Miljøaktørene

Har Gud blitt grønn?

2. februar 2018

En septemberdag 1986 sneglet et underlig følge seg på veiene på landsbygda i Italia. Det var pent kledde representanter for WWF og andre miljøorganisasjoner, sammen med sjeler i flagrende gevanter – altså representanter for de store verdensreligionene. Deres pilgrimsferd var starten på et interreligiøst prosjekt, kalt The New Aliance. Målet var å stoppe ødeleggelsene av Moder Jord. Marsjen gikk til  byen Assisi, der den hellige Frans ble født. I 1979 hadde Paven oppnevnt denne helgenen til den katolske kirkens økologiske skytshelgen, og han skulle med dette symbolisere den katolske kirkens miljøengasjement. 

Marsjen symboliserer også noe mer allment: det sterke religiøse element i alt miljøengasjement. Gjennom de 32 årene som har gått, har det vokst seg kraftigere, og blitt tydeligere. Hvordan skal det tolkes?

Miljøbevegelsens religiøsitet
All miljøkamp er fundert i en eskatologisk forestilling – altså en fortelling om verdens undergang. Aller tydeligst ser vi det i bildene som tegnes av menneskeskapte klimaendringer. Vi blir igjen og igjen fortalt at milliarder av mennesker vil dø. Matvareproduksjonen skal stupe, havene oversvømme byer og kystområder, uvær rasere våre kulturer, tropiske regnskoger endre opp som savanner eller ørkener, og både dyre- og plantearter utryddes i hundretusentall, i en sjette artsutryddelse. Vi hørte imidlertid akkurat det samme i skogdød-debatten gjennom tre tiår i slutten av det forrige århundret: Tyskland ville bli hardere rammet enn om det ble bombet sønder og sammen med atomvåpen. Fortellingen ble også malt med bred pensel omkring «ozonhullet»: millioner av mennesker skulle dø av kreft, og pattedyr i Sør-Amerika ville ende opp blinde. Og visstnok er biene i ferd med å forsvinne, som skal innebære at vi mennesker bare har tre år igjen å leve. Dette er bare noen av de utallige dommedagspregede miljøfortellingene. De presenteres som vedtatte sannheter allerede i lærebøkene i grunnskolen, og forfølger oss til avlagt doktorgrad.

Disse redslene og pinslene hengende over oss, maner både miljøbevegelsen, politikerne og kirken til innsats for å redde verden. Vår statsminister reiste til Paris, for å gjøre nettopp det. Det samme gjorde president Obama. Biskoper og prester forkynner den samme fortelling i våre kirker. All verdens politikere og teologer inntar stadig en guddommelig miljørolle. I Paris mente de å holde jordkloden i sin egen, hule hånd. Sammen, skulle de avgjøre dens skjebne. Hvordan skal vi forstå denne hybris?

Miljøbeskrivelsene av verdens undergang, har mye til felles med de religiøse eskatologiske ideer og forestillinger. For vestens religiøse liv har disse ideene representert revitaliserende krefter; de har vært bestemmende for den dialektikken mellom kirke og sekt som har preget kristendommen fra starten av. Religionene bærer med seg fortellinger om fortapelse og undergang. De som ikke tror, lever etter påbud eller forbud, eller lar være å følge ritualer, ligger dårlig an. Hele kulturer og nasjoner trues med utslettelse, for religiøst hovmod. Det skal ikke mere til, enn å spise en forbuden frukt. Evas og Adams eksperimentering med mørket, er symbolsk i nærheten av menneskets manipuleringer av naturen. Begge deler fører til undergang, til syndefall. Forestillingen om våre skralle moralske standarder som årsak til et ragnarok, er altså svært gammel. Den har sannsynligvis vært tilstede som en nødvendig del av vår kulturelle utvikling.

Vårt miljøengasjement får i større og større grad karakter av livs- og verdisyn, basert på noen sentrale  normative postulater. Naturlig, er et av dem. Det innebærer en forherligelse av det ubesudlede, av selve skaperverket. Rent, og urørt av menneskehender. Det innebærer også en avstandtaken fra det menneskeskapte; det besudlede. Sårbarhet er en annen sentral forestilling. Når det passer i en miljøpolitisk kontekst, er alle naturtyper og økosystemer sårbare. Pietismen er både en miljøpolitisk og religiøs dyd; man skal leve ved å sette minst mulig fotavtrykk.

Miljøvernet får både en sterk karakter av sekulær ideologi, samt et religiøst meningssystem. Det har utvilsomt elementer av en sosial protestbevegelse, og kan ses på som en moderne sivilisasjonskritikk: mange av klimaaktørene deltar for å nedkjempe det kapitalistiske økonomiske system. Miljøbevegelsen oppsto i vestlige land på 1960-tallet, omtrent på samme tid den nyreligiøse bevegelsen New Age. Begge deler var motkulturelle fenomen, og mange vil peke på at miljøvernet representerte en resakraliserende tendens i vår vestlige verden. Påstandene om naturens sammenbrudd ble brukt som et bakteppe for nye livsstiler (bl.a hippiene), og førte til en fornyet interesse åndelige spørsmål – og ikke minst for fremmede religioner. Miljøvernerne Arne Næss og Sigmund Kvaløy var begge representanter for en slik retning her i Norge.

Religion og miljøvern
Det er flere tiår siden «miljøkrisen» ble definert som et religiøst problem, og enkelte antropologer snakker om et religiøst miljøparadigme. De kan også snakke om en økoteologi. Det passer inn i en kristen kontekst. Vår religion har alltid vært sentrert om skyld, og med forestillingen om en miljødommedag i nær framtid, har vi mennesker kludret til hele skaperverket. På sett og vis har dette skapt en fornyelse innen hele kristenverdenen, og ført til en revitalisering av kristen etikk. Mange kristne teologer vil nå hevde, at Gud er grønn. Økologi har derfor blitt et sentralt tema for religionen i vår tid. Ja, noe mye mer enn det: forestillingene om klodens sammenbrudd har aktualisert kirken og religionen. Gjennom sitt miljøengasjement, har de meldt seg på i samtiden. De har blitt moderne.

Og kirkene ser utvilsomt miljøbevegelsen som en alliert. Sentrale teologer har observert at den sekulære miljøbevegelsen har tydelige religiøse kvaliteter. Peter Beyer skriver at miljøbevegelsen bærer med seg og forvalter et reservoar av forestillinger, symboler og latente premisser med røtter langt tilbake i Vestens religiøse tradisjon. Deler av kirken ser derfor på miljøbevegelsen som en revitaliserende religiøs bevegelse; som hjelpere i en ny religiøs vekkelse. Det gir absolutt mening. Vekkelsene vi kjenner fra de siste hundre årene, var alle sterkt pietistiske, med fokus på eskatologien, synd og skyld. Med miljødommedag hengende over hodet, må vi også ofre. Gi bot. Det betyr å gi avkall på feriereiser til Syden, bilturer til bysentrum med drivstoffet diesel, og rødt kjøtt. Fra nå av skal vi spise insekter, om det smaker aldri så galt. Det passer som hånd i hanske.

Det er også et faktum, at miljøbevegelsen ble født i de deler av verden som allerede hadde en protestantisk og puritansk kristendom. Religionsviteren Tarjei Rønnow hevder derfor at miljøbevegelsen oppsto som en vekkelsesbevegelse i protestantisk tradisjon, som bærer med seg et virkelighetsbilde som reflekterer denne tradisjonen.

Jeg kjøper denne forståelsen. Som Rønnow ser jeg at både religiøs pietisme og miljøbevegelse begge handler om en botsvekkelse, en oppfordring til syndsbekjennelse, anger og bot. Begge bevegelser handler om at det hefter synd ved mennesket.

Skal vi oppleve frelsen – altså framtiden – må vi erkjenne at vi har ødelagt skaperverket. Deretter må vi vrake fossilbilen, og begynne å kjøre Tesla.

(Skrevet under sterk inspirasjon av Tarjei Rønnows artikkel: Den nye pietismen: miljøvernet i religionsvitenskapelig perspektiv)

Relaterte saker

6 Kommentarer

  • Reply Geir Aaslid 2. februar 2018 at 02:01

    Utrolig godt skrevet, Morten. Den grønne vekkelsen er basert på at mennesket er syndig, og handler om «en botsvekkelse, en oppfordring til syndsbekjennelse, anger og bot.»

    Nå får jeg vandre videre til Tarjei Rønnow, som du oppgir som inspirasjon.

  • Reply Tore Tangen 2. februar 2018 at 10:09

    Grønn avlat! Ja det er tingen for tiden.

  • Reply Lars Østensen 2. februar 2018 at 11:35

    Du skjønner ikke at det skal komme mange generasjoner etter oss? Hvilken rett har vi som lever i dag å sette premissene for de som skal leve i morgen? Med hvilken rett kan vi bruke opp alle kjente forekomster av fossil energi? Med hvilken rett kan vi etterlate oss plast overalt? Med hvilken rett kan vi etterlate oss radioaktivt avfall? Med hvilken rett kan vi utrydde diverse dyrearter?

  • Reply Olav Ankjær 4. februar 2018 at 12:36

    Det er jo nettopp det han gjør Lars Ø, forstår at det kommer generasjoner etter oss, men han forstår at dette også dreier som om de generasjonene som lever nå.
    Og nå har jo du og dine bestemt seg for at DERE har retten til å sette premissene. Og den retten til å sette premissene er basert på en hypotese. På en HYPOTESE.
    Dere mener dere har rett til å sette premissene på en HYPOTESE, som det i tillegg er STERK uenighet om.
    En HYPOTESE som stadig feiler når man forsøker å beregne temperaturstigninger i takt med økt CO2 og dens påståtte klima sensitivitet.
    En HYPOTESE som forårsaker at man til stadighet påberoper seg retten til og justere tidligere temperaturdata. Man påberoper seg retten til å justere data som man tidligere benyttet til å proklamere at man gikk mot en ny istid på slutten av 70- og langt inn på 80-tallet, fordi man hadde 100 000 vis av målinger som bekreftet dette. Det ekstreme temperaturfallet man hadde fra ca.1940 til sent på 70tallet er i ettertid justert vekk. Det var faktisk ikke så varmt på 30-tallet. Derfor kunne ikke fallet i temperatur ha vært så stort som påstått, man hadde rett å slett målt feil. Man har altså i ettertid klart å fjerne en periode på minst 35 år som ikke korrelerer med påstått effekt av CO2. Svært beleilig.

    Nå har IPCC også funnet feil i egenproduserte temperaturmålinger fra begynnelsen av dette århundre, så det har ikke vært noen HIATUS. Denne påståtte pausen var OGSÅ et resultat av feilmålinger eller feilberegninger. Så nå har man på nytt klart å fjerne X antall år som ikke korrelere med påstått CO2-effekt. Igjen, svært beleilig.

    Det er jo her den egentlige uenigheten står, hvor sensitivt er klimaet til mengden CO2 i atmosfæren. Det er denne mangel på korrelasjon (manglende temperaturstigning i forhold til påstått sensitivitet til økt mengde CO2) som får flere og flere vitenskapsfolk til å protestere.

    HYPOTESEN stemmer ikke overens med faktisk utvikling.
    HYPOTESENS beregninger er så fjernt fra faktisk utvikling at den må forkastes. Når så ikke skjer, må man faktisk spørre seg, ligner dette mer på en religion enn på troverdig forskning.

    Må takke Jødal for et svært godt innlegg i debatten.

    • Reply Lars Østensen 4. februar 2018 at 14:51

      Nei, jeg (jeg snakker stort sett kun for meg selv) prøver ikke sette premissene. Jeg undres bare hvorfor noen er så fryktelig imot speidermottoet «Always leave the campground cleaner than you found it.» (Og miljøvern er veldig mye mer enn CO2)

  • Reply Ingvar Åberge 19. februar 2018 at 17:00

    Det stod eit godt innlegg om dette i Dag og Tid for ei og ei halv veke sidan.

    Problemet, kan ein seia, er jo når folk utgjev klimareligionen sin for å vera vitskap og krev at vitskapen skal underordna seg klimareligionen sine læresetningar. Vitskapsfolk burde ropa alarm når slike ting skjer.

    Elles er det jo ein del pussige sider ved klimareligionen si verksemd. Ei av dei er miljøavgifter på drivstoff. I utgangspunktet var poenget at desse skulle redusera biltrafikken, men det skjer jo ikkje. I staden har dei fått form av tradisjonell avlatshandel: «Det er i orden at du forureinar, berre du betaler for deg.» Og staten er pengeinnkrevjar på miljøet sine vegne. Hadde staten sjølv meint at CO2-utslepp var eit farleg miljøproblem, så hadde han neppe nøydd seg med å krevja inn avlat frå folket.

  • Legg igjen en kommentar