Miljømytene

Lite «ozonhull» – takket være naturen

7. november 2017

Årets «hull i ozonlaget» over Antarktis var det minste på 29 år. Og det skyldes høyst sannsynlig naturlige forhold.

Hvert år oppstår en reduksjon i mengden ozon i atmosfæren over Antarktis. Det inntrer alltid da den antarktiske vinteren er på det kaldeste, i september. Pressen beskriver det som «hullet i ozonlaget», som lyder mer dramatisk. Da ozonhysteriet var på det mest intense, skulle visstnok kaniner og fisk på sørlige breddegrader bli blinde, og enormt mange mennesker var spådd å få hudkreft. Al Gore var én av svovelpredikantene, og miljøjournalister reiste i hopetall til Chili. Ingen fant noe som helst effekter på bakken.

På 1970-tallet trodde forskerne de hadde oppdaget noe nytt: ozonhullet over Antarktis. Eller altså: reduksjonene i mengden ozon i atmosfæren. Som i så mange andre miljøsaker oppstod det panikk. I flere år ble mange årsaksfaktorer analysert, og til slutt ble det satt søkelys på én bestemt kjemisk substans: KFK-gasser. I 1987 ble det undertegnet en protokoll i byen Montreal i Canada, som forbød disse gassene. I 2013 var produksjonen av dem omtrent lik null.

Kampen mot ozonødeleggende stoffer er sett på som en suksess. Fortellingen blir brukt for å mane fram en tilsvarende internasjonal innsats på klimaområdet. Innsats virker, er mantraet.

Det er imidlertid mye som skurrer med ozonhull-historien. I alle grafiske framstillinger ser det ut til at ozonhullet dukket opp litt ut på 1980-tallet (se figur til høyre). Altså da produksjonen av KFK-gassene var stor. Men hullet var målt lenge før disse gassene utgjorde noen mengder i atmosfæren. Fysikeren Gordon Dobson oppdaget det allerede i 1956/57, og i 1958 gjorde franske forskere det samme. Den norske amatørastronomen Sigurd Einbu målte det allerede på 1940-tallet. På disse tidene var det knapt KFK-gasser i atmosfæren. Så forklaringen må være knyttet til noe annet.

Det er to viktige forhold vi må kjenne til, for å forstå ozonhullet. Det første er hvordan klor havner i atmosfæren, og det andre er kunnskaper om luftmassene over Antarktis. Klor er nemlig sentralt når det gjelder nedbrytning av ozon. La meg begynne med det dette.

Figuren til venstre viser hvilke kilder som bidrar til klor i atmosfæren. Det er liten tvil: bidraget fra KFK-gassene er nesten neglisjerbare. Nesten alt klor høyt der oppe kommer fra havet, så bidrar vulkaner, deretter brenning av biomasse. I Antarktis finnes vulkanen Erebus, som siden 1972 har hatt kontinuerlige daglige utslipp av 1 000 tonn klor til atmosfæren. Vulkanen ligger 10 kilometer unna stasjonen som måler mengdene ozon i atmosfæren.

Det andre viktige forholdet for ozon i atmosfæren over Antarktis, er isolasjonen av luftsirkulasjonen som inntreffer da vinteren er på det kaldeste. I de høyere deler av troposfæren, og de lavere deler av stratosfæren, dannes det i september og oktober et lavtrykksområde av stor utstrekning, som roterer med klokken. På fagspråket kalles dette polar vortex. Under disse atmosfærelagene er det enda kaldere, og det blåser en konstant vind fra polpunktområdet mot kysten. Det er forøvrig denne vinden som muliggjør livet til de is-elskende pingvinene i Antarktis. Den sørger nemlig for å holde enkelte områder isfrie inn mot iskappen (såkalte polyniaer), som er av avgjørende betydning for overlevelsen til blant annet keiserpingvinen og adeliepingvinen.

Polar vortex hindrer luftmasser fra varmere områder på den sørlige halvkule i å trenge inn over det antarktiske kontinent. På dette vis blir det ingen tilførsel av ozon. Denne gassen dannes nemlig først og fremst av sollyset over ekvator, og gjennom mørketiden i den sørlige vinteren oppstår ikke ozon der. Ozonhullet dukker opp nettopp de ukene på senvinteren når det er ekstremt kaldt, og polar vortex er kraftig utviklet.

Styrken på det polare lavtrykket varierer fra år til år, og det gjør også størrelsen på ozonhullet. De ser ut til å være koblet, og indikerer at reduksjonene har naturlige årsaker. I 2015 var hullet stort, faktisk det tredje største som er målt. Hullet i september i 2017 var lite, men samtidig var polar vortex ustabil og varmere enn normalen. Nettopp dette har vi sett tidligere: når varmere luft reduserer dette lavtrykksområdet, øker ozonmengdene i atmosfæren. Japanske forskere på stasjonen Syowa beskrev det i 1988. I august dette året begynte reduksjonen av ozonlaget, men helt mot slutten av denne måneden, og inn i september, ble stratosfæren brått varmet opp. Da skjøt ozontallene i været. Da stratosfæren like brått ble kjølt ned, og lavtrykket gjenopprettet, gikk ozontallene kraftig ned. Hvilket igjen indikerer at «ozonhullet» er styrt av naturlige prosesser.

Altså: mer ozon i Antarktis i september i 2017 har antakeligvis lite med en vellykket Montralprotokoll å gjøre. Som i så mange andre forhold, er det nok naturen som styrer.

 

Relaterte saker

Ingen kommentarer

Legg igjen en kommentar