Miljømytene

Fimbulvinteren

10. august 2018

I norrøn mytologi finnes en forestilling om Ragnarokk, hvor Fimbulvinteren gjennom Fenrisulven skulle sluke solen. Vi finner det beskrevet i Edda.

I Fimbulvinteren skulle det komme snø fra overalt, bli svært kaldt, og blåse tøft. Tre harde vintre i strekk skulle mangle somre imellom. I forestillingen døde folk i hopetall: Hvilke mennesker er fremdeles i live når Fimbulvinteren går mot slutten, spørres det om i Edda.

I lange tider har det vært spekulert på om denne myten har rot i virkeligheten. Hadde det forekommet en slik hendelse en gang i fortiden? Mange har tenkt seg at noe slikt kan ha funnet sted i eldre jernalder, noen århundrer før Kristi fødsel. Men fortellingen er for detaljert til at det er særlig sannsynlig. Det må ha funnet sted senere.

Bo Gräslund

Den svenske arkeologen Bo Gräslund har derfor koblet Fimbulvinteren til klimakrisen på slutten av 530-tallet. Da fant det sted to kraftige vulkanutbrudd, som kraftig senket temperaturen på den nordlige halvkule. Ifølge Gräslund finnes det arkeologiske bevis for at befokningen i det nåværende Sverige sank til det halve, som en konsekvens av den kraftige nedkjølingen. Noen tilsvarende nedkjøling er ikke kjent fra tidlig jernalder. Vi kjenner også til fortellingen om fimbulvinteren fra Finland, gjennom det episke verket Kalevala. Her skrives det om kalde somre hvor avlingene fryser, etter at solen ble røvet bort av onde makter.

Beskrivelsene i Edda og i Kalevala forteller altså at solen ble borte. I Skandinavia kjenner vi ikke til noen annen begivenhet i årtusenet etter Kristus, som kunne ha ført til et slikt himmelfenomen – enn nettopp vulkanutbruddene i årene 536 og 540.

Den justinianske pesten
Vi kjenner til en rekke store pester, som har herjet på kloden. Én av dem blir gjerne beskrevet som Den første pandemien, eller Den justinianske pesten. Svartedauen blir nummerert som nummer to.

Under denne pesten døde flere titalls millioner mennesker i Europa, Sentralasia og Midtøsten. Den varte i flere tiår. Av størrelse var den like ille som Svartedauen på 1300-tallet. Genetisk forskning har vist at den hadde sin opprinnelse i Sentralasia, men de første beskrivelsene er fra Egypt og områdene rundt, fra år 541. Altså rett etter vulkanutbruddene i år 536 og 540. Tilfeldig?

Forskning de siste årene indikerer at svaret på dette spørsmålet er: Neppe! Forskere som professor Nils Christian Stenseth peker på at det er en sammenheng mellom pestutbrudd og klima. Hva vi vet, er at smågnagere i fjellene i Sentralasia bar på pestbakterien Yersinia pestis. Sannsynligvis har to miljøfaktorer fått gnagerne til å migrere ned fra fjellene: lavere temperaturer, og økt fuktighet. Denne migrasjonen satte dem i kontakt med mennesker.

Da smågnagerne trakk ned fra fjellene, med pestbakterien, møtte de en befolkning som på grunn av nedkjøling og sviktende matproduksjon, led av sult. De var fysisk svekket, og gjennom underernæring meget mottakelige for pesten.

I Konstantinopel døde 40 prosent av befolkningen i årene 541 og 542. Fram til år 2013 har vi ikke hatt bevis for at pesten også utspant seg nord for Alpene, men dette året ble det funnet et sjelett i nærheten av München, med bevart pest-DNA. Sannsynligvis nådde denne pesten derfor også Skandinavia.

Én tredjedel av Europas befolkning døde etter år 540. Store deler av dem døde av pesten, og mange døde av sult og underernæring. Rundt år 550 var store deler av Europa folketomt. Det generelle bildet må ha vært: Sør i Europa, hvor kulda etter vulkanutbruddene ikke ble like dramatiske som lenger nord, døde de fleste av pesten. I Skandinavia strøk folk først og fremst med av hungersnød.

Massedøden i disse årene la Europa åpen for folkegrupper som kom vandrende inn fra øst. De kunne bare ta landområdene i besittelse.

Konklusjon
Gjennom tre tiårs klimadebatt har vi feilaktig blitt indoktrinert til å tro at et varmere klima er en trussel mot vår helse og våre kulturer. Alle våre empiriske kunnskaper forteller det motsatte; kulda er problemet.

Relaterte saker

Ingen kommentarer

Legg igjen en kommentar