Myten om atomvinteren

Av Morten Jødal, biolog

I tiden etter den andre verdenskrig inntok forskningen et solid samfunnsengasjement. Forskningen ble politisert, ikke minst i spørsmålet om atombomben. Holdningen var at utelukkende en verdensregjering kunne unngå en atomkrig. Engasjementet mot atomvåpen kom til uttrykk i vitenskapelige tidsskrifter. Store mengder artikler kom på trykk. Forskningsaktiviteten var begrunnet med at bare forskere kunne ha oversikt over konsekvensene av dette grufulle våpenet. Engasjementet var rettet mot politikere, presse, og allmennhet. Resultatet var blant annet en protest i Central Park i New York i juni 1982, med trekvart million deltakere.

Samme måned kom en meget viktig artikkel på trykk i et av tidsskriftene til Det svenske vitenskapsakademiet; AMBIO: Twilight at noon. Altså; skumring midt på dagen. Forfatterne var atmosfæreforskerne Paul Crutzen og John Birks. I denne ble konsekvensene av en kjernefysisk krig utpenslet. Røyk fra ukontrollerbare branner ville sende kaskader av partikler opp i atmosfæren, som ville stoppe solinnstrålingen i uker. Påstanden var at «det skulle sterkt redusere, eller eliminere» mulighetene for å drive jordbruk på den nordlige halvkule. Regnet skulle bli drepende surt. Mørket skulle drepe mesteparten av planktonet i de fleste hav nord for ekvator. Effekten ble beskrevet tilsvarende det som skjedde i etterkant av det store asteriode-nedslaget for 65 millioner år siden, som utryddet dinosaurene.

Publikasjonen våget ikke en langtidsanalyse av effektene av en slik krig. Men gjennom bortfall av matvareproduksjonen på den nordlige halvkule, ville menneskeheten stå foran en mulig utryddelse.

Artikkelen fikk kolossal oppmerksomhet, som også var forfatternes og tidsskriftets siktepunkt. Viktige personer i amerikansk samfunnsliv kom på banen. Blant dem var personer fra Rockefeller Family Foundation, og presidenten i Audobon Society. Den sistnevnte var forøvrig gift med redaktøren i AMBIO. Disse kontaktet astronomen Carl Sagen, som på denne tiden var på toppen av sin berømmelse. Sagan fortalte at en liten gruppe forskere hadde jobbet med problematikken en stund. Med utgangspunkt i AMBIO-artikkelen ble nå to artikler forberedt, som også skulle se på effektene av sot og røyk. Før disse ble publisert, ble det holdt en todagers konferanse i Washington. Den gikk av stabelen i oktober 1983. Hensikten var politisk, hvor forskere og miljøorganisasjoner skulle legge press på politikere, og Det hvite hus.

I mars kom president Reagan på banen. Dette var i en tid med nedrustningsforhandlinger med russerne, og den amerikanske presidenten satte etterhvert fokus på Strategic Defense Initiative (SDI), som kunne lede mot nedrustningsforhandlinger. Det egget opp Sagan. Dagen før Washington-konferansen fikk han på trykk en lengre artikkel om atom-vinteren, i søndagsmagasinet Parade. I slutten av artikkelen ble leserne oppfordret til å skrive direkte til presidentene Reagan og Andropov. Den russiske presidenten må ha gnidd seg i hendene: den eneste tenkelige konsekvensen av et fokus rundt atom-vinteren, må ha vært å underminere Vestens muligheter til gjensidige våpen-nedrustninger.

Konferansen ble støttet av 31 ulike NGOer, mange av dem på miljøsiden. Rådgivere var media-tunge forskere som Stephen J. Gould, Carl Sagan og Jared Diamond. Og ikke minst; den svenske statsminister Oluf Palmes evigvarende vitenskapelige rådgiver: Bert Bolin. Han skulle etterhvert bli meget viktig i den kommende klimaforskningen. Russiske representanter var også deltakende.

Konferansen tiltrakk seg pressen som fluer til et fluepapir. Beskrivelsene i dagene som fulgte fortalte om en iskald verden, en mørk og kald apokalypse, og en mulig utryddelse av menneskeheten. Men dommedagsbeskrivelsene var aldri basert på forskning. Bak forestillingene om død og undergang lå utelukkende modeller. Ingen empiriske data. Hadde de tatt med seg kunnskaper fra vulkanutbruddet på Krakatau i 1883, ville de sett at tilsvarende mengder aerosoler den gangen gikk lufta, som hva de tenkte seg fra en atomkrig. Temperatureffektene av denne forsvant etter et par år, og konsekvensene for matproduksjonen var ikke dramatiske. Senere har vi sett det samme med oljebrønnene i Gulfen, som Sagen mente ville føre til en katastrofe.

Konferansen var ikke rettet mot sannhetssøking. Den handlet om bevisstgjøring. All grad av usikkerhet, som må ligge i bunn av vitenskapelige arbeider, var fraværende. I den andre «vitenskapelige publikasjonen» (publisert i Science) som handlet om de biologiske konsekvensene av en atomvinter, ble det like fullt hevdet at funnene var «ganske robuste». Tungvektere som Sagan, Ehrlich og Gould sto bak. Og ikke minst; den vitenskapelige rådgiveren til den engelske regjeringen, Robert May. Han har forøvrig blant annet holdt en klima-forelesning ved UiO, invitert av Den britiske ambassaden, og CEES (Nils Chr. Stenseth). De tyve forfatterne mente at «det var usannsynlig at mennesket ville bli umiddelbart utryddet», mens det «på lengre sikt var et åpent spørsmål». De konkluderte: «Globale miljøendringer som er store nok til å føre til utryddelsen av en vesentlig del av jordens planter og dyr er sannsynlig. Med det som utgangspunkt, kan mulighetene for en utryddelse av mennesket ikke utelukkes».

Sot-partiklene i atmosfæren, som gav utgangspunkt for de matematiske modellene, var plassert der av forskerne. De var programmert dit. TTAPS-modellen inneholdt ingen geografi, ingenting om vinder, ingen årstider, en umiddelbar spredning av røyk over hele den ene jord-halvkulen, og ingenting om utvasking av røyk og partikler gjennom nedbør. Det var rett og slett en ubrukelig modell. Det var politisert forskning, som vi senere har sett mye mer av.

Mot slutten av 1980-tallet kom det derfor fullt av forskningsrapporter, som brøt i stykker forestillingen om en atomvinter. En artikkel i Nature i 1988, av John Maddox, gikk langt i å ta livet av den. Som skogdødmyten, har den imidlertid aldri blitt skikkelig dementert.

Hvordan dukket myten om atomvinteren opp?
Det mest interessante med vitenskapens rolle i påstanden om atomvinteren, er hvordan denne myten ble skapt. Historien er slik:

Utvilsomt er det slik at Sovjetunionen så seg tjent med et bilde i Europa og USA, hvor atomvinteren utgjorde en reell trussel. De ville profitere på en opinion som presset regjeringer i vest, til å gå langt for å møte et krav om nedrustning.

I år 2000 hoppet KGB-agenten Sergey Tretyakov av, til Vesten. Ifølge FBI, satt nettopp Tretyakov med «nøklene til russisk etterretning». På KGBs «Red banner institute» hadde han hatt anledning til å lese dusinvis av saker hvor russerne brukte propaganda og misinformasjon mot Vesten. Én av de sakene KGB var mest stolte av, var hvordan de hadde spredd myten om atomvinteren. Det var Andropov som beordret Det russiske vitenskapsakademiet til å produsere en dommedagsrapport, som skulle resultere i store demonstrasjoner i Vest-Tyskland. Under ledelse av Yuri Izrael (senere en meget viktig person i IPCC), ble det satt igang forskning om effektene av atombombenedslag i Vest-Tyskland, som skulle kjøle ned atmosfæren gjennom partikler fra branner. Ifølge Tretyakov, skal «alle de sovjetiske forskerne som deltok, ha visst at dette var fullstendig latterlig». Det fantes ingen vitenskapelige data som kunne underbygge påstandene. Men prosjektet gav Andropov de propagandakortene han trengte. Nå var det bare å få spredd det til Vesten. Hvordan gjorde de det?

De falske «funnene» ble ikke publisert i noe russisk forskningstidsskrift. KGB-offiserer spredte i stedet den falske forskningen til freds- og anti-atomvåpenbevegelsen, og miljøorganisasjoner. Og de nærmet seg AMBIO, blant flere vitenskapelige journaler. Dette tidsskriftet gikk til Crutzen, én av de to forskerne bak publikasjonen som skulle komme i 1982. Sammen med John Birks skrev han artikkelen Twilight at noon.

Denne historien har mange sider. For det første, forteller den om en forskningsverden hvor svært få klimaforskere opponerte. Den viser et tydelig eksempel på gruppetenkning. De samme forskerne har senere hoppet på fortellingen om klimakatastrofen. Den forteller også om forskeres dårlige dømmekraft. Og den forteller hvordan en frivillig sektor (NGO-verdenen) spredte de samme mytene, og hvordan de profiterte på dem.

Historien burde ligge som en advarende pekefinger for både forskere og NGOere, neste gang de propaganderer verdens undergang. Enten fortellingen da heter skogdød, hull i ozonlaget, eller klimakatastrofe.