Mediene forteller ikke om det som går bra
Den 21. september ble det rapportert om hele 18 550 traner ved Hornborgarsjøen i Sverige. Flere har det aldri blitt observert der under høst-trekket. Antallet fugler under vårtrekket er enda høyere (se figur), og tallene har vært 
usedvanlig gode de siste årene. Sjansen for at du har hørt om dette, er liten. Daglig forteller nemlig politikere og miljøbevegelse oss at vi lever med en miljø- og klimakatastrofe. Og verre skal det visstnok bli. Fra FNs generalsekretær og nedover blir vi skremt med at framtiden står i fare. De forteller sjeldent om alt som går bra.
Men rett skal være rett; mange dyre- og plantearter opplever synkende bestander. På fuglefjellene langs kysten har det blitt færre individer av flere av alkefugl-artene. Tidvis er det dårlig med rype i fjellene, og fjellrev er det få av. I Afrika reduseres mange av pattedyrartene, slik som elefanter og neshorn. Fuglearten hortulan, alle måkeartene, plantene dragehode og rød skogfrue har vært i tilbakegang her hjemme. I den politiserte miljødebatten har det vært vanlig å knytte bestandsnedganger til menneskelig aktivitet. Her hjemme er det imidlertid ofte slik at det er naturlige svingninger som ligger bak arters fram- eller tilbakegang. Eller: små bestander er uttrykk for at de i Norge befinner seg ved kanten av utbredelsesområdet, eller naturlig er svært sjeldne. Det blir sjeldent antydet.
Én av fiskeartene som har vært truet, men som nå opplever framgang, er makrellstørja. Det er den aller største av tunfisk-artene. Over hele utbredelsesområdet var den lenge under tilbakegang, og bestandene var svært små. Så sent som for ti år siden, gikk det dårlig med den. Norge ligger helt i utkanten av utbredelsesområdet, og i mange år var arten fraværende. Nå er den tilbake, og fiskes forsiktig på. I 2017 fikk fiskeskøyta M/S Bluefin hele den norske kvoten. At den nå fiskes i våre farvann, er uttrykk for at bestandene i de viktigere delene av livsområdet har det langt bedre. Den trenger mer plass, og da dukker den også opp langs vår kyst. Bakgrunnen for at det går bedre, er riktig forvaltning – med streng regulering av fisket.
At en truet fiskebestand tar seg opp i løpet av få år, er uttrykk for at naturen tåler store svingninger, og har et stort potensiale for restituering. Opportunistiske og tilpasningsdyktige arter kan ta seg raskt inn. Det hører vi heller aldri noe om i miljødebatten.
Les en artikkel om makrellstørja her.
