Miljømytene

Bever og klimakrise

5. januar 2018

Beveren sprer seg nord på det amerikanske kontinentet, ikke minst i Canada. Det tolkes som et tegn på menneskeskapte klimaendringer.

I en artikkel i The New York Times skrev Kendra Pierre-Louis i desember 2017 om bevere som ødeleggere av Arktis. Det førte til et ras av artikler og TV/radioinnslag om en bever-drevet økologisk undergang, blant annet denne; horder av bevere invaderer Alaskas tundra. De skal snu opp-ned på disse kalde naturtypene, og forårsake død og fordervelse. Det skal være varmen som driver dem nordover.

Som én av få dyrearter er beveren i stand til å forme det miljøet den lever i. Altså slik at vi mennesker legger godt merke til det. Den feller trær og busker, og bruker dem til byggemateriale i dammer, opp til flere hundre meter lange. Små områder kan blir stående under vann, og bartrær drukne. Skogbrukere kan tape penger. Og naturen endres.

Som vi vet, er det et underliggende dogme i enhver miljødebatt; naturen og klimaet er stabilt. Bestander av dyr og planter skal holde seg på samme nivå, år etter år. Skogene skal se likedan ut, og havnivået holde seg der det visstnok alltid har vært. Våre politikere krever et stabilt klima. Det er en rettighet vi mennesker har, som snart blir innskrevet i enhver grunnlov. Alle endringer i naturen er i følge denne forståelsen uttrykk for menneskelig negativ påvirkning, og oppfattes aldri som naturens egne svingninger. Det er imidlertid en svært gal måte å forstå våre omgivelser på. Naturen, med sine dyr og planter, og sitt klima, er aldri stabil. Ett år er det mye knott, neste år ser vi nesten ikke snurten av dem. Et annet år er det mye ryper, neste år nesten ingen. For ikke snakke om smågnagere, som lemen. Og noen vintre er ufyselig kalde, mens enkelte sommerhalvår regner bort, og er kalde.

Hva har skjedd med beveren i Canada?
For beveren i Canada, handler det like fullt om mennesker. Men sannsynligvis lite om klima. Historien er denne:

Kastorhatt, eller beverhatt. Denne moten skulle nesten utrydde beveren på det amerikanske kontinent.

Den første koloni med europeere ble etablert i 1534, og den hvite mann skulle etterhvert endre ganske mye. Pelshandel ble raskt svært viktig i den nye kolonien, og beverskinn var utvilsomt den viktigste varen. De skulle i all hovedsak brukes til kastorhatter, også kalt beverhatter. På latin heter beveren på det amerikanske kontinent Castor canadiensis. Vår europeiske art har fått navnet Castor fiber.

Glansen i underpelsen fra bever ble sett på som vakker, og var lett å børste. Borgerskapets menn tok seg visstnok godt ut med dette svarte, lukkede, lange røret oppå skallen. For å lage en kvalitets-beverhatt, gikk det med 2-3 skinn. Tall fra Hudson Bay Company viser at det i perioden 1700-1770 ble eksportert 21 millioner beverhatter fra England. Skinnene til alle disse plaggene kom fra Canada. Det må ha krevd rundt 60 millioner beverskinn. I tillegg ble store mengder skinn sendt til Frankrike. Tallene fra America Fur Company er heller ikke medregnet.

Rundt 1840 ble beveren reddet av silke. Hattene ble betraktet som enda vakrere, med dette materialet. Men da var dette dyret nesten utryddet. Noen hadde imidlertid overlevd på vanskelig tilgjengelige steder, akkurat som i Norge. På det minste var det 60-100 gjenlevende i vårt land. I Sverige og Finland var arten utryddet. I dag har vi rundt 70 000 bevere i Norge, mens det i Sverige er 100 000.

Nettopp dette har også skjedd i Canada. Etter å ha vært på kanten av utryddelse, har beverbestandene vokst. Arten sprer seg utover, og nordover. Dette fantastiske dyret, som har en helt sentral plass i ethvert kanadisk hjerte, har kommet tilbake. Men noen oppfatter det som et element i en klimakrise.

Canada og beverne
Det kanadiske flagget er preget av et lønneblad. Men de kunne like gjerne brukt beveren, som var basis for økonomien i den tidlige kolonitiden. Og deres tidlige historie. Derfor er beveren nasjonaldyret i landet (1975), og har preget både mynter og frimerker. Beveren var maskot for sommer-OL i Montreal i 1976, og er symbol for en rekke militære enheter og styrker.

Beveren er monogam, og knytter bånd for livet. Vi mennesker liker det. Vi beundrer deres ferdigheter med å bygge dammer og boliger, og kanalene de anlegger for å fløte trestammer fram til sine byggverk. Selv har jeg observert bever som fraktet steiner til demningen som var under bygging, ved å legge dem på halen, og dra dem fram.

I Canada har de alltid likt beverkjøtt. Den romersk-katolske kirke bestemte i det 17. århundret, etter spørsmål fra biskopen i Quebec, at bever kunne defineres som fisk. Forbudet mot å spise kjøtt på fredager rammet derfor ikke dette dyret.

Men altså: bever i spredning er intet tegn på verdens undergang. Beklager.

Relaterte saker

Ingen kommentarer

Legg igjen en kommentar