Miljømytene

Biomangfoldet øker. Overalt.

24. januar 2018

Vi hører stadig at ”livets bibliotek brenner”. Klodens dyr og planter skal forsvinne. 40 000 arter påstås å bli borte i året, og det hevdes vi er inne i en sjette artsutryddelse. Hvor god biologi er imidlertid dette?

Det var neppe mennesket som utryddet mammuten. Kanskje var det et kaldere klima som sendte dem til de evige jaktmarker?

Hva vet vi om artsutryddelse?
Så vidt jeg kan forstå, er den elendig. Bildet av en artsfattig verden er tegnet gjennom modeller. Den virkelige verden, altså hva vi vet empirisk, forteller oss at 860 arter har forsvunnet siden år 1500. Listene til Verdens naturvernunion (IUCN) inneholder ikke flere navn. 85 av disse var pattedyr, 161 fugler. De fleste av disse forsvant for ganske lenge siden, slik at takten i artsutryddelsen er på vei ned. Selvfølgelig har det gått tapt en god del flere enn disse registrerte, ikke minst små dyrearter. Og vi vet at mennesket gjennom noen årtusener utryddet ytterligere fuglearter, og sannsynligvis noen av de store pattedyrene som tidligere fantes på alle kontinentene. Altså megafaunaen. Tidligere var det antatt at mennesket fjernet mammuten gjennom jakt, men nyere forskning viser at det nok snarere var klimaendringer. Uansett, utryddelsestakten er svært langt unna de 40 000 artene i året, som ofte brukes i den politiserte miljødebatten. Den er ikke engang 1/20 000-del av hva mange tror.

Av de 860 artene som har forsvunnet, var de fleste dyr som levde på øyer. Det som ofte tok dem, var hunder, katter, rotter og mus. Spesielt på små Stillehavsøyer, hadde det utviklet seg dyreformer som ikke hadde slike effektive fiender. Da mennesket brakte med seg disse pattedyrene, gikk det særlig hardt ut over fuglearter som ikke kunne fly, samt krypdyr og amfibier. Av de rundt 400 000 planteartene, har ikke mer enn 151 gått ut av livets bibliotek de siste 500 årene.

En menneskeskapt natur
Også gjennom jord- og skogbruk, urbanisering og jakt, har mennesket redusert individantallet av både planter og dyr. Høsten 2017 hørte vi om færre insekter i Tyskland. Og vi har i tillegg utryddet disse 860 livsformene. Begge deler skal tas på alvor. Men samtidig har vi gjennom århundrer også gjort noe helt annet: flyttet på dyr og planter. Vi har skapt et nytt Pangea, hvor alt har kommet i kontakt med alt. Ingen sier det høyt, men effekten for biomangfoldet er langt kraftigere enn den beskjedne utryddelsen mennesket har stått for de siste hundreårene. I vårt eget land er godt over halvparten av de rundt 2 800 artene av blomsterplanter brakt hit med menneskets hjelp. De hørte ikke til i den opprinnelige floraen. Snøklokke, vårpengeurt, dagfiol, eple, russekål, kaprifol, rød- og svarthyll, er slike vi har hatt med i egen bagasje. Tilsvarende finner vi i New Zealand: Fremmede planter har doblet diversiteten i floraen. I Storbritannia har noe slikt som 1 875 nye planter og dyr etablert ville bestander de siste 2 000 årene. Ingen av dem har utryddet gamle arter. De nye har kommet i tillegg. I USA har mennesket tilført 20 prosent flere plantearter. Prosjektet DAISE (Delivering Alien Invasive Species for Europe) har dokumentert noe mer enn 12 000 nye arter i vår verdensdel de siste 500 år. Tilsvarende er det på alle øyer, i alle land, fylker, regioner og kommuner. Slik er det i alle naturtyper, landskaper og økosystemer. Biomangfoldet øker. Enhver nordmann har i dag langt flere arter i sine omgivelser, enn tipptipptippoldefaren for 170 år siden.

Forvaltningen, miljøorganisasjoner og politikere vil imidlertid si: nye arter er et problem. De kategoriserer dem med ulik risikograd. Det er imidlertid hovedsakelig ideologi, basert på en rekke underlige forutsetninger. For det første: natur er alltid i endring, med eller uten menneskets hjelp. Da Sør- og Nord-Amerika kolliderte for rundt 3 millioner år siden, vandret dyr og planter i begge retninger. Det endret det biologiske mangfoldet. Fugler sprer frø og små dyr. Hele tiden, og helt naturlig. For det andre: svært få arter har vesentlig effekt på andre arter. Økologen Robert Paine var den første som viste dette, i 1969. Han oppdaget at en ganske sjelden sjøstjerne kontrollerte livet i strandsonen der han jobbet. Han karakteriserte den som en nøkkelart. Fjernet han sjøstjernen, endret økosystemet seg. Andre enn denne ene nøkkelarten, fant han imidlertid ikke. Økologen Dave Rafaelli gjorde det samme i Skottland, gjennom mer enn et tiår. Han fjernet eller satte til arter, uten å finne én eneste nøkkelart. Og slik er det: de aller fleste arter som legges til eller trekkes fra i et økosystem, har svært liten betydning for samspillet. I økologien gjelder en ”ti-regel”: bare én av ti arter som kommer til et land, klarer å rømme ut i naturen. Av disse blir bare én tiendedel vanlige, og kun ti prosent herfra vil utgjøre et problem. For planter betyr det at de slår til som vellykkede ”ugras”. Én av tusen.

For det tredje: hva slags nostalgi ligger det bak å kreve en biologisk verden, slik den én gang var? Hvorfor skal vi utrydde vellykkede arter, slik som vakre lupiner langs veiene våre? Eller kanadagås? Hva slags økologisk jury skal sette seg til dom over sammensetningen av mangfoldet i naturen? Hvorfor skal vi alltid forsvare taperne? Når skal vi forstå at livet er en prosess, ikke et endelig produkt? Og til slutt; hvorfor skal vi alltid se på forandring som skadelig?

Nye arter
Selv om alle land og økosystemer får et større biologisk mangfold, reduseres det globale gjennom arter som utryddes. Geirfuglen og sabeltigeren er borte for alltid. Men i dette regnestykket glemmer vi én avgjørende prosess: dannelsen av nye arter. Vi glemmer evolusjonen, som er en tilpasning til endrede miljøbetingelser. Det nye Pangea representerer en verden hvor nærstående arter møtes på nye steder, og kan hybridisere. I dette Pangea splittes arter også geografisk, og slik oppstår også nye livsformer.

Biologer har lært at evolusjonen foregår langsomt. Og at artsdannelse tar tid, gjerne millioner år. Slik er det ikke. På Hawaii har sirissene nylig sluttet å synge. I løpet av omtrent 20 generasjoner har de respondert på nyankomne parasittfluer, som lokaliserte sirissene ved hjelp av lyd. Tidlig på 1990-tallet begynte sirissene å synge med kortere frekvenser, men ble stadig funnet og spist. Så endret de fasongen på vingene, og sluttet å lage lyder. Da slapp de lettere unna parasittfluene.

I 1923 ble en knoppurtart (Centaurea sulpurea) tatt med fra Spania, til California. Arten stjerneknoppurt (Centauria solstitiaris) hadde allerede etablert seg. Tre forskere fra Universitetet i Montana: Daniel Montesinos, Gilberto Santiago og Ray Callaway har jobbet med dem. Ingen hadde den fjerneste idé om at de i løpet av kort tid kunne være på vei til å bli separate arter. Nærmest som en kuriositet bestemte Montesinos seg for å overføre pollen fra planter som vokste i Spania, til dem i California. Resultatene ga et lite sjokk: C. sulpurea produserte 44 prosent mindre frø per blomst, enn hvis den fikk pollen fra individer som levde i USA. For stjerneknoppurt var resultatet enda tydeligere: 52 prosent mindre frø. Denne arten etablerte seg i California i 1824, men hadde da kommet fra Chile. Til sammen har stjerneknoppurt hatt omlag 350 generasjoner utenfor Spania. I løpet av henholdsvis 86 og 350 år er disse artene altså i ferd med å utvikle seg til nye arter. Foreløpig er de ikke det. De kan fremdeles produsere fruktbart avkom. Men de to knoppurtartene gir oss tydelig beskjed: artsdannelse gjennom geografisk isolasjon tar ikke nødvendigvis millioner av år.

I Storbritannia har sju eller åtte nye plantearter oppstått gjennom hybridisering med nærstående arter, siden år 1700. Innførte arter har krysset seg med de gamle, og nye har kommet til verden. Det skjer over hele kloden, og kan kanskje ha ført til ett tusen nye plantearter per århundre. Og til de nye planteartene, oppstår dyrearter.

Livets bibliotek brenner på ingen måte. I en tidsalder hvor mennesket setter rammer for svært mye av klodens dyre- og planteliv, vokser mangfoldet raskere enn noen gang i klodens historie. Det er verken godt, eller dårlig. Antropocen; menneskets tidsalder, er bare annerledes.

 

 

You Might Also Like

  • Gunnar Kvaal 24. januar 2018 at 12:52

    For skog i Norge «frontkolliderer» Artsdatabanken og Rødlista påstand om tap av og trussel mot naturmangfold med 100 års taksering i regi av Landskogtakseringa som konkluderer med » at det aldri har vært så mye skog (i Norge) av alle treslag og alle aldre samt også dødt virke og læger», ergo så rikt og lite truet artsmangfold knytta til skog . Naturmangfoldforskninga for øvrig har ingen tilsvarende systematisk kartlegging av artsmangfoldet. Likevel blir Landskogtakseringa og skogforskningen neglisjert.

    • Knut Johansen 27. januar 2018 at 17:10

      «Likevel blir Landskogtakseringa og skogforskningen neglisjert.»
      Ja, og det er fordi denne takseringen benytter et nedre må for dødved på 5-10cm (stående eller liggede). Dette er biologisk lite interessante dimensjoner, og det forklarer hvordan Landsskogtakseringen kan konkludere med at «det aldri har vært så mye dødt virke og læger» i skogen. Landsskogtakseringen er økonomisk motivert, ikke biologisk. Den bør derfor balanseres av en biotaksering.

      Omtrent all hogst i Norge er flatehogst. 75% av Norges skoger har vært flatehogd, det meste av dette de siste 60 årene. Det sier litt om skogtilstanden i dette landet, og om forholdene for gammelskogsarter.

  • Carl I Hagen 24. januar 2018 at 13:46

    Tusen takk Morten for nyttige opplysninger og forklaringer om den virkelige verden i motsetning til den falske moddellerte verden. Jeg gleder meg til den tid hvor også alarmistene må akseptere at den livsgivende gassen CO2 ikke har noen nevnverdig betydning for klimaet og at vi kan se frem til å nå 2 graders målet her i Norge.

  • Knut søraas 24. januar 2018 at 14:54

    Artikler som dette burde jo tas inn i msm, får vi f eks se den under Viten spalten i aftenposten, eller i Nationen? Det kunne jo avstedkomme en interessant og opplysende debatt som jo vil gi almennheten et riktigere bilde og bedre grunnlag for egne meninger. Eller er det slik at vi nysgjerrige må gå til «alternative» og uredigerte medier for å utvide vår kunnskapshorisont?

    • Morten Jødal 24. januar 2018 at 15:01

      Jeg har sendt den inn til Morgenbladet. Avviser de den, prøver jeg et annet sted.

  • Gunnar Kvaal 28. januar 2018 at 09:13

    Nei, Knut Johansen, dette holder ikke.
    Mitt hovedpoeng var at påstanden om «tap av artsmangfold» i skog i Norge ikke holder faglige mål. Tvert imot så har vi hatt en fantastisk økning siden sluttenn av 1880-tallet. Påstanden om tap av artsmangfold frontkolliderer med 100 år systematisk, empirisk kartlegging i regi av Landskogtakseringa, med et omfattende arkiv av landskapsbilder fra 1880-tallet og fram til i dag samt annen historisk dokumentasjon bl.a. statistikk for utmarksbruken. Rødlista mangler en tilsvarende faglig basis.
    «Urskogen» i Norge har forsvunnet – i flere omganger – ved menneskelige inngrep og hogster i skog, sist i løpet av 1800-tallet . Da var også naturmangfoldet desimert. Skogen og naturmangfoldet har reetablert seg i samsvar de økologiske prinsippene, fra snaumark, ungskog og dimensjonshogd skog til
    en langt eldre skog og med et naturmangfold in økende grad knytta til gammelskog.

  • Olav Ankjær 12. mars 2018 at 18:14

    Jeg er redd, Jødal, svært redd.
    Hvor og når dukket dette hatet mot menneskeheten opp. Er all miljøvern basert på, eller har alle miljøvernaktivister bestemt seg for at de fleste former av menneskelig aktivitet er skadelig for naturen og mennesket selv. Må vi tilbake til tiden vi pløyde marken med treplog. Vi kan ikke produsere metallplog for da utfører vi en menneskelig aktivitet som ikke er forenlig med et ideal.
    Dette høres selvfølgelig flåsete ut, men hvor går grensen. Hva mener de virkelig med å «leve i pakt med naturen».
    Tidligere var jeg skeptisk til den påståtte «globale menneskeskapte oppvarming» på grunn av økt CO2 i atmosfæren. Det er jeg ikke lenger. Jeg vet det ikke finnes noe som helst grunnlag for at denne hypotese. Hvorfor har denne hypotese fått slikt omfang. Er det det samme hatet mot menneskeheten som medfører en slik oppslutning. Nok en menneskelig aktivitet som ødelegger jorden. Og vi snakker ikke om bare å ødelegge miljøet, men faktisk jordens undergang. Om vi ikke stopper utslipp av CO2 kan drivhuseffekten komme ut av kontroll og vi ender opp som Venus med overflatetemperatur på over 400c.
    Det er ikke småtteri miljøaktivister og politikere har påtatt seg, de skal redde kloden fra menneskeheten selv. Og dette er ikke det verste, de har fått mange andre «mennesker» til å tro på dette også.

    Men så tilbake til hva jeg startet med, jeg var redd.
    Jeg har aldri trodd, og da mener jeg aldri, at jeg noen gang skulle mistenke at det faktisk eksisterte noen form for konspirasjon i verden, hverken små eller store, men nå begynner jeg jaggu å lure.

    Hvor er blant annet journalistene, hvor har det blitt av undersøkende journalistikk.
    Vi har hatt en rekke med «Climagate». Vi har beviser for at målinger er jukset med. Vi har beviser som avslører at ledende vitenskapsfolk innen IPCC selv har bekymring med manglende korrelasjon mellom påstander og faktisk utvikling. De har selv endret hovedparolen fra «global oppvarming» til «klimaendringer». Nå går det faktisk ikke lenger an å motbevise teorien, de får bekreftelse for egne påstander enten det blir kaldere eller varmere, mer eller mindre nedbør, mer eller mindre tørke etc. etc. etc. Alle former av klimaendringer bekrefter påvirkning av negativ menneskelig aktivitet.
    De bryter alle former av/for krav man setter for at forskningen de utfører skal kunne kalles vitenskap. Og på dette grunnlag lager de rapporter som politikere bruker som fundament for lover, regler, avgifter og et pengebruk som kun overgåes av verdens militære utgifter.
    Er det rart man blir redd.

  • Isak Mørk 24. april 2019 at 03:22

    BIOMANGFOLDET ØKER. OVER ALT.
    Unntatt det globale biomangfoldet da: «Selv om alle land og økosystemer får et større biologisk mangfold, reduseres det globale gjennom arter som utryddes.»

    HVA VET VI OM ARTSUTRYDDELSE?
    Ikke så mye: «Så vidt jeg kan forstå, er den elendig.»
    Men likevel mer enn nok til å kunne konkludere skråsikkert: «Uansett, utryddelsestakten er svært langt unna de 40 000 artene i året, som ofte brukes i den politiserte miljødebatten. Den er ikke engang 1/20 000-del av hva mange tror.»

    Det er forresten ekstremt misvisende å utelukkende fokusere på de 860 artene vi er helt sikre på at er utryddet når alle, inkludert forfatteren selv, er enige om at det virkelige tallet er mye høyere.

    EN MENNESKESKAPT NATUR
    Ca. halvparten av innlegget er dedikert til å banke inn selvfølgeligheten om at det lokale biomangfoldet øker. Det blir hoppet bukk over at det globale biomangfoldet, som er det alle andre snakker om, minker.
    færre arter fordelt mer homogent i verden = mindre biomangfold

    Ingen er uenige i at de ørten artene med kaktuspotteplanter i norske hjem antakelig ikke utgjør noen trussel for norsk natur. Problemet er den enorme skaden bare én fremmedart kan forårsake. Agapadder i Australia. Rotter på Stillehavsøyer. Skvallerkål i Norge. Det er mange eksempler på at det holder med 1 fremmedart. Som det så fint står litt lenger opp i teksten: «Av de 860 artene som har forsvunnet, var de fleste dyr som levde på øyer. Det som ofte tok dem, var hunder, katter, rotter og mus.»

    NYE ARTER
    Den argumentasjonen her er bullshit. Joda, noen nye arter dannes. Men det monner lite i forhold til de artene som forsvinner. Dessuten er de «nye» artene svært genetisk like eksisterende arter, mens artene som forsvinner er genetisk unike.

  • Morten Jødal 17. februar 2020 at 15:27

    Det er mange problemer knyttet til forestillingen om tap av biologisk mangfold. Én av dem handler om økosystemets stabilitet. Forestillingen alarmistene prøver å banke inn, er at arter som blir borte, destabiliserer økosystemer. Det er galt. Det er ikke slik som GHB hevder: «Alt henger sammen med alt», hvilket skal forstås dit at bortfall av én eller flere arter destabiliserer naturen. I naturen finnes det nesten ikke «nøkkelarter», som regulerer økosystemer. Når én art faller bort, justeres økosystemet ørlite, og det hele fortsetter omtrent som før. Det blir hverken bedre eller dårlige, bare ørlite annerledes.

    Du vet svært lite om artsdannelser Isak Mørk. Bare i England har det siden år 1700 blitt utviklet sju nye plantearter, knyttet til hybridisering og geografisk isolasjon. Prosessen går mye fortere enn artsutryddelser. Du må også huske at svært mange av de eksisterende artene er uhyre like. Eksempler kan være løvmeis og granmeis, løvsanger og gransanger.

    Artsutryddelser går kraftig ned. IUCNs tall viser det tydelig. Samtidig utvikles nye arter, gjennom de prosessene jeg har nevnt: Geografisk isolasjon, hybridisering, og etablering av nye økologiske nisjer.

    Og PS: Skvallerkål har ikke «ført til enorm skade i Norge».