Vi hører daglig at naturen er sårbar. Det er det ikke biologer som har fortalt deg!
I vår politiske debatt har miljøpolitikere og miljøbevegelse uimotsagt fått hevde at Vesterålen og Lofoten er sårbare naturområder. Svalbard er sårbar. Tropiske regnskoger er sårbare. Fjellet er sårbart. Kysten er sårbar. Barskogene er sårbare. Ja, det hevdes at all natur er sårbar. Over hele kloden.
Spør du en marinbiolog, vil han si: Havområdene utenfor Vesterålen og Lofoten er blant de mest robuste økosystemer vi kjenner. Gjennom århundrer har vi jaktet hval og sel, til tider mot utryddelse. Vi har 
fangstet sild, torsk, makrell, lodde og andre fiskearter i enorme antall. Og helt på egenhånd svinger bestandene av sjøpattedyr og fisk fra bittesmå bestander, til enorme forekomster. Artene er tilpasset disse enorme bestands-svingningene, som vi den dag i dag forstår lite av. De tidligere nesten utryddete bestandene av de ulike hvalartene er i dag langsomt på vei tilbake. Og det er for tiden store bestander av torsk og andre fiskearter.
Én av de mest seiglivete fortellingene er knyttet til atombomber og atomulykker. Den radioaktive strålingen er selvfølgelig dødelig og ødeleggende. Det vet vi både fra Nagasaki, Hiroshima og Tsjernobyl. Bombingen og ulykken skulle aldri ha skjedd. Men, det er ikke slik at livet utslettes etter slike hendelser. Det var tross alt mindre enn 50 døde etter atomkraftulykken i Ukraina, og områdene rundt verket er i dag oaser for dyre- og plantelivet.
Hva vi aldri har blitt fortalt, er at selv etter atomprøvesprengningene på Bikini-atollene tok livet seg raskt opp. Mellom 1946 og 1954 sprengte amerikanerne 23 atombomber i dette øyriket. Den kraftigste het Bravo, og var 1 000 ganger kraftigere enn Hiroshimabomben. Den etterlot seg et krater som var 2 km bredt, og 73 meter dypt. Verden har tenkt seg at dette området ville være dødt i hundrevis, kanskje tusenvis av år. Slik har det ikke gått.
Et marint forskningsteam fra Australia, Tyskland, Italia, Hawaii og Marshall-øyene har nylig gjort studier i det store krateret på Bikiniatollene, og områdene rundt. De ble overrasket: forekomstene av koraller var formidabel. Man fant grenete Porites-koraller helt opp til 8 meter høye, og bunndekkende koraller som dekket 80 prosent av arealet i lagunen. I tillegg var det meget gode bestander av kokosnøttkrabber, og store bestander av fisk. Alle livsformene så livskraftige og normale ut. Forskerne konkluderer med at noen av korallene har startet sin vekst allerede ti år etter sprengningene. De rasktvoksende korallartene ser ut til å være helt uskadet av de høye nivåene av stråling.
Med andre ord: det marine livet på revene har vært meget motstandsdyktig. Dyrene har ikke dødd ut på grunn av kreft, som en følge av strålingen. Den videre forskningen går ut på å følge de lenge-levende korallene og krabbene, for å finne ut hvordan strålingen har påvirket deres genetiske materiale. Man vil vite hvordan de har klart å motstå den radioaktive strålingen.
En FN-rapport fra 2012, skrevet av spesialrapportør Calin Georgescu, konkluderte motsatt: øyene var utsatt for en nesten irreversibel miljøforurensning. FN-rapporter pleier å konkludere slik.
