Av Morten Jødal, biolog
I 2017 er det 30 år siden publiseringen én av klodens mest innflytelsesrike rapporter: Vår felles framtid, fra Verdenskommisjonen for miljø og utvikling. Som så mange andre spådde den verdens undergang, og flere av dommedagsvarslene skulle for lengst ha inntruffet. Til tross for feilslåtte profetier har den preget mye av den etterfølgende politisk debatt. Jeg skrev selv rapporten ved Universitetet i Oslo som fulgte opp Brundtland-rapporten, som førte fram til opprettelsen av Senter for utvikling og miljø (SUM). Det var ett av utallige institusjonelle tiltak, ved siden av tusenvis av andre nasjonale og internasjonale oppfølginger.
I lys av den lange tiden som har gått, er vi nå i stand til å vurdere rapporten med nye øyne, ut fra ny kunnskap, med et kritisk blikk, mindre aktivisme, og forhåpentligvis mer klokskap. Jeg er fristet til å beskrive rapporten som et makkverk. Det er uventet harde ord, og jeg må argumentere godt. La meg gå rett på sak.
Miljø og utvikling
Vår felles framtid lanserte begrepet bærekraftig utvikling, og er særlig kjent for å koble miljø- og fattigdomsproblemer. Den hevdet at båndene går begge veier: et dårligere miljø fører til fattigdom, og fattigdom ødelegger miljøet. Tenker vi bærekraftig kan vi løse dem begge: både utrydde fattigdommen og reparere miljøet. Deres utgangspunkt var at verden er på vei mot stupet, fordi vi ødelegger det omkringliggende miljø. Elendighetsbesvergelsene framføres på så og si hver eneste side. De er utallige, men ikke særlig konkete. Eksemplene de bruker er gale – som jeg skal vise senere. Et forringet miljø rammer særlig de fattige, og vil i følge rapporten tvinge dem til å migrere. Den introduserte begrepet miljøflyktninger, som de mente vi ville få millioner av. Det er senere fulgt opp av FNs klimapanel, som hevder vi vil få milliarder av klimaflyktninger. Så langt har vi ikke sett noen av dem. Hvorfor?
Sentralt i datidens miljøforståelse var menneskeskapt ørkenspredning, som særlig skulle ramme Afrika sør for Sahara. Den skulle jage fattige primærprodusenter på flukt. Det samme skulle gale landbruksmetoder, som via erosjon skulle føre til tap av landbruksjord og levebrød. Destabiliseringen av miljøet ville altså føre til folkevandringer og konflikt. Forestillingen om ørkenspredning ga senere Nobels fredspris til Wangari Maathai (2004), og ideen om dramatiske klimaendringer og påfølgende flyktninger og konflikt førte til at Al Gore og FNs klimapanel fikk fredsprisen i 2007. Ingen av dem burde vært tildelt.
Som så mange andre neglisjerte Brundtlandkommisjonen naturens egne svingninger. De tolket alle endringer som menneskeskapte og negative, slik miljøbevegelsen også har tradisjon for. De tørre områdene i Afrika sør for Sahara opplever jevnlig tilbakevendende manglende nedbør, og tilsvarende reduksjoner i vegetasjon og landbruksproduksjon. Da rapporten ble skrevet, var det tørt. Senere har det blitt våtere, med mer vegetasjon og økt matproduksjon. Som Sahel, har kloden blitt grønnere. Delvis er det drevet av naturlige svingninger i nedbørmønstrene – forårsaket av de store havstrømmene, og delvis skyldes det høyere temperatur og mer av plantematen CO2. Klima- og miljøflyktninger som følge av menneskeskapte miljø-ødeleggelser, er en politisk idé. De er ikke observert. Og konfliktene som flere FN-organer har tillagt miljøendringer, forklarer forskningsmiljøene med sosiale årsaker, samt elendig politikk og forvaltning.
Utvilsomt er fattigdom og manglende økonomiske muskler årsak til miljøproblemer. Uten tilgang til rikelig og rimelig energi, hogger folk ned skogene for å skaffe brensel og varme. Uten moderne landbruksmetoder tas det i bruk større naturområder for å dyrke mat, og dyr og planter reduseres i antall. Uten fossil energi fangstes hvalbestandene til kanten av utryddelse. Fattige land og fattig industri har heller ikke muligheter til å håndtere forurensning. Men det motsatte; at miljøødeleggelser fører til fattigdom, argumenterer ikke rapporten godt for. Eksempler finnes nok, men representerer ingen allmenn trussel. På dette sentrale punkt er Brundtlandrapporten ikke overbevisende.
Elendighetsbeskrivelsene
Virkelig galt går det med rapporten i dens omtale av påståtte miljøproblemer. Framtiden hevdes å være truet. Med styrke påstod de at sur nedbør førte til skogdød. Vi vet i dag at dette ikke fant sted. Skogdøden eksisterte ikke. Selv på 70- og 80-tallet var skogene ved god helse. De påstod at «enhver klimaendring ville ødelegge jordbrukssystemer i områder som står for en stor andel av verdens kornproduksjon, og kanskje utløse store folkevandringer i områder som allerede er rammet av hungersnød». All empirisk kunnskap forteller det motsatte: matproduksjonen øker. Fra 1969 til 2009, i en periode hvor IPCC hevder temperaturen gikk opp, økte produksjonen av de ti viktigste matvekstene med 130 prosent. Tallet for hvete var 122. De påstod at fiskebestander som atlantisk sardin brøt sammen som en følge av overfiske, på et tidspunkt da bestanden var høy og skulle øke, og dessuten først og fremst styres av svingningene i de store havstrømmene på vestkysten av USA. De mente at en uttynning av ozonlaget ville bryte ned livet i havet, ved «å drepe følsomme fytoplankton og fiskeyngel, ødelegge næringskjeder og muligens bryte ned systemer som opprettholder livet på Jorden». De var fullstendig på bærtur hva gjelder truslene mot det biologiske mangfold. De hevdet at «artene forsvinner i et omfang man aldri før har vært vitne til», at Amazonas-skogen ville tørke inn og artene dø ut, at skogene i Kongo bortimot ville være forsvunnet i år 2000, og at korallrevene ved starten på 2000-tallet skulle være «utslettet». Verdens naturvernunion (IUCN) forteller oss imidlertid at siden år 1500, har 860 dyre- og plantearter forsvunnet. Tallet er ikke større. Flesteparten av dem forsvant for flere hundre år siden, så utryddelsestakten er avtakende. Skogene har heller ikke forsvunnet, og øker i hele den vestlige verden. Og den hevdet at menneskeskapte naturkatastrofer truer vår eksistens. Forskningen viser imidlertid det motsatte: aldri før har så få mistet livet knyttet til en vill natur. Figuren nedenfor viser globale dødsrater knyttet til ekstreme værhendelser.
De fleste humane utviklingsparametere går i riktig retning. Folk lever lenger, de er bedre utdannet, har bedre helse, bedre ernæring, økte inntekter, og bedre tilgang til rent drikkevann. Færre lever i absolutt fattigdom. Brundtlandkommisjonen tegnet et motsatt bilde: analfabetismen skulle øke, fattige mennesker ville få dårligere ernæring, og fattigdommen tilta. De snudde virkeligheten på hodet.
Nesten utrolig diskuterte ikke rapporten den aller viktigste koblingen mellom fattigdom og miljø: innendørs luftforurensning. Ifølge Verdens helseorganisasjon dør mer enn 4 millioner mennesker årlig av innendørs forbrenning av ved, trekull og tørket møkk. Det skjer i hus uten avtrekk. I dag mangler 3 milliarder mennesker tilgang til ren matlaging. Det kunne de fått med tilgang til strøm eller gassbrennere. I stedet trekker rapporten fram enkeltepisoder av forurensning, som i det store bildet betyr null, niks og ingenting. De diskuterer heller ikke behovet for rent drikkevann, og for et helsevesen som kan håndtere banale tropesykdommer.
Rapporten hevdet at utbredelsen av malaria er knyttet til dårlige sanitærforhold. Det er feil. Utbredelsen av malaria handler om mangel på inntekt; sykdommen er et fattigdomsproblem. Den påstår at «helsesituasjonen vil bedre seg radikalt i lavinntekts-distrikter hvis det blir satset på å produsere mer av den enkle grøden fattigfolk vanligvis spiser – korn og rotvekster». Det kunne ikke være galere. I store deler av den fattige verden har folk en alt for ensidig diett av kassawa, kokebanan, mais, ris og yamsrot. I mange land gjennomfører myndighetene kostholdskampanjer for å diversifisere kosten. Ensidig kost av karbohydrater gir mangelsykdommer som kwashiorkor, som skyldes mangel på proteiner. Underernærte burde spise mer kjøtt!
Rapporten er full av gale miljø- og utviklingspåstander. De hevder økologisk landbruk slipper ut mindre plantenæring til vann og vassdrag, enn det tradisjonelle. I virkeligheten slipper de ut noe slikt som 37 prosent mer. De tok feil hva gjelder veksten i hvalbestandene. De overdrev effektene av radioaktiv stråling. De hadde ingen gode eksempler på utryddete dyre- og plantearter. Rapporten var i det hele tatt alt for pessimistisk. Og den virker lite gjennomarbeidet. Blant annet hevdet den at det foregikk en akselererende befolkningstilvekst i den tredje verden, mens tabellen på den påfølgende side viste det motsatte.
Forferdelig språk
Den norske rapporten har et banalt, snirklete og infantilt språk. Den er nærmest pompøs, og full av svada, selvfølgeligheter og intetsigelser. Og den er full av meningsløsheter. Utsagn og uttrykk som: «truer folks helse og andre dyrearter», «mineralenes lokketoner», «regjeringen i USA har vært et foregangsland», «det genetiske landskap», «verdenshavene sørger for likevekten i Jordens livshjul», «synet på fruktbarhet endrer seg sjelden raskt», eller «skog er nødvendig for å opprettholde og forbedre produktiviteten i jordbruksområder» forekommer på nesten hver side. Det er rett og slett en lidelse å lese.
Ordet økologi brukes gjennom hele rapporten uten biologisk forståelse, og tillegges en rekke normative føringer. Rapporten skriver om politikk som er «økologisk ugunstig», og bruker begreper som «økologisk sikkerhet», «nødvendig økologisk helhet», «økologisk sårbar», «det nasjonale økosystemet», og «økologisk lønnsom». På denne måten ødelegges fagbegrepet økologi. Det blir meningsløst gjennom upresis overforbruk, tilsvarende termene «bærekraftig utvikling», og det «grønne skiftet».
Som man roper i skogen
Rapporten tegner et bilde av en klode på full fart utfor stupet. Det har gått tretti år, og vi har ikke merket den påståtte katastrofen. Tvert imot går det stadig bedre med oss mennesker, og naturen. Og da kan man lure: hvorfor tok rapporten så feil?
Jeg tror det har med prosessen å gjøre. Brundlandkommisjonen hadde en ubegrenset tillit til NGO-sektoren, altså de frivillige organisasjonene. Vår tidligere statsminister henvendte seg til denne bekymringsindustrien, som la vesentlige føringer gjennom høringene kommisjonen holdt. Miljø- og bistandsorganisasjoner har imidlertid både begrensede faglige kunnskaper, samt en egeninteresse i å tegne et dystert bilde av verden. Et alt for dystert bilde.
Sikkert mye rett i denne artikkelen, men Brundtlandkommisjonen hadde rett på ett punkt: Vi må slutte å bare snakke om rettigheter, uten å ta med de forpliktelsene som følger med. Som rapporten sier: «Det er behov for et nytt charter ut over Menneskerettighetserklæringen. Dette charteret må ta opp i seg de forpliktelsene som følger med. » I år 2000 ble dette charteret etablert, se http://www.earthcharter.org.
Hei Halvor
Jeg vet at Kommisjonen diskuterte dette, men konkret: hvilke plikter snakker vi i miljø- og utviklingssammenheng da om?
(litt opptatt i dag, og har ikke tid til å lese charteret akkurat nå).
Hvis man våger å tro på flat jord teorien så er miljøproblemet en troll-løgn!!
Det var en klok kommentar.
HVILKET miljøproblem da? Og HVEM har vedtatt at det fines et miljøproblem???
Brundtland Rapporten er udarbejdet af:
2 Socialister, 4 Kommunister, 5 Muhammedanere , 3 fra et U-land og 6 øvrige. I alt 20 personer.
Klart at rapporten ikke dur.