Miljømytene

Klimamodeller – vår tids hybris

16. juli 2017

Kan klimamodellene gi riktige svar? La oss ta en parallell til biologien.

Teorien om en varmere klode som en følge av menneskelige utslipp av CO2 er basert på numeriske klimamodeller. Klimaet er imidlertid et kaotisk system, med svært mange variable parametre. Viktige faktorer er mengden drivhusgasser i atmosfæren (særlig vanndamp, men også karbondioksid, metan, lystgass og ozon), havstrømmer, skydannelser, biologiske prosesser (karbonsyklus, skydannelser), de store luftsirkulasjonssystemer, mengden partikler og støv i atmosfæren, og endringer i jordklodens refleksjonsevne. FNs klimapanel ser nærmest bort fra variasjoner i solaktiviteten, selv om nesten all energi som tilflyter klimasystemet stammer fra vår nærmeste stjerne. Sola driver klimasystemene på Tellus, men tillegges ingen vekt når det gjelder klimaendringene.

Vi kjenner ikke godt til variasjonen i alle disse parametrene, ei heller mekanismene bak deres svingninger og endringer. Særlig gjelder det skydannelser, og variasjonene i de store havstrømmene. Faktisk er heller ikke karbonsyklus fullt ut forstått, og i hvilken grad livet på kloden styrer skydannelser vet vi nærmest intet om. Kan vi da modellere et framtidig klima?

Vi har snart gjennomlevd 20 år uten noen vesentlig global temperaturstigning. Også IPCC erkjenner dette. Ifølge modellene skulle temperaturen ha steget betraktelig mer enn hva de empiriske data viser, og dette faktum burde få oss til å stille spørsmålstegn ved gyldigheten av den eneste faktoren bak påstandene om et menneskedrevet klima: modellene.

I stedet for en analyse av selve klimamodellene, la oss heller se på kjente biologiske systemer som opplever store svingninger og variasjoner – og vurdere i hvilken grad matematiske modeller er i stand til å analysere dem, og gi prediksjoner for framtidig atferd. To slike markante systemer med manglende likevekt egner seg: 1) smågnagersvingningene, og 2) svingningene av fiskebestander i nordlige farvann. Forstår vi disse relativt enkle systemene, og er vi ut fra våre kunnskaper om variable miljøparametre i stand til å forutsi hva som vil skje gjennom kortere eller lengre tidshorisonter?

Smågnagersvingninger
Mennesket har alltid observert at bestandene av lemen og andre smågnagere varierer kolossalt. Enkelte år er det lite av dem, så dukker de opp i store antall. Slike svingninger finner gjerne sted i nordlige økosystemer. Noen av dem er regelmessige (3-4 år), andre inntreffer uregelmessig. De finner ikke sted samtidig overalt, og har en tendens til å forflytte seg geografisk. Generelt blir svingningene større jo lenger nord man kommer. I gode lemenår kan vi nærmest ikke sette ned foten på stien i fjellet, uten å ha en illsint lemenkrabat i nærheten. Noen måneder senere er de borte. Hvilke faktorer ligger bak deres opptreden? Hvorfor er de til tider så tallrike, og hvorfor forsvinner de? Ganske opplagt regner de ikke ned fra himmelen, slik tidlige forklaringer indikerte. Men denne måten å forstå svingningene på er dessverre ikke veldig mye dårligere enn vår moderne vitenskapelige forståelse. Forskningen har pekt på at det både kan handle om ytre miljøfaktorer i de økosystemene smågnagerne lever, samt indre faktorer. Det førstnevnte handler om rovdyr (predasjon), sykdom, endrede miljøfaktorer som variasjoner i temperatur, nedbør og vind, endret næringstilgang og i hvilken grad beitetrykket endrer plantenes utnyttelse av nitrogen. Sannsynligvis er disse ytre faktorene av størst betydning. De indre faktorene er slike som stress, og endring av det genetiske materialet i smågnagerbestandene.

Modellering av smågnagersvingninger ut fra varierende parametre har ikke brakt forskningen til en endelig forståelse av variasjonene. For noen år siden var enkelte forskningsmiljøer sterkt opptatt av betydningen av klimaendringer – som jo skal ligge bak det meste av hva som observeres av endringer i verden. Det ble observert at smågnagersvingninger uteble i særlig Sør-Norge, og det ble postulert at smågnagerår heretter ville bli historie. Forklaringen skulle være at mildere klima gjennom vinteren ville smelte snøen på toppen, og vannet skulle renne ned mot bakken. Her ville det fryse på nytt, og ødelegge det luftfylte rom (sub-nivalen) hvor smågnagerne oppholder seg vinterstid. Men så kom smågnagersvingningene tilbake …..

Etter mange, mange tiår med forskning på smågnagersvingninger – i mange land – er vi altså ikke i nærheten av å forstå dem. Modellene gir ikke gode svar, til tross for at disse systemene ikke er svært kompliserte. I hvert fall ikke i forhold til klimasystemet.

Fiskebestander i nord
Helt tilsvarende smågnagersvingningene, har mennesket i uminnelige tider levd med enorme variasjoner i bestandene av sild, torsk, lodde, makrell og andre nordlige fiskearter. Endringene har i stor grad ligget til grunn for bosetting og næringsliv langs våre kyster. Generelt har det vært slik at det i de kalde årene under Den lille istid var lite fisk. Både torsk og sild ble presset lenger mot sør, og bort fra både Island og Norge. Og tilsvarende vil et varmere klima åpne for at fisken svømmer lenger nord.

Men, det er noe mer uforklarlig over årsbestandenes store svingninger. La oss ta ett konkret eksempel: norsk vårgytende sild. Gjennom lengre tider har vi riktignok visst at bestandene følger temperaturutviklingen, for eksempel i perioden 1907-1999. Men, hva vet vi om hvilke faktorer som styrer starten hos de enkelte årskull? Fram til nå har man antatt at hunn-sildas kondisjon ved gytetidspunkt har vært av betydning, men nå kan det også se ut som om noe av svaret er knyttet til sildas mattilgang 3-4 år før hvert års gyting. Som mennesket bærer sild anlegg til rogn med seg i flere år. Disse kalles oocytter, og er en slags elementærpartikler for senere egg. Grunnlaget for disse oocyttene og oogoniene legges altså ut fra kvaliteten og mengden av næringstilgang 3-4 år før gyting. Rogndannelsen skjer altså gjennom flere år, og egganleggene ligger i en slags modningskø.

Om gytesuksessen blir god, skal sildeyngelen finne mat etter at næringen i plommesekken er brukt opp. Og så kommer miljøfaktorer som konkurranse og predasjon fra andre fiskearter (makrell spiser mye sildeyngel), strømningsforhold, temperatur og saltholdighet. Alt varierer fra år til år.

2004-årgangen av norsk vårgytende sild var den siste som vokste opp til en stor årgang med voksne individer. Da bestanden var høstingsklar, lå kvoten på mer enn 1 million tonn. I 2015 var den på 200 000 tonn, i år er den på 430 000 tonn. Vi forstår stadig vekk ikke hvorfor disse store svingningene inntreffer, og som også gjelder andre arter. I tidligere tider ble det tolket som guds straffedom for våre synder; for utukt, brennevin og svir. Heller ikke denne forklaringen er så mye dårligere enn de vitenskapelige analysene. Vi vet rett og slett ikke hvorfor alt svinger så mye.

Modellering av fiskebestandenes svingninger, ut fra variasjoner i de parametrene vi antar styrer dem, er altså problematisk. Vi sitter ikke på gode nok data. Fram til helt nylig hadde vi ingen kunnskaper om betydningen av mengde og kvalitet av den næring silda tar til seg 3-4 år før gyting. Da kan man heller ikke få gode matematiske svar. Den som prøver å modellere størrelsen av sildebestanden i år 2050, eller år 2100, har ikke stor mulighet til å lykkes. Slik er det også med klimaet.

Relaterte saker

Ingen kommentarer

Legg igjen en kommentar