Miljømytene

Kort og fyndig lærebok i økologi

10. juli 2018

hva er ØKOLOGI, av Geir Hestmark, Universitetsforlaget 2018

Anmeldt av Morten Jødal

Økologi har blitt mote, og inngår i vår tid i alle mulige og umulige sammenhenger. Forstavelsen øko (som betyr hus eller hjem) kan hektes på absolutt alle ord, for å symbolisere miljøvennlighet: økomat, økovennlig, økoklær, økobevisst, og økoreiser. Tilsvarende har vi opplevd med ordet klima, som også kombineres med et hvilket som helst verb eller substantiv i det norske språk; klimareduksjon, klimasvindle, klimamotstander eller klimasynde. 

I våre dager er økologien blitt ideologi, og et mer eller mindre viktig element i de fleste partiers politikk og retorikk. Alle vil være på parti med framtiden. Da må de vektlegge økologi, klima og en bærekraftig utvikling. Ut fra en forestilling om en dommedagspreget framtid, ser de fleste partier ut til å enes om et grønt skifte. Vi hører knapt en politiker som ikke snakker om å redde verden. Gjennom å ordlegge seg på denne måten, har de overtatt rollen til de gamle predikanter, som forøvrig har hektet seg på. Paven og biskopene er i hvert fall med. Lukten av grønt svovel, og løfter om frelse, har utvilsomt vært fristende. 

Ta tilbake faget
Men som forfatteren påpeker: økologi er ikke et livssyn, en religion eller et politisk program. Det er et fagområde innen biologien, om hvordan organismer forholder seg den ytre verden. Innledningsvis heller han kaldt vann i blodet til alle de dommedagsfrelste: økokalypsen er stadig utsatt. Gjennom 60 år har han nøktern kunnet konstatere, at det går bra med våre norske skoger, torske- og sildebestandene, bever og sel, og våre hjortedyr. Og samtidig slår han fast at våre utviklingsparametre peker i riktig retning: vi er friskere, lever lengre, og opplever større trygghet. Det har altså «ikke gått til helvete». Med disse helt korrekte påpekninger, minner han i starten av verket (og en rekke andre steder) om den danske statistikeren Bjørn Lomborg, og hans bok Verdens sanne tilstand. Eller den svenske legen Hans Rosling, og hans bok: Factfulness. Men disse nøkterne ord til tross: redselen for nye miljøtrusler får ham like fullt til å skjelve svakt i buksene, enkelte ganger utover i boken. Jeg kommer tilbake til det siste.

Biologene har altså blitt frarøvet økologien. Den har blitt både politisert og ideologisert. Geir Hestmark har skrevet en lett forståelig bok om de enkle grunnelementene i det økologien virkelig handler om: arter og artsmangfold, utbredelse, nisjer, biotiske og abiotiske faktorer, økofysiologi, tilpasninger, gift i naturen (økotoksikologi), populasjonsøkogi, demografi, vekstregulering og bærekraft, sjeldenhet og sårbarhet, landskapsøkologi, kampen for tilværelsen, mutualisme og symbiose, konkurranse, predasjon, parasitter, samfunnsøkologi, økosystemer, suksesjon, og menneskets plass i naturen. Det burde vært obligatorisk repetisjon, for politikere på Stortinget og i miljøorganisasjonene. Bladfyker burde også lese verket, for å heve kunnskapsnivået innen naturfagene litt over null.

Morsom økologi og biologi, godt språk, og livsvisdom
Det er interessant når forfatteren minner oss på at den grønne kartlaven (Rhiocarpon geographicum), som danner de fascinerende kartmønstrene på steiner, vokser så sakte (0,1-0,8 mm i året), at størrelsen kan brukes til å datere hvor mange hundre år siden det er steinen så dagens lys. Det er både interessant og riktig, når han skriver at det er sjelden å være vanlig, og vanlig å være sjelden. Det er interessant når han skriver om taglormen som lever i gresshopper, som først spiser opp vertsorganismen innenfra, og mot slutten av vertens liv produserer et protein som gjør gresshoppen tørst – slik at den hopper ut i vann. Her utvikles så parasittens neste livsfase. Innen atferdsbiologien er det mange slik juicy og pikante beretninger. Hestmark beretter noen av dem.

Fagstoffet i boken er godt skrevet, det er lettlest, har morsomme anekdoter, og nyttige forklaringer av de fremmede termene vi bruker innen faget. Noen eksempler: Et trofisk nivå kommer fra det greske trophé, som bestyr å spise. Når en bestand er isolert, kommer uttrykket fra det italienske ordet isola, som betyr øy. Og ordet miljø er fransk: au mi lieu – som betyr det som er like i nærheten. 

Språklig sett er boka til tider et lite fyrverkeri. Når Hestmark skriver om de norske økofilosofenes innsats i vassdragsvernets tjeneste, påpeker han at deres innsats ofte var mer motivert av opplevelsesglede, enn av kunnskaper i ferskvannsøkologi. Helt korrekt. Denne svært begrensede yrkesgruppen var merkelig nok ofte fjellklatrere på fritiden, og forfatteren kåserer at de oppnådde medlemskap i dertil egnede foreninger, gjennom sine vertikale meritter. Artig. Og ytterligere: ettersom de første økofilosofer i sin misantropi ville ha naturen både urørt og for seg selv, ble forholdet til den store tilretteleggeren av friluftsliv – DNT – en smule anstrengt. 

Morsom er også påpekningen av at det norske hus ikke var et stabbur, snarere et naust. Det er så riktig, fordi kysten og fisken alltid har vært bærebjelken i vår kultur. Jeg likte også å lese at det såkalte åndslivet i stor grad handler om kjønnslivet – altså noe som har med biologi å gjøre. Hestmark påpeker at Kjærlighet i koleraens tid, Historie om et ekteskap, Farvel til våpnene, Uten en tråd og liknende litterære verk, handler om det samme: kjønn, og alt trøbbelet det skaper. 

De korrekte miljø-observasjoner
Miljøkampen har feilaktig anvendt økologien til å etablere en rekke ideologiske sannheter: Alle naturtyper er sårbare, nesten alt stopper opp om vi fjerner eller legger til det minste tannhjul, og alt i naturen er mindre farlig enn det menneskeskapte. Hestmark bryter ned disse bildene. Han vektlegger at naturen alltid er i forandring, og at våre muligheter til å påvirke disse endringene er begrenset. Han skriver at alle utbredelsesmønstre er et trinn i en pågående endringsprosess. Han forteller at klimaet skifter kontinuerlig, både globalt, regionalt og ikke minst lokalt. Det gir endringer i nedbørmønstre, og dermed nye betingelser for dyre- og plantearter, samt rammebetingelsene for å dyrke mat. Vulkanutbrudd, jordskjelv, branner og kometnedslag kan gi dramatiske konsekvenser. Gjennom de siste årenes historiske klimaforskning vet vi at klimaet har variert mye mer enn tidligere antatt. Han skriver også om nettverkskollaps og det mekaniske urverket, som var forestillinger om at alt henger sammen med alt – og kollapser om det minste ledd fjernes. Tankene er levende den dag i dag, både gjennom Brundtlandkommisjonens rapport, og den gjeldende miljødebatt. De strir mot det faktum at nesten alle livsformer på kloden for lengst har gått til grunne, og de nålevende livsformene fortsetter å gjøre det. Dyr og planter dør ut eller blir utryddet, like fullt går livet på jorden videre. 

Viktig er også påpekningen av giftstoffer i planter; naturen er full av gift. Mat har blitt et politisert og ideologisert felt, med fokus på «et naturlig kosthold». Det skal gjerne være økologisk eller organisk, med minst mulig giftstoffer. Predikantene innen denne rørsla glemmer hva Hestmark innprenter: svært mange planter inneholder giftstoffer som gjør dem minst mulig attraktive for beitedyr. Oss mennesker inkludert. De inneholder alkaloider som påvirker nervesystemet, terpener, fenoler og proteasehemmere. Og han forteller at en rekke planter kommuniserer at de blir beitet, både for at andre deler av planten skal respondere, og for å advare andre planteindivider i nærheten. Han kunne føyd til noe om nivåene av disse giftstoffene, for å sette reststoffer fra plantevernmidler i perspektiv: gjennom ett år får vi i oss 15 000 ganger mer så mye naturlige giftstoffer gjennom mat, som dem vi får i oss av rest-stoffer fra alle de 105 vanligste sprøytemidlene i mat og vann til sammen.

Ikke helt fritt for politisert økologi
Selv om Hestmark bryter ned mange av de gjeldende forestillingene om økokalypsen, fører han noen ukritisk videre. For eksempel hevder han at koraller sulter ihjel som en konsekvens av korallbleking, forårsaket av havforsuring. Det er et for enkelt bilde. Korallbleking er en tilpasningsstrategi til skiftende miljøbetingelser, og fører som regel ikke til at korallen dør. Jeg skriver mer om korallbiologien i artikkelen Forsuring truer ikke livet i havet. 

Havforsuringsforskning har vært det viktigste marine forskningsområdet gjennom mer enn et tiår, hvor det årlig har blitt publisert rundt 600 vitenskapelige artikler. Tidsskriftet ICES Journal of Marine Science har gått igjennom 1 800 artikler publisert i perioden 2013-2016, og redaktør Howard I Bowman oppsummerte: Hele feltet har en innebygget bias, det svikter idealet om kritisk tenkning og empirisk falsifisering, og konklusjonene om en dramatisk framtid for marint liv holder ikke stikk. Han følger dermed opp redaktør Richard Horton i The Lancet, som den 11. april 2015 på lederplass skrev: Anklagen mot forskningen er ganske enkel: Mye av den vitenskapelige litteratur, kanskje halvparten, kan rett og slett være usann. Han begrunnet det slik: Hjemsøkt av studier med et lite antall prøver, små effekter, ugyldige analyser og tydelige interessekonflikter, sammen med en sterk trang til å følge populære trender av tvilsom viktighet, har forskningen tatt en sving mot mørket. Påstandene om at korallene dør ved korallbleking, tar ikke jeg for god fisk. Både felt- og laboratorieforsøk viser noe annet, ved at korallene vanligvis tar inn nye alger som er bedre tilpasset de aktuelle miljøbetingelser. 

I omtalen av forurensning og miljøgifter, burde det vært noen setninger som fulgte opp bokens innledning – utsettelsen av dommedag. Det store bildet er nemlig at forurensningen avtar, særlig i rike land. Blacksmith Institute i USA arbeider med forurensning, og sier: I dag er problemet med livstruende forurensning i all hovedsak løst i både USA og Europa. Selv om forurensning til en viss grad fremdeles eksisterer, er den ikke i nærheten av de nivåene som fantes for hundre år siden, og det meste av forurensningen er ryddet opp. Leseren av denne boken om økologi, sitter ikke igjen med denne korrekte oppsummeringen.

En ørliten setning har forfatteren fått inn om sel og isbjørn. Han påpeker at smelting av polarisen vil tvinge isbjørnen på land, hvor det er lite sel å spise. Det er forsåvidt riktig, men heller ikke det sentrale uttrykk for isbjørnens eller selens biologi. Miljøorganisasjoner kan argumentere på dette nivået. Det er en grunn til at isbjørnbestandene har mangedoblet seg i en periode hvor temperaturen har steget i Arktis. Dette store rovdyret lever i stor grad av sel den fanger på vårisen, hvor selen kaster ungene sine. Vinter- og vårisen i Arktis vil ikke forsvinne, det er sommerisen som har fått redusert utbredelse. Grunnen til at både isbjørn og sel har fått økte bestander, er hovedsakelig  redusert jakt, men reduksjonene av nettopp sommerisen har også vært en forutsetning. Økt solinnstråling i de polare vannmassene øker primærproduksjonen, så sekundærproduksjonen, og til slutt blir det mer polartorsk. Dette er hovedføden til ringselen, isbjørnens viktigste byttedyr. Mer åpent vann på sommeren, gir altså mer mat til alle. Det er faktisk slik at mye is er et større problem for isbjørnen, enn lite is. Det er en grunn til at det ikke er isbjørn rundt polpunktet.

Økomatbevegelsen hevder at reststoffer av plantevernmidler i kombinasjon, kan være toksisk for mennesker. Boken referer, men stiller ikke spørsmål ved påstanden. Det er det all mulig grunn til å gjøre. Planter er fulle av giftstoffer i en salig blanding, i langt større doser enn hva reststoffene representerer. Det burde være mer problematisk. Knyttet til sprøytevernmidler, åpnes det også for at «honningbienes død» har med sprøytemidler å gjøre. Det siktes til fenomenet Colony Collapse Disorder, forkortet CCD. Men disse vinterlige forsvinningene av honningbier, kompenseres fullt ut av birøktere. Tall fra FAO viser at bestandene av «tamme» bier øker over hele kloden. Det finnes ingen biedød. Det er også viktig å få med seg noen historiske fakta: CCD ble beskrevet allerede av den moderne bikubens far; Lorenzo Langstroth, i 1853. Årsaken til CCD er antakelig sammensatt, og har sannsynligvis mye å gjøre med midd som fører med seg virussykdommer. Boken nevner det ikke.

I en kort diskusjon om økologisk landbruk, har Hestmark en kommentar til mineralgjødsel. Han hevder at mye ikke tas opp av plantene, og renner ut i elver, innsjøer og havet. Det er riktig, men riktig dosering og moderne driftsmetoder reduserer problemet. Men når det er sagt, er det enda viktigere å påpeke at mineralgjødselen er lettere tilgjengelig for planter, enn den organisk bundne – som benyttes i økologisk landbruk. Næringen i møkk, mat- og slakteriavfall, grønngjødsel og belgvekster må frigjøres gjennom nedbrytning. Mye ligger derfor igjen på jorder og åkre etter at avlingene er høstet, og renner av til vassdrag i løpet av høst og vinter. Ved dyrking av åkervekster er det derfor større avrenning av særlig nitrater fra økologisk landbruk, enn fra det konvensjonelle. Det har vi visst lenge.

Sannheten er at moderne landbruksmetoder, gjennom den grønne revolusjon og innføringen av GMO, har betydd mye mer for å spare natur, bevare biomangfoldet, og ta vare på truede arter, enn all samlet miljøinnsats fra stater, FN, EU og frivillige organisasjoner. Hadde vi benyttet de samme landbruksmetodene som på 1950-tallet, ville vi ikke dyrket på 38 prosent av alt dyrkbart areal, men 82.

I omtalen av såkalte nøkkelarter, nevnes sjøstjerneforsøket til biologen Robert Paine. Vi får inntrykk av at slike nøkkelarter forekommer i alle økosystemer, og kan være vanlig. Det er de imidlertid ikke. Inspirert av Paine lette biologen Dave Rafaelli i mange år, uten å finne noen. Han, og mange andre, har konkludert: Nøkkelarter er lite vanlige i naturen. 

I omtalen av Anthropocen – «menneskets tidsalder», kunne jeg tenkt meg en påpekning av et helt sentralt fenomen i økologien: konkurranse utrydder nesten aldri arter. Når mennesket har flyttet dyr og planter over hele kloden, har det skapt et nytt biologisk Pangea. Resultatet har blitt et økt biologiske mangfold. Overalt. Alle mennesker, over hele kloden, lever i dag med et større antall arter i sine omgivelser, enn forfedrene. I Norge er halvparten av vår blomsterflora innførte arter. Slik er det på de aller fleste små øyer, og svært mange land i verden. Bare unntaksvis fører innførte dyrearter til utryddelse av eksisterende, men det skyldes nesten alltid predasjon. Plantearter kommer i tillegg til de opprinnelige, og det gjør også mange dyrearter. Men det er mer spennende enn som så. Fordi arter flyttes over hele kloden, oppstår hybride former. De utvikles til nye arter. Og nye arter i nye omgivelser, skaper nye økologiske betingelser, kalt nisjer. Der utvikles også arter. Men aller viktigst er nok den geografiske isolasjon mennesket har etablert, ved å flytte dyr og planter i alle retninger. Denne geografiske isolasjonen er det viktigste utgangspunkt for den evolusjonære prosess med å skape nye livsformer. 

Det er riktig at vi vil utrydde arter i vår menneskeskapte verden. Men prosessen med nye artsdannelser, går faktisk fortere. I England er det utviklet åtte nye plantearter, etter år 1700.  Vi vet ikke om noen som har blitt utryddet. Tilsvarende er det i andre land.

Konklusjon
hva er ØKOLOGI, er en nyttig lærebok, som tar opp de sentrale temaer i faget. Den er godt skrevet, morsom, og med mye allmenn livsvisdom. Forfatteren kjenner meget godt sitt fag. Den burde ha et bredt nedslagsfelt. Boka bryter ned en del av bildene av et kommende miljøragnarokk, men burde våget enda mer. 

Relaterte saker

2 Kommentarer

  • Reply Ann Löfving-Henriksson 11. juli 2018 at 08:07

    Det har länge funnits anledning att fråga sig vad som menas med ”ekologi”. Den anmälda boken tycks ha skakat av sig mycket av den ideologiska, politiska ryggsäcken, som grumlat ekologin under lång tid. Stort tack för det! Resonemangen kring varför boken trots det inte är fri från politiserad ekologi är berikande.
    Två glädjande tecken på att den vetenskapliga ekologin i populärvetenskaplig tappning kan vara på väg mot välbehövlig renässans!

  • Reply Jens Morten Hansen 11. juli 2018 at 11:26

    Geir Hestmark er en stor videnskabshistoriker og knivskarp iagttager af bio- og geo-videnskabernes veje og vildveje. Kan anbefale alt, hvad han har udgivet.

  • Legg igjen en kommentar