Miljøaktørene

Kan vi stole på de prestisjefylte vitenskapelige tidsskriftene?

13. desember 2017

Forskningsjuks om mikroplast
Det siste året har miljøoppmerksomheten blitt vendt mot plast, og mikroplast. Padler man langs kysten, er det plastsøppel overalt. Det er utvilsomt et forurensningsproblem. Men truer mikroplasten livet i havet? Og er det slik at det snart er mer mikroplast i havet, enn fisk? En publikasjon av svenske forskere i det prestisjefylte tidsskriftet Science kunne tyde på at livet i havet står i fare. Men artikkelen viser seg å være et falsum, og er trukket tilbake

Nature, Cell og Science ødelegger vitenskapen
Den 10. desember 2013 ble professor Randy Schekman tildelt Nobelprisen i medisin. Dagen før hadde han en kronikk på trykk i London-avisen the Guardian, hvor han argumenterte for hvordan de prestisjetunge tidsskriftene Nature, Cell og Science ødelegger vitenskapen. Det var utvilsomt overraskende påstander og anklager, rettet mot tidsskrifter som vanligvis betraktes som selve symbolet på kvalitet. I artikkelen anklaget han disse luksustidsskriftene for å forvrenge deler av forskningen gjennom å publisere de mest flashy artiklene, snarere enn å sette den aller beste forskningen på trykk. I en analyse for å forstå hvorfor det har blitt slik, la han vekt på at de alle publiserer fremragende forskning, men også det motsatte. Derfor trekker de ikke rent sjeldent artikler tilbake. Han ga flere eksempler på nettopp dette, innen eget forskningsfelt. For selv om disse tidsskriftene jevnt over har et meget godt rykte, sier det ingenting om de enkelte artiklenes kvalitet. Det gjelder også i hvilken grad artikler siteres, som ofte betraktes som mål på kvalitet. Og rett skal være rett, skrev Schekman, siteringer kan være uttrykk for god forskning. Men de kan også være et uttrykk for noe som er iøynefallende, provoserende eller feil. Nettopp dette vet redaktørene av disse tidsskriftene. Derfor hevdet han at de aksepterer artikler som utforsker sexy temaområder, eller kommer med utfordrende påstander. Og ikke minst: dette har betydning for den forskning som vitenskapsmenn– og kvinner utfører. Det skaper bobler innen spesielle områder, hvor forskere kan komme med de vågale påstandene disse publikasjonene ønsker, mens disse redaksjonelle fordringene avskrekker annet viktig vitenskapelig arbeid. Som en konklusjon, og samtidig som en sterk oppfordring til hele forskersamfunnet, anbefalte han boikott av alle slike prestisjefylte tidsskrifter, og heller benytte seg av journaler som alle fritt kan lese. Slike journaler som nå er født på nettet kan akseptere alle innsendte artikler av høy kvalitet, uten kunstige tak for hva som kommer på trykk. Mange av dem har de dyktigste forskere som redaktører. Selv satt han som redaktør av eLife, som hver uke publiserer forskning av verdensklasse. Han avsluttet sin artikkel med en sterk oppfordring: Forskningen må bryte disse luksustidsskriftenes tyranni. Resultatet vil bli bedre forskning som tjener både vitenskapen og samfunnet.

Den samme analysen gjør en rekke forskere i en analyse av marin forskning, publisert i BioScience i desember 2014. Her beskylder de både forskere og de vitenskapelige journaler for gruppetenkning og overdrivelser, og med dette skaper et unyansert katastrofebilde av manetoppblomstringer, invaderende arter og effekter av havforsuring.

Det var abbor studien skulle vært utført på.

Vi vet ikke om mikroplast skader fisk
Den svenske artikkelen fra 2016, forfattet av forskerne Peter Eklöv og Oona Lönnstedt (hovedbildet i artikkelen), indikerte at mikroplastpartikler i vann hadde negative effekter på unge fisk, blant annet ved at de endret sin atferd slik at de ikke unngikk rovdyr. De mente også å kunne vise at fisk likte mikroplast bedre enn virkelig mat. Det siste ville vært dramatisk, og påvirke fiskens vekst. Publikasjonen fikk enorm oppmerksomhet, som nok et bevis på menneskets uvettige framferd i naturen. Men allerede i 2016 protesterte syv forskerkolleger, fordi de mente at forsøkene på Gotland neppe kunne vært utført på betryggende måte. Uppsala universitet frikjente i første omgang (2016) forskerne for uredelighet, men har senere snudd. Det skjedde etter at en svensk forskningsetikknemd slo fast at forskerne har vært uredelige, og etter at tidsskriftet Science trakk artikkelen tilbake.

Universitetet i Uppsala mener nå (etter vedtak den 7. desember 2017) at forsøkene som ble beskrevet i artikkelen, aldri ble gjennomført. De slår fast at Lönnstedt har fabrikkert dataene. Og da tidsskriftet ba om å få se rådataene som lå bak publikasjonen, hevdet Lönnstedt at en PC de befant seg på, var stjålet fra hennes bil.

Like mye mikroplast i havet for 25 år siden
Vi har de siste ukene lest i norske medier at den økende globale plastproduksjonen fører til økte mikroplastmengder i havet. Det motsies av forskningen. Siden 1992 er plastproduksjonen i Europa tredoblet. For Østersjøen er det imidlertid slik at det ikke har ført til noen økning av mengdene mikroplast, hverken i havvannet eller i fisken. Forskerne bak denne studien har gjort analyser av både fisk og plankton for 25 år siden, og i dag. De ble overrasket over sine funn, fordi de hadde regnet med økt konsentrasjoner i både dyr og havvann. Det fant de altså ikke. Men de fant noe annet interessant: 90 prosent av plasten i fiskene var fibre som kunne stamme fra klesvask. Den danske forskeren Jacob Strand (ikke med på studien) fra Aarhus universitet sier at belastningen av mikroplast i havet ikke er spesielt høy. Og forskerne vet ikke hvor plasten blir av. Noe havner nok på bunnen, men sannsynligvis brytes det aller meste av den ned av bakterier. Plast er laget av olje – et produkt som har vært vanlig i marine miljøer i millioner av år – og alle oljekomponenter nedbrytes jo av bakterier.

Forskeren Torkel Gissel Nielsen har vært med på forskningsarbeidene i Østersjøen. Han bestrider påstandene om at det i 2050 vil være like mye plast i havet, som fisk. Det hevdes av organisasjonen Ellen Mac Arthur Foundation. Nielsen sier: Det er basert på tall for økende plastproduksjon, ikke observasjoner av plast i havet. Han sår tvil om sammenhengen mellom mengde produsert, og forekomst i havet.

Jacob Strand mener vi skal være skeptiske til skrekkscenarioene om plast i havet. Det kunne kanskje mediene her hjemme legge seg på sinnet? Og ikke minst: de prestisjetunge vitenskapelige journalene.

Relaterte saker

3 Kommentarer

  • Reply Ola Sandin 13. desember 2017 at 15:56

    Ja, det är pinsamt att se att svenska s.k. forskare far med dessa alarm studier, som man sen inte kan belägga med rådata och påstå att datorn är stulen! Pinsamt och jag hoppas att denna information du ger kommer att få större spridning, men troligen inte hos media, som «älskar» katastrof artiklar!

  • Reply Anne-Kristin Løes 20. desember 2017 at 08:51

    Men nylig meldte NRK om en norsk studie der fire av fem blåskjell inneholdt mikroplast.

    • Reply Morten Jødal 20. desember 2017 at 09:43

      Ja, men da blir spørsmålet: hva betyr disse mengdene/dosene? I toksikologien handler alt om doser. I våre egne kropper finner vi målbare nivåer av svært mange uønskede giftstoffer, uten at det betyr noe. Nivåene er så lave at de ikke har betydning. I NRK har de ikke kompetanse til å stille dette spørsmålet. Og de vil heller ikke reflektere over kilden til disse mikroplastpartiklene. Høyst sannsynlig stammer de fra vask av tøy, i vaskemaskiner.

    Legg igjen en kommentar