan man da gjøre et forsøk (for å bevise at det ikke er noen drivhuseffekt) hvis det uansett ikke er mulig å bevise den eksperimentelt?

        At Solheim ikke oppnådde resultater trenger ikke bety noe mer enn at forsøket var satt opp feil. Jeg savner en «mulige feilkilder»-del i rapporten hans (i alle fall på den siden jeg linket til). På makroskala er det naturligvis ikke mulig å gjøre dette eksperimentelt. Da måtte man hatt en planet og drevet og målt utstråling og oppvarming med varierende mengder CO2 i atmosfæren. Siden vi stort sett bare har vår egen planet tilgjengelig for slike forsøk, og jeg selv ikke er så begeistret for å være prøvekanin, er jeg ikke så ivrig på å være med på det forsøket…