Gjennom de siste årenes klimaforskning, har vi blitt klar over større klimavariasjoner etter siste istid, enn vi tidligere visste om. Disse svingningene, både mot varmere og kaldere forhold, har hatt store konsekvenser for natur og kultur.
Den romerske varmeperioden sluttet 200-300 år etter Kristus, og hadde klimamessig vært meget gunstig. Så fulgte en rekke kalde århundrer. Vi kjenner dem som folkevandringstiden. Slik var det også på de sentralasiatiske steppene. Her er vintrene vanligvis lange og kalde, og somrene varme og tørre. Det er barske forhold for mennesker og buskap.
Under disse århundrene ble det mange ekstremt kalde og tørre år sentralt i Asia, og også her begynte folk å vandre. Mange var nomader, som drev med buskap. I Mongolia førte kombinasjonen av tørre somre, og påfølgende ekstremt kalde vintre, til dzud. Det er massedød av buskap. Under perioder med manglende sommernedbør, mister gresset svært mye innhold av protein, og dyra sulter. En påfølgende kald vinter og sen vår vil være katastrofalt for buskapen, og antakeligvis døde til tider millioner av dem. Sist gang en slik dzud inntraff, var i perioden 1999-2002. Bare i Mongolia strøk det da sannsynligvis med mellom 10 og 20 millioner dyr.
Altså: Vi har utallige eksempler på at et kaldt klima er katastrofalt for mennesker, vårt landbruk, og for oss mennesker. Og motsatt: I varme perioder blomstrer naturen, landbruket produserer langt mere mat, og menneskene får det godt.
