Miljømytene

Alt er godt fra skaperens hender, alt forderves under menneskets hender

13. februar 2018

Slik skrev den franske filosofen Jean-Jacques Rousseau, i romanen Émilie. Den store dikteren og tenkeren betraktet sivilisasjonens framvekst som et nødvendig onde, men han foreslo aldri at mennesket skulle tilbake til naturen. Dit vil vi gjerne i dag.

I våre dager uttrykkes denne tenkningen og verdensanskuelsen, i hele det grønne moralske og etiske univers; mennesket står utenfor naturen, og vår framferd der gjør utelukkende ondt. Alt vi observerer av endring må være menneskets verk, for naturen representerer harmoni, stabilitet, likevekt og kontinuitet. Og mange vil mene: naturen er god. Denne måten å forstå verden på, gjennomsyrer nå ikke bare all politisk ideologi, den har også trengt helt inn i næringslivets innerste sirkler. Derfor er det maktpåliggende for enhver produsent av hagemøbler, bankspareprodukter, sykler eller eplejuice, å grønnmale sine produkter. De flytter dem over i naturens sfære. På sine eple- og appelsinjuicepakninger skriver derfor Tine: Naturen er fantastisk. Smak på den! På dette vis løfter de produktene ut fra den besudlede og fordervede verden; bort fra de menneskelige hender. Tenker vi etter, vet vi det ikke stemmer. Det opprinnelige eplet var stort som en ert, og eitrende surt. Det samme med appelsinen. Gjennom århundrer har vi avlet og manipulert dem fram til en skog av varianter; store og søte og velsmakende. Vi dyrker dem i enorme plantasjer, holder dem friske med moderne sykdomsbekjempningsmidler, høster dem med moderne maskiner, og frakter dem verden rundt. Epler og appelsiner er high-tech og agri-business, som det meste av vår matproduksjon. Avling og aling av alt vi spiser og drikker, manipulerer og endrer naturen, enten virksomheten er konvensjonell eller økologisk. Skal vi produsere mais, bønner, gras eller kjøtt, må det hogges skog eller dyrkes opp savanne. Like fullt oppfordrer Tine oss til å nyte naturen, hver gang vi tar et glass. Det kunne ikke vært lengre fra sannheten. Eplejuice er ikke natur, det er et resultat av bondens iherdige anstrengelser, avansert teknologi og forskning, og manipulering av natur.

Natur og naturlig henger sammen. Det siste av disse ordene er den grønne bevegelsens fremste honnørord. Sammen med ordet ”sårbar”, har det lagt premisset for mye av miljødebatten. Økologisk mat skal visstnok være naturlig, og i våre dager er den også ærlig. Og helst kortreist. Og jo mer småskala produsenten driver, desto bedre. Innsatsfaktorene skal være biologiske, framskaffet av naturen selv. Derfor er kumøkk bedre enn mineralgjødsel. Når skadedyr eller sopp dukker opp i åkeren, skal de utryddes med biologiske – altså naturlige – bekjempningsmidler. Landbruket beveger seg nå i en slik retning. Biologiske plantevernmidler er slike som utvinnes fra naturen. Tanken er, at ettersom de finnes i planter eller dyr, må de gjøre mindre skade. De hører jo til på kloden. Evolusjonen eller Gud har frambrakt dem. Det er imidlertid en underlig forestilling. Vi vet at sopp- og plantegiftene aflatoxin og pyrethrum på en giftighetsskala er like toksiske som de mest potente kjemisk framstilte midler. Botulismetoksinet er én av de sterkeste gifter som eksisterer; ett milligram kan drepe tre millioner marsvin. Giften fra gul giftfrosk (Phyllobates terriobilis), som kalles batrachotoxin, er så kraftig at 0,00001 gram dreper et menneske. Disse toksinene er naturlig dødelige og livsfarlige, uten noen som helst moralsk eller etisk forrang framfor Roundup.

Denne romantiseringen av natur er bare mulig ut fra manglende naturvitenskapelige kunnskaper, og den er basert på et filosofisk skisma mellom menneske og natur. Historieprofessor Terje Tvedt ville vel beskrevet det som en del av et globalt godthetsregime, med hele menneskeheten som besitter av en underlegen moralsk ballast; God natur, dårlig kultur.

I politikk og miljøvern kommer den samme skisma-tanken inn i forståelsen av den ideelle sammensetning av arter i naturen. Den skal helst være opprinnelig. Godhetsregimet favoritiserer den natur og det landskap, og de dyre- og plantearter, som fantes før menneskets store inntreden. Altså et slags naturlig biologiske mangfold. På ett forunderlig vis, vet naturen visstnok best hva som hører hjemme i skog, på myr, i fjell, og oppunder breen. Denne visdom forvaltes imidlertid av naturens grønne håndlangere, godt plassert i departementer og direktorater. De lager svartlister over uønskede arter. Mårhund eller villsvin må på ingen måte slippe inn i vår natur, lupiner og fredløs skal rykkes opp med roten. Og gjerne tas rotta på med biologiske bekjempningsmidler. På Wikipedia kan vi lese at nykommeren stillehavsøsters har forandret det naturlige økosystemet. Særlig de arter som ser ut til å lykkes godt med sin etablering, er lite velkomne. Klarer de seg, må de nødvendigvis ødelegge for andre. Det grunnleggende premiss er: Naturen skal i størst mulig grad være slik den var.

Denne ekskluderende holdningen til nykommere, har selvfølgelig et visst rasjonale. Den amerikanske signalkrepsen hadde med seg krepsepesten. I Sverige er den opprinnelige edelkrepsen derfor fortrengt, og noe av det samme har skjedd i Norge. Nilabboren endret økosystemet i Viktoriasjøen, og kaninene formerte seg som nesten bare kaniner kan, i Australia. Og brunsneglen er en pest og plage. Men dette er unntakene. I alle land, og på alle øyer, har innførte arter gitt oss en langt mer artsrik natur. Halvparten av blomsterplantene i Norge, er innførte arter. Det har gått fint – de har kommet i tillegg til ”de opprinnelige”. Og er vi ærlige, er det kanskje ingen katastrofe at den nye krepsearten har erstattet den opprinnelige i vårt naboland? Artsbyttet er nok mer et etisk og filosofisk dilemma. Noe ustabilitet i økosystemene, representerer det ikke. Og den er like god å spise. Hvilke arter som finnes i enhver naturtype, er ikke uttrykk for hvem som er best tilpasset. De er bare et uttrykk for hvem som fant fram først.

 

 

Relaterte saker

Ingen kommentarer

Legg igjen en kommentar