Miljøaktørene

Den verdibaserte erkjennelse

9. april 2018

Dagene før påske flommet mediene over med artikler om verdens miljøundergang. Det Internasjonale Naturpanelet (IPBES) spådde at det biologiske mangfoldet på jorden kan kollapse, geologen Henrik Svensen hevdet i Aftenposten at Den største utryddelsen rykker nærmere, og WWF påstod at global oppvarming kunne ta knekken på halvparten av artene på Borneo og Madagaskar – og en rekke andre steder. Hjelpeorganisasjonen Oxfam framførte at klimaendringer rammer kvinner hardest

Vi har hørt påstandene om verdens undergang i hundre- eller kanskje tusenvis av år. Det nye er imidlertid at forskningen står bak så mange av dommedagsprofetiene. I våre dager er akademikere blant de fremste eksponenter for bekymringsindustrien. Klimarådgiveren til Angela Merkel: professor Hans Joachim Schellnhuber, hevdet i 2012 at dersom den ekstra energien som er tilført havet mellom 1955 og 2010, ble overført til atmosfæren, vil atmosfære-temperaturen stige med 36 grader C. Da snakker vi om å bli både kokt og stekt.

Merkel er ikke alene om å omgi seg med en slik apokalyptisk vitenskapelig rådgiver. Både president Barrack Obama og Bill Clinton benyttet en professor av tilsvarende kaliber: John Holdren. Når han hvisket disse presidentene i øret, at det innen få tiår ville ha dødd én milliard mennesker av klimarelatert sult, har det utvilsomt påvirket deres miljø- og klimapolitikk. At katastrofene aldri kommer; at sulten i verden reduseres, og gjennomsnittlig levealder øker, ser ut til å være av mindre interesse – for både akademia og politikk. Empiri ser ut til å være underordnet matematiske modeller. Men det er noe mer.

Forskningens store problem; resultater som ikke kan oppnås på nytt
Folk flest tenker seg forskning og vitenskap som objektivt sannhetssøkende, uten førende ideologier og verdimessig forankring. Vi har en oppfatning at erkjennelsen er ikke-interesse-ledet. I våre hoder streber forskningen utelukkende mot sannhet. Den er verdinøytral.

Hadde det vært så godt! Ett av bevisene for det motsatte; at det må være noe mer som styrer forskningen, finner vi i hva man på engelsk kaller the replication crises; gjentakende forsøk gir ikke de samme resultater. En rekke fag har erkjent problemet. En tommelfingerregel innen bioteknologifeltet, er at halvparten av de publiserte forskningsresultater ikke kan repeteres. Selv det kan være for optimistisk. Firmaet Amgen hevdet i 2012 at kun seks av 53 viktige studier in kreftforskning oppnådde samme resultater ved repeterende forsøk (The Economist, 19/10-13). Medisineren John Ioannidis argumenterte i en artikkel i PLOS Medicine i 2005 for hvorfor store deler av publiserte forskningsfunn er gale. Han hadde sett på vel ansette publikasjoner, og funnet at av dem som ble testet på nytt, hadde 41 prosent enten blitt motsagt, eller tatt i å overdrive betydelig.

Den 10. desember 2013 ble professor Randy Schekman tildelt Nobelprisen i medisin. Dagen før hadde han en kronikk på trykk i London-avisen The Gardien, hvor han argumenterte for hvorfor de prestisjetunge tidsskriftene Nature, Cell og Science ødelegger vitenskapen. Det var utvilsomt overraskende påstander og anklager, rettet mot tidsskrifter som vanligvis betraktes som selve symbolet på kvalitet. I artikkelen anklaget han disse luksustidsskriftene for å forvrenge deler av forskningen gjennom å publisere de mest flashy artiklene, snarere enn å sette den aller beste forskningen på trykk.

Forskerne Hartshorne og Schacher, samt Vasilevsky et al, har hevdet at graden av ikke-reproduserbare forskningsresultater utgjør omtrent 50 prosent. Forskningsjournalisten Tom Feilden i BBC skrev i 2017 at de fleste forskere ikke kan oppnå de samme forskningsresultater gjennom fagfellevurderingsordningen, og refererte til tidsskriftet Nature, som i 2016 hevdet at mer enn 70 prosent av forskere har forsøkt og feilet i å gjenta andre forskeres eksperimenter. Flere andre, blant dem Chalmers og Glasziou, Ioannidis, samt Macleod et al, har hevdet at helt opp mot 85 prosent av forskningsmidlene har vært bortkastet, fordi resultatene fra deres publiserte prosjekter har vært falske eller overdrevne. Kostnadene ved denne ikke-reproduserbare forskningen er enorme. Freedman et al beregnet i 2015 at dersom 50 prosent av forskningsresultatene innen amerikansk biomedisinsk forskning er overdrevne eller gale, kastes årlig 219 milliarder kroner ut av vinduet.

Den dårlige marine miljøforskningen
Problemet med ikke-reproduserbare forskningsresultater er antakeligvis aller størst innen hva vi kan kalle policy-science, altså forskning som produserer resultater myndighetene skal benytte innen forvaltning og politikk. Innen disse ulike fagområdene er den interesse-ledete erkjennelsen spesielt stor. Her er mange forskere med brennende hjerter og ideologiske føringer, og stor bekymring for verdens tilstand. I stor grad er disse med på å tegne et bilde av en verden på kanten av stupet. Det er all mulig grunn til å være skeptisk til deres resultater.

To marine fagområder kan tjene som illustrerende eksempler; marin havforsuring, og forskning på det store barriererevet utenfor Australia.

Fra 2013-2016 ble det innen marin havforsuring publisert hele 1 800 vitenskapelige artikler, som gjorde feltet aller størst innen marin forskning. Det er et typisk eksempel på policy-science. I februar 2016 gav redaktør Howard I. Bowman i ICES Journal of Marine Science ut et spesialnummer viet marin forsuring. Det viste med tydelighet at forskningen følger populære trender, og nettopp innen disse er sannsynligheten for vitenskapelige usannheter stor. Bowman konkluderte med at hele feltet har en innebygget bias, at det svikter idealet om empirisk falsifisering, og at konklusjonene om en dramatisk framtid for marint liv ikke holder stikk. Bowman og hans medredaktører påpekte også at de tidlige artiklene innen feltet alle hadde katastrofale konklusjoner, og at disse artiklene sto i prestisjefylte tidsskrifter. De ble alle fulgt opp av massemediene. Som innen all forskning, hevdet han at også innen dette feltet har det vært vanskelig å publisere artikler som konkluderer med at miljøendringer ikke har noen effekt – og at dersom forskerne lykkes med å få slike artikler på trykk – skjer det i lite prestisjefylte tidsskrifter.

I en artikkel i Marine pollution bulletin i 2018, argumenterte Piers Larcombe og Peter Ridd for et nytt formalisert system for kvalitetskontroll innen feltet miljømessig policy-science. De har begge jobbet med Det store barriererevet (GBR) utenfor Australia, og hevder at miljøtilstanden er utmerket. Deler av faglitteraturen er like fullt fokusert på det motsatte; revet er truet av ødeleggelser. I sin artikkel går de igjennom de sentrale publikasjoner som hevder det motsatte, og hevder at de alle er preget av store mangler, misforståelser og dårlig forskning. En artikkel av Pandolfi et al hevdet for eksempel at de ytre og indre deler av revet henholdsvis var 28 og 36 prosent på vei mot økologisk utryddelse. Denne litteraturstudien hadde innebygget en 25 prosent reduksjon, som forvrengte resultatene. Svært mange av de publikasjoner som lå til grunn for studien, støttet heller ikke påstandene om ødeleggelser. En studie av Bellwood et al hevdet en 50 prosent reduksjon i koralldekket fra tidlig 1960-tall, til år 2000. Studien tok imidlertid feil, fordi datagrunnlaget fra perioden 1963-1985 var meget dårlig, og ble sammenliknet med kvalitetsdata fra 1986-2003. Påstanden om nedgang i koralldekket hadde derfor ingenting for seg. Studier av Brodie et al, samt Fabricius et al, hevdet at næringssalter fra jordbruket på fastlandet forårsaket oppblomstringer av tornekronesjøstjerner, som spiste koraller – og ødela revet. Imidlertid viser enkle masse-balanseberegninger at disse næringssaltene vaskes raskt ut til Korallhavet, slik at forhøyningene av næringssalter betyr lite, eller ingenting. Dessuten er det slik at næringsutslipp fra elver kun utgjør en svært liten komponent i hele næringssyklusen på GBR. For eksempel er resirkuleringen av nitrogen og fosfor fra  havbunnen mer enn hundre ganger større enn den som skyldes utslipp fra elver. En publikasjon fra De´ath et al hevdet at korallene hadde en 14 prosent redusert vekst mellom 1990 og 2005. Denne studien hviler på meget tvilsomme data fra Brodie et al, ser bort fra de enormt store forskjellene på de nordlige og sørlige delene av revet, og neglisjerer de svært store forskjellene fra rev til rev. Figuren under viser påstått kalkdanningsrate i henhold til De´ath et al (til venstre), og nye analyser som tar hensyn til denne publikasjonens målingsfeil, samt ontogenetiske effekter (utviklingseffekter) – til høyre. De prikkede linjene angir usikkerhetsintervaller. Den høyre figuren viser at det ikke har skjedd noe dramatisk med kalkdanningen til korallene på revet. Snarere, har det skjedd en forbedring.

 

Og som et siste blant mange andre eksempler, kan trekkes fram en annen artikkel av De´ath et al (2012), som hevdet at det har skjedd en 50 prosent reduksjon av koralldekket på GBR i perioden 1985-2011. Den hevder at det uten menneskelig inngripen vil reduseres til 5-10 prosent av sin opprinnelige størrelse, gjennom de neste ti årene. Publikasjonen har imidlertid ikke vektlagt miljøforholdene som rammet GBR i 2009 og 2011. I mars 2009 rammet en kategori-5-orkan (Hamish) de ytre delene av revet, og beveget seg langsetter det. GBR Marine Park Authority hevdet at mer enn 50 prosent av revene i den ytre del av parken ble rammet av ekstremt sterke og ødeleggende vinder, og at dette var den mest destruktive begivenhet som hadde rammet revet de siste hundre år. Denne hendelsen ble ikke nevnt i publikasjonen til De´ath et al! I 2011 ble revet rammet av en ny kategori-5-orkan, med vinder helt opp i 285 km/t. Ødeleggelsene på revet, var utvilsomt knyttet til disse to dramatiske hendelser – og har ingenting med bleking eller tornekronesjøstjerner å gjøre.

En sving mot mørket
Mange forskere er svært bekymret over de store mengdene forskning hvor resultatene ikke kan gjentas ved fornyede forsøk. De etterlyser forskning basert på organisert skeptisisme. I dag er dessverre forskningen basert på det motsatte: konsensus, gruppetenkning, og en forestilling om at det er umoralsk å tvile.

Den 11. april 2015 skrev redaktør Richard Horton i The Lancet (verdens mest prestisjefylte medisinske tidsskrift): Anklagen mot forskningen er ganske enkel: Mye av den vitenskapelige litteratur, kanskje halvparten, kan rett og slett være usann. Han begrunnet det slik: Hjemsøkt av studier med et lite antall prøver, små effekter, ugyldige analyser og tydelige interessekonflikter, sammen med en sterk trang til å følge populære trender av tvilsom viktighet, har ført til at forskningen har tatt en sving mot mørket.

 

Relaterte saker

1 Kommentar

  • Reply Ola Sandin 10. april 2018 at 16:34

    Hej!
    Som vanligt från dig en knivskarp analys av «forskningens» utveckling mot politik och konsensus! Tyvärr är det ännu värre med att så många högskolor och universitet som produceras i synnerhet i Sverige, så är ju inte «utbildningen» baseradt på kvalitet och skeptiskt tänkande!

  • Legg igjen en kommentar