Miljømytene

LØFT KLIMABLIKKET

10. august 2018

Høyres klimapolitiske talsperson – Tina Bru – har ytret seg om sommervarmen. Hun mener den er et tegn på klimaendringer, som kan gi oss mer ekstremvær.

Det har i etterkant av hennes artikkel på Høyres nettsider, blitt en stor debatt på Facebook, og Dagsavisens Nye Meninger. Redaktør Geir Aaslid i Klimarealistene har vært én av dem som har deltatt. Han har hevdet at stortingsrepresentanten tar feil. Det er mange av oss som mener det.

Klimahistorien
La oss løfte blikket, og skue tilbake på klimahistorien. Den kan nemlig gi noen interessante svar.

Morgenbladet skrev den 24. august 1935: I 2 måneder har en varmebølge ligget trykkende over London, bare avbrutt av én eneste dag regn. Temperaturen har satt nye rekorder. Verden over meldes det om meteorologiske fenomen av ukjent voldsomhet. Hetebølger over USA og Italia har kostet mange hundre mennesker livet. Kina har i år vekselvis vært herjet av tørke og ødeleggende oversvømmelser. Den Blå Nilen steg voldsomt. Sykloner herjet i Napoli og Tunis.

Når slikt skjer i våre dager, vil både forskere, politikere, miljøbevegelse og presse – hele bekymringsindustrien – hevde at dette er vårt verk. Det er konsekvenser av vår manipulering av klimaet, og innebærer at vi står på kanten av stupet. Men det samme skjedde i 1935, lenge før utslipp av karbondioksid kunne påvirke noe som helst. Og det har skjedd utallige andre ganger. Til tider har klimaet vært varmt, vått, tørt, kald, vindstille og stormfylt. Den 5. juni 1947 refererte Aftenposten til professor Knut Fægri, som hevdet at de raskt krympende breene kunne føre til at mange av dem ville være forsvunnet innen 30 år. Botanikeren fortalte at Mjølkevollsbreen i Olden hadde trukket seg tilbake 500 meter på ett år. Han mente det samme skjedde over hele verden. I tillegg noterte han at skogene på den tiden krøp oppover fjellet.

I 1935 hadde utslippene av karbondioksid vært alt for små til å kunne påvirke klimaet. Like fullt ble det varmt og tørt. Bruken av fossile energikilder kan heller ikke forklare breenes tilbakegang på den samme tiden. Begge deler er naturlig. Klimaet varierer alltid. Forestillingen om at alle mennesker har krav på et stabilt klima, som et underliggende premiss i Tina Brus skriverier, er en politisk konstruksjon, etablert gjennom den såkalte hockeykurven i IPCCs tredje rapport. Den er senere falsifisert, og Klimapanelet har sluttet å bruke den. Klimaet er ikke stabilt.

Gjennom de seneste årenes klimaforskning, har vi fått kolossalt mye bedre kunnskaper om det historiske klimaet. Vi har nå detaljerte kunnskaper om hvordan det har variert gjennom perioden etter siste istid, altså de 12 000 siste årene. Det har variert mye. Vi har hatt en rekke varmeperioder, med høyere temperaturer enn i dag. Under Det postglaciale optimum (år 7000 – 3000 før Kristus) var den globale gjennomsnittstemperaturen høyere enn i dag. Det var skog på Hardangervidda, og villsvin i skogene våre. Arktis var antakeligvis tidvis isfritt på sommeren.

Under Den lille istid (år 1400 – 1850) var det svært mange kalde år. I Christiania i 1862 skrev Henrik Ibsen sitt dramatiske dikt Terje Vigen. Det utspant seg på begynnelsen av det samme århundret, under Napoleonskrigen. De ekstremt kalde årene på denne tiden innebar at våren kom sent, somrene var kalde med hyppig nattefrost, det var store nedbørmengder, og høstene kom tidlig. Avlingene slo feil, det ble hungersnød, og folketallet i Norge sank. Vinteren 1808-1809 ble kalt ”Isvinteren”. Dette året, som Ibsen skriver om i sitt berømte dikt, lå isen i Skagerak så langt øyet kunne skue.

Hva er et godt klima?
Det underlige med klimadebatten, er at den har snudd effektene av klimaendringer på hodet: varme er katastrofe, kulde er OK. Gjennom Terje Vigen og Henrik Ibsen, vet vi imidlertid at et kaldt klima innebærer sult. Folk i Norge måtte slakte ned buskapen. I de kalde årene spiste både fiskere og bønder gress, urter, halm og bark.

Vi har utallige eksempler, fra hele kloden, på lidelsene som følger et kaldt klima. I år 536 og 540 fant det sted to store vulkanutbrudd. Det første skjedde i ikke-tropisk område, og slynget enorme mengder aerosoler i atmosfæren. Der sirkulerte de i flere år, og reduserte solinnstrålingen. Det ga en sterk nedkjøling på Den nordlige halvkule. Utbruddet i år 540 var enda kraftigere, og et mindre utbrudd i år 547 fulgte opp. I årringsekvenser fra trær ser vi kraftige frostringer i år 536. Trærne frøs altså midt på sommeren, og fikk kuldeskader. Slike fortsatte i årene framover. At noe slikt skjer, er uhyre sjeldent. Disse vulkanutbruddene førte til den sterkeste og mest langvarige vulkanske nedkjølingen som har inntruffet på jorden gjennom de siste 2 000 årene. Ifølge treringserier falt i snitt den gjennomsnittlige temperaturen på Den nordlige halvkule i år 536 med 3-4 grader, noe mindre de kommende ti årene. Isbreene gikk fram midt på 500-tallet. Nord i Europa og i Skandinavia steg vannstanden i sjøer og vassdrag, og myrområdene økte. Det kan ha vært knyttet til at kulden reduserte fordampningen fra bakken, men det kan også ha vært knyttet til at kulden fikk nedbøren til å øke. Noen har kalt denne perioden for Den senantikke lille istiden. Den omfattet hele den nordlige halvkule. Avkjølingen var like fullt størst i de indre delene av Asia. Fra en rekke skriftlige kilder vet vi at nedkjølingen førte til sult og massedød nord for ekvator. Matplantene vokste dårlig fra Irland til Kina. Arkeologiske funn viser en omfattende avfolkning mange steder. Det gjelder landene rundt Østersjøen, blant annet Sverige. Pollenanalyser viser at jordbruksområder vokste igjen med skog. Og høyst sannsynlig var denne nedkjølingen en faktor bak folkevandringene fra de sentralasiatiske steppene.

Fra biologien vet vi at lave temperaturer og kulde er begrensende for de fleste dyr- og plantearter. De aller fleste liker det varmt. Kombinasjonen mer CO2og høyere temperaturer har gitt en grønnere klode, mer matproduksjon, og et større biologisk mangfold.

Er endring alltid negativt?
I sin argumentasjon viser Tina Bru til at vi har kunnet registrere endringer i klimaet de siste årene. Det motsatte ville for øvrig vært oppsiktsvekkende. Poenget til bekymringsindustrien er imidlertid at all registrert forandring oppfattes som negativt, farlig, og menneskeskapt.

Slik er det ikke. La meg avslutningsvis se på nedbør, og effekten for mennesker. Det generelle bildet er at et varmere globalt klima vil gi mer nedbør, men med store regionale og lokale variasjoner. Det viktigste perspektivet er imidlertid følgende:

De aller fleste som har dødd av ekstreme klimahendelser, har sultet i hjel. Det er tørke som er det virkelig store problemet. Historisk vet vi at det er kalde perioder som har gitt oss den verste tørken (selv om tørken som førte til undergangen av Maya-kulturene, oppstod i en varm periode), og sultedød. Det er knyttet til at den intertropiske konvergenssonen (et lavtrykksbelte ved ekvator) i kalde tider har trukket seg mot sør, og redusert monsunregnet i de mest folkerike delene av verden. Og motsatt: i varmere tider går den intertropiske konvergenssonen lenger mot nord på den nordlige halvkule, og lenger mot sør på den sørlige, og gir mer monsunregn. Denne økte nedbøren skal vi ta i mot med takk: den gir mat til mange hundre millioner mennesker.

Antall døde av klimarelaterte hendelser fra år 1900.

Tina Bru hevder at klimaendringene er et stort problem, og at været blir mer krevende for oss. Ingenting tyder på at hun har rett. Så langt har vi ikke sett én eneste klimaflyktning. Ikke en koralløy har druknet. Malariatallene går ned, selv om temperaturen går opp. Isbjørnbestandene vokser, og er omtrent 5-doblet siden 1960-tallet. Tallene for mennesker som blir drept av klimarelaterte hendelser er redusert med 99 prosent siden år 1900, og forsikringsutbetalingene i forhold til GDP for denne typen hendelser synker. Når mennesker dør av ekstreme temperaturer, stryker de med fordi det er kaldt – ikke varmt. Global statistikk viser at forholdet er omtrent 10:1. I en varmere verden får vi derfor færre temperaturrelaterte dødsfall. Mer nedbør vil gi større matvareproduksjon, ikke minst fordi monsunregnbeltene i de uhyre folkerike delene av verden utvides.

For noen tiår siden var verden redd for en global nedkjøling. En slik klimaendring er det all mulig grunn til å frykte, og jeg skulle gitt Tina Bru rett. Historisk vet vi at både natur og kultur lider når kvikksølvet i gradestokken synker. Men et varmere klima vil gi oss langt flere fordeler enn ulemper.

 

 

 

 

You Might Also Like

  • Fimbulvinteren – Miljømytene 10. august 2018 at 11:21

    […] svenske arkeologen Bo Gräslund har derfor koblet Fimbulvinteren til klimakrisen på slutten av 530-tallet. Da fant det sted to kraftige vulkanutbrudd, som kraftig senket temperaturen på den nordlige […]

  • Ingvar Åberge 12. august 2018 at 10:43

    Eg må seia at denne sommaren har gjort det vanskelegare å vera klimaskeptikar enn det har vore før. Ikkje fordi «unormalt» ver ikkje har førekome tidlegare, utan at eg har late meg vippa av pinnen av det, men mest fordi eg opplever temperaturarar på 30 grader og over som grunnleggjande ubehagelege. Varmen øydelegg både nattesvevnen og apetitten for min del. Sjølv har eg berga meg ganske bra med å opphalda meg på Island i sommar, her har ikkje temperaturen vore over 25 grader, men eg er ikkje utan medkjensle med dei som har sveitta seg gjennom sommaren heime i Noreg, og endå verre har det vore for dei som bur lenger sør i Europa, med lufttemperaturar på godt over normal kroppstemperatur.

    Du nemner ein fimbulvinter på 500-talet, og at denne var forårsaka av to store vulkanutbrot. Analogt med dette er det nettopp mangelen på ei lett identifserbar årsak som plagar meg mest med årets sommarvarme. Det er ikkje til å koma ifrå at varmen i år er sterkare enn det som har vore vanleg i Europa, og at det er ein systematisk tendens til at hetesomrane kjem hyppigare.

    Det er ein utbreidd klimaskeptisk teori at det er sola som styrer klimaet. Og sola styrer utan tvil mykje, men det er også andre faktorar som verkar inn, slik dømet frå vulkanutbrota på 500-talet viser, og slik ein også har sett i samband med store vulkanutbrot seinare, til dømes på starten av 1800-talet.

    Men tilbake til sola. For ein del år sidan spådde klimaskeptikarar at klimaet framover kom til å verta kaldare, fordi sola gjekk inn i ein periode med redusert solflekkaktivitet. Det fine med dette var at det var noko så sjeldant som ein etterprøvbar hypotese sett fram i klimadebatten. Konklusjonen så langt har vore at hypotesen ikkje er stadfesta. Det skjer altså ting i klimasystemet som ikkje kan forklarast ut frå solaktiviteten.

    På den andre sida har eg veldig vanskeleg for å førestilla meg at CO2 verkeleg kan ha så stor innverknad. Det strir mot alt som eg elles veit om drivhuseffekten frå CO2. Derimot ser eg ikkje bort frå at andre antropogene faktorar kan vera medverkande. Dette er eit tema som burde forskast nærare på, ikkje for å skremma folk, men for å forstå betre korleis systemet verkar.

    • Morten Jødal 12. august 2018 at 11:33

      Det er vanskelig å forklare alle varmeperiodene. Den virkelig varme perioden for 7 000 – til 3 000 år siden hadde med Milankovitsch-syklene å gjøre, men Middelalderens varmeperiode – hvor det var minst like varmt som i dag, er ikke forklarbar. Den lar seg ikke modellere, hvilket innebærer at vi ikke har forstått klimasystemet. Hva vi kan registrere – som jeg er opptatt av – er at klimaet varierer mye. IPCC-leiren ville lenge ha det til at klimavariasjonene har vært små, men måtte etterhvert gi opp denne påstanden. Selv James Hansen har publisert artikler som viser de store klimavariasjonene; i motsetning til hva han publiserte da han la fram «hockeykurven». Den varme og tørre sommeren i år, den kalde og våte sommeren i fjor, er etter min mening innenfor de naturlige klimavariasjonene. Vi har hatt en rekke somre på 1900-tallet, da det var både varmt og tørt.

  • Martin Grotnes 12. august 2018 at 20:19

    Skulle ønske du hadde noen kildehenvisninger…

  • Martin Grotnes 15. august 2018 at 21:08

    Den ukommenterte tabellen nederst i artikkelen finner jeg ikke noen kilde for. Det nærmeste jeg kommer ved søk på internett er en utgave av Klimanytt, men også der er det litt vanskelig å se helt hvordan man har satt sammen tabellen.
    Det er vel å forvente at det er færre som dør i naturkatastrofer, med bedre værvarsling, hus, båter og andre konstruksjoner?

    • Morten Jødal 16. august 2018 at 08:17

      Foguren du spør om referanse for, er gitt i min bok Miljømytene. Dataene kommer fra CRED i Nederland, og det ligger 9 167 klimatologiske, meteorologiske og hydrologiske hendelser bak den. Du kan finne mer om dette hos: Goklany, I.M. (2011): Wealth and safety. The amazing decline in deaths from extreme weather in an era of global warming, 1900-2010. Reason Foundation, New York.

      • Martin Grotnes 9. september 2018 at 19:56

        Aha, fordi diagrammet var på norsk søkte jeg bare på norsk og fant altså bare Klimanytt (som bruker Wikipedia som kilde… de om det). Jeg ser at dokumentet du har som kilde er en «policy study» fra en amerikansk tenketank. Diagrammet er imidlertid videre hentet fra en artikkel av Goklany publisert i Journal of American Physicians and Surgeons. Dokumentet du har hentet fra er ikke fri for en viss brodd (de skriver blant annet: «Elected politicians apparently like to be photographed emerging from a helicopter at a disaster scene, especially with relief money in hand» – den fant jeg ikke noen kilde for…) Men jo, jeg ser poenget.
        Artikkelen viser til at den ikke handler om klimaårsaker, men om dødsfall/rater og menneskenes evne til å tilpasse seg endringer i klima, og viser til forskjellige årsaker til at dødsfallene reduseres. Blant mange andre ting nevnes at det kan se ut som om det i de senere år har blitt viktigere å ta vare på liv enn eiendom, noe som kanskje delvis kan vises i at de økonomiske konsekvensene av naturkatastrofer har økt (her: https://ourworldindata.org/natural-catastrophes – for øvrig ser man her omtrent samme kurver som i artikkelen fra Goklany). Det kan bety at folk flest har mer verdier som må erstattes, men det bør vel tas med i regnestykket.