Miljøaktørene Miljømytene

Myten om det stabile klimaet

27. august 2018

Blir det umulig å drive landbruk i Norge – og andre land – fordi klimaendringene gjør rammebetingelsene vanskelige: en stadig veksling mellom varme og kulde, tørke og nedbør? Det blir stadig hevdet i debatten, senest på NRK radio den 26. august 2018. Påstanden er: klimaet har gjennom de siste tusener av år vært stabilt, og gitt forutsigbare og trygge rammebetingelser for matproduksjon.

Har det et snev av sannhet?

Tidligere klimaendringer
I den tredje rapporten til IPCC, ble «hockeykøllegrafen» presentert. Bak sto Michael Mann, den kanskje mest toneangivende forskeren som mener verden står foran en klimakrise. Den fortalte at global temperatur hadde vært stabil gjennom minst tusen år, og først endret seg da mengdene karbondioksid i atmosfæren etter humane utslipp var blitt så høye at de endret drivhuseffekten. Al Gore spilte sterkt på denne kurven i sin film En ubehagelig sannhet. I ettertid har den blitt plukket fra hverandre, fordi treringdataene som ble brukt ikke var prosessert på en slik måte at de kunne rekonstruere klimaet over lange tidsserier. I tillegg benyttet de feil statistiske metoder. IPCC sluttet å bruke den allerede i sin neste rapport, og Mann har senere publisert artikler som viser både kalde og varme perioder opp gjennom historien. Men i 2018 hevder de toneangivende forkningsmiljøene i Norge på nytt at vi gjennom de siste tusener av år ikke har hatt klimaendringer. De lener seg til til noen få publikasjoner, slik som denne av Marcott et al 2013. Den er i ettertid like sterkt imøtegått som Manns hockeykurve, og betraktes som et falsum.

Vi har fått svært gode data de siste årene, som forteller om store klimaendringer i perioden etter siste istid. Det gjelder også de siste to tusen år. Disse klimaendringene har hatt enorm betydning for store og små kulturer, over hele kloden. Mange av disse klimaendringene har vært globale, ikke regionale eller lokale.

Middelalderens varmeperiode er én av de tidsepoker som brakte store klimaendringer, og endrede nedbørsmønstre. Det var den perioden vikingene dro til Grønland. Regn eller tørke er for mennesket den viktigste faktor for overlevelse. Varmere perioder har den effekt at de intertropiske konvergenssonene (et lavtrykksområde på begge sider av ekvator) forsterkes, med den konsekvens at monsunbeltene utvides mot nord og sør. Det gir mer livgivende nedbør i til tider tørre områder i Asia, særlig India, Kina, Mongolia. Denne nedbøren øker matproduksjonen i de mest folkerike delene av verden. Mennesket skal være glad for dette økte regnet.

Men i deler av Nord- og Sør-Amerika ga Middelalderens varmeperiode tørke. Vi kjenner det gjennom studier av kjemiske avleiringer i havsedimenter, pollen fra bunnen av innsjøer, isotopverdier i dryppsteiner i grotter, og ikke minst fra studier av årringer i trær. Gjennom å studere bredden på slike årringer, har man ganske nøyaktig kunnet rekonstruere temperatur og nedbør i mer enn to tusen år. I 2004 ble Det Nord-Amerikanske tørkeatlas publisert, av Edward R. Cook og medarbeidere. Det viser at en ekstrem tørke (megatørke) preget Nord-Amerika under denne periden, og var langt mer dramatisk og langvarig enn noen endringer vi har opplevd i moderne tid. Rammebetingelsene for matproduksjon ble umulige, og utraderte store indianerkulturer.

Mayariket går under – av tørke
Mayaene bodde fra Yucatanhalvøya sør i Mexico, nord i Guatemala, samt i Belize og Honduras. I alle disse områdene faller det mest regn om sommeren. Vintrene er tørre. I hele dette området har det alltid vært slik at nedbørsmengdene varierer sterkt fra år til år. Det har gitt utfordringer for jordbruket. Varierende vær og klima er ikke noe unikt for vår tid. Mayaindianerne bodde i et område hvor det falt mest regn i dagens Guatemala, minst på Yukatanhalvøya. Men i nord var det bedre grunnvannsforhold. Jordbruket i sør var altså mest avhengig av regn. Hele området var imidlertid preget av et svært dårlig jordsmonn. Til tross for dette utviklet mayaindianerne et landbruk, med sterk fokus på produksjon av mais og bønner, som var imponerende. Det gav avkastning, og gjorde det mulig å bygge opp store byer som Tikal. Deres kultur utviklet en nøyaktig kalender på 365 døgn, og som det eneste indianerfolket hadde de et skriftspråk. Dessverre er nesten intet av deres nedtegnelser bevart – omtrent alt ble brent på bokbål av misjonærene som fulgte Columbus. De satte fyr på «de hedenske bøkene».

Dyrkingsmetodene til mayaindianerne inneholdt metoder som svedjejordbruk, terrasser og kunstvanning. De hadde effektive metoder for å hindre jorderosjon. Mais sto for mer enn 70 prosent av kaloriinntaket, men denne planten gir lite protein. Jordbruket var preget av at de ikke hadde trekkdyr, og hjulet hadde de ikke funnet opp. Arbeid og transport var derfor utført utelukkende med menneskekraft.

Mayaindianernes jordbruk var meget følsomt for tørke, og de var vant til store variasjoner i nedbør. Under Den romerske varmeperioden, særlig i tiden år 100-250, opplevde de et stedvis samfunnskollaps. De kom imidlertid ut av denne tiden med bedre vanningssystemer. Mayaindianerne lærte seg å bygge store vannreservoarer og kanaler. I Tikal hadde de en sisterne som dekket hele 63 hektar, med kapasitet til å lagre en million kubikkmeter ferskvann. Med dette systemet klarte de å få fram to avlinger i året.

Så kom tørken på midten av 700-tallet, og begynnelsen av 800-tallet. På nytt dukket den opp på 900-tallet, og 1000-tallet. I lange perioder var reduksjonen av nedbøren mellom 36 og 52 prosent, enkelte tiår helt opp i 60 prosent. Det ble krise både i nord og sør. Med sviktende matvareproduksjon oppsto militarisering og kriger. Det ble slutt på oppføring av monumentale byggverk. Tørken utløste kronisk underernæring, og flyktningestrømmer.

Fram til årtusenskiftet var det vanlig å beskrive mayarikets undergang som et resultat av deres egne feil. Sterk befolkningsvekst og jorderosjon skulle være forklaringen. Det minner om oppfatningen om sivilisasjonens sammenbrudd på Påskeøya – som feilaktig ble hevdet å kunne tilbakeføres til et øko-selvmord. Fram til år 2000 hadde vi imidterid ingen kunnskap om de store klimaendringene. Og vi kjente ikke til deres effektive metoder for å hindre erosjon.

Vi kan imidlertid fremdeles spørre: var det tørke eller samfunnsforhold som lå bak mayarikets undergang? Tross alt vet vi om kriger, og visse miljø-ødeleggelser (nedhogging av skog). I dag er vi ganske sikre på at svaret er klimaendringer, og tørke. Forskere har identifisert 8 avgrensede tørkeperioder i denne varmeperioden. Det ødela matproduksjonen, og førte til sult. Den amerikanske sosialantropologen Lisa J. Lucero har påpekt: det fulgte ingen andre kulturer etter mayaindianerne. Hadde årsakene til mayarikets kollaps vært sosiale og politiske, skulle vi forventet at en ny sivilisasjon overtok når den gamle gikk under. Det skjedde ikke. Ingen andre overtok. Av en total mayabefolkning på 14 millioner mennesker, var det bare noen titusener tilbake da spanjolene ankom på 1500-tallet. Byene mayaene hadde bygget opp, forsvant. Kulturlandskapene ble etterhvert overgrodd av tropisk regnskog.

Asazikulturen går under – av tørke
Sydvest i USA fantes en gang rike indianerkulturer i ørkenområder. I dag befinner områdene seg i New Mexico, nordre Arizona, sydvestre Colorado, og sydøstre Utah. Hundretalls av ruiner vitner om den gamle kulturen. Ruinene etter Pueblo Bonito (New Mexico) forble det største byggverket i USA fram til 1880-tallet. Da spanjolene ankom, fant de i områdene etterkommere av disse kulturene; puebloindianere. Deres kultur var imidlertid bare en skygge av hva som en gang hadde vært under anasazi-folket. Det betyr: «De gamle som forsvant».

Anasaziene var fastboende jordbrukere, som bygget vanningskanaler. I et ørkenlandskap var de imidlertid svært utsatt for tørke. Dagene var varme, nettene kalde. I høyden var det minusgrader gjennom vintrene. Matvareproduksjon var krevende. I all hovedsak dyrket de mais, bønner og squash. I tillegg var de avhengige av nøtter fra furutreet Pinus monophylla (pinontreet). Disse inneholder 75 prosent protein.

Fra år 900 til 1130 opplevde anasazikulturen en gullalder. Temperaturen var da såpass gunstig at de kunne avle fram mais. Det varmere klimaet reduserte risikoen for frost under dyrkingsperioden. Til sammenlikning: på 1900-tallet var den frostfrie årstiden på under 150 døgn, som er for kort til å modne  mais. På slutten av 1200-tallet, som var perioden mot avslutningen av Middelalderens varmeperiode, kom imidlertid intens tørke. Anasazifolket var vant til store variasjoner i årlig nedbør, men tørken som traff dem under Middelalderens varmeperiode, overlevde de ikke. Studier av årringer viser at tørken som traff dem den gang, var værre enn noe som har opptrådt i moderne tid. Den aller tørreste perioden kom i årene 1271-1297. Den rammet hele det sydveste USA. Denne perioden sammenfaller med asazikulturens endelige sammenbrudd.

Så hvordan kan Bjørn Samseth på Cicero, og flere av hans «forskerkolleger», hevde at klimaendringene i dag er unike, og utgjør en hittil ukjent trussel og dimensjon for bønder?

You Might Also Like

  • Ingvar Åberge 1. september 2018 at 22:08

    Påstanden om det stabile klimaet er sjølvsagt berre tull, men det kan vera at døma dine frå Amerika vert litt fjerne for ein gjennomsnittleg norsk lesar.

    Eit anna spørsmål som dukkar opp, men som eg ikkje er i stand til å diskutera på ein god måte, er i kva grad indianarkulturane sjølve medverka til dei klimaendringane som øydela eksistensgrunnlaget deira. Du er så vidt inne på problemstillinga når du nemner avskoging. Denne sida av klimaspørsmålet vert særleg rekevant når ein ikkje kenger berre snakkar om klina som temperatur, men også som nedbørmønster.

    Noko anna er at menneskeskapt eller ikkje, så er eg ikkje lenger heilt av den oppfatninga at oppvarming er berre uproblematisk, medan nedkjøling er det einaste som er problematisk. Det har vore tempersturar på over 40 grader i Sør-Europa i sommar. Det vil seis at dersom kroppen ikkje er kaldare rnn lufta rundt, så vil ein døy av overoppheting. I Noreg har det vore periodar med remperaturar på over 30 grader. Eg har opphalde meg på Island i sommar og har slik sett sloppe unna hetebylgja, men 30 grader (kombinert med solskin) hadde knapt vore til å halda ut. Eg misunner ikkje dei som har vore att heime i Noreg i sommar!

    Men tilbake til vitskapen: Å presentera klimaet historisk sett som stabilt er på tvers av all geologisk kunnskap. Kvartærgeologien handlar i stor grad omstudiet av historiske klimaendtingar. Og det vert påstått at endringane var endå større og raskare når ein går meir enn 10 000 år tilbake i tid.

    For å ta eit døme som er nærare til enn gamle indianarsivilisasjonar: Ein finn gode prov på historiske klimaendringar når ein grev i norske/nordiske torvmyrar. Det finst døme på at myrane gjentekne gonger har grott over med skog i varmare/turrare periodar, for så å verta til snaumyr att etterpå. Restane av skog finst som stubbelag i myrane, og det finst opptil fleire stubbelag avsett etter siste istid (siste 10 000 år). Eit anna døme er at det er funne restar av eik frå varmetida rett etter siste istid så langt opp mot Jostedalsbreen at ein må konkludera mef at heile breen var borte på denne tida. Det vil seia at Jostedalsbreen, i sag den største isbreen på det europeiske fastlandet, både har forsvunne og kome tilbake som eit resultat av naturlege klimaendringar i løpet av dei siste 10 000 åra.

  • Martin Grotnes 9. september 2018 at 21:25

    Jeg føler her at mens du linker til artikkelen av Marcott (2013) i teksten, ville det være rimelig å linke til en artikkel for å underbygge kritikken. Det du linker til er en bloggpost fra Roger Pielke Jr., og den tar først og fremst for seg det han mener er feil framstilling av artikkelen i media og i en pressemelding. At data fra siste 150 år ikke er «robust» betyr ikke at de er feil.
    I siste avsnitt skriver du om Bjørn Samset og hans «forskerkolleger». Hvorfor setter du ordet i hermetegn? Er det fordi du mener de ikke er forskere? Eller ikke kolleger? Eller mener du at ordet ikke er et gjengs uttrykk?

    • Morten Jødal 10. september 2018 at 07:44

      Jeg mener at en god del av klimaforskningen er ideologisert, eller har politiske føringer. Samseth er svært ofte i mediene, og kommenterer klimarelevant stoff. Alle hans kommentarer, og jeg mener 100 prosent, forteller oss at klimaendringene er dramatisk negative. Og de kan alltid føres tilbake til oss mennesker. Han har ingen nyanser. Forskningen gir oss aldri slike svar, det er det bare politikken og ideologien som gjør.

  • Martin Grotnes 14. september 2018 at 10:01

    Vi får se på konsekvensene etter hvert da. FNs mat- og landbruksorganisasjon melder om økende sult i verden, særlig i Afrika. Det er flere grunner men det virker som flere ekstremværhendelser er en del av årsaken (http://www.fao.org/state-of-food-security-nutrition/en/). Uansett hva grunnen er bør man jobbe for å stabilisere matsikkerhet i verden.

  • Stein Bergsmark 18. september 2018 at 09:16

    Det er helt klart at Samset har bias. Han hevder at varmepausen mellom 1998 og 2018 ikke eksisterer.
    Men i flere av temperaturseriene er gradienten null eller negativ store deler av perioden. Så viser han til en artikkel av Karl et al, der data har blitt sammenkoblet og homogenisert slik at gradienten blir positiv.

    Så banaliserer Samset fysikken i klimamodellene med å si at modellene bruker den samme fysikken som når vi varmer vann eller pusser tennene. Dette skal støtte forestillingen om at alt er enkelt og at science is settled. Men det dreier seg om ulineære partifelle difflikninger, uten analytiske løsninger som integreres numerisk, og som må suppleres med parametrisering som gjøres på skjønn av modellbyggerne.. og de fanger ikke opp klimaets kaotiske komponent.

    Jeg vil i løpet av høsten se mer på Samsets klimapåstander.

  • Stein Bergsmark 18. september 2018 at 10:20

    Jeg tastet litt kvikt. Kjerneomfanget i varmepausen var 1998 – 2012. Men etter en temporær topp rundt 2016 -2017 er vi nå igjen nede på middeltemperaturen for se siste 18 – 20 år.

  • Slik lever løgnen i verden – Miljømytene 17. oktober 2018 at 15:03

    […] Klodens klima har aldri vært stabilt. De siste års klimaforskning viser med økende tydelighet at vi har hatt kalde og varme perioder. Og svingningene har vært store. Disse klimaendringene har i stor grad påvirket våre kulturer i perioden etter siste istid. Endrede nedbør- og temperaturforhold har fått sivilisasjoner til å blomstre, eller gå under. Jeg skrev om både maya- og asazikulturen i artikkelen Myten om det stabile klimaet. […]

  • Finn Olav Olsen 28. mai 2021 at 09:12

    Spørsmål. For meg ser det ut til at disse tørkeperioder samsvarer med begynnelsen av grand solar minimum.
    Jeg er ikke overrasket, andre steder opplever de massivt regn og flommer på samme tid. Humlum har fortalt om massivt regnvær som ødela avlinger under wolf minimum ca 1270 1350.
    Det forundrer meg ikke om et grand solar minimum ikke nødvendigvis skaper kulde nærmere ekvator.