To Nobels fredspriser har blitt delt ut for miljøarbeid. Begge hvilte på feil empiriske kunnskaper.
Miljømyten har vært: Afrika tørker inn. Det skaper visstnok ødelagte økosystemer, umulige livsvilkår, og konflikt. Først gikk prisen til Wangari Maathai (2004). Den ble delt ut for hennes arbeid med å stoppe ørkenspredningen. En ørkenspredning som i mer enn 20 år ikke har funnet sted. I 2007 fikk Al Gore og IPCC fredsprisen for sitt klimaengasjement, og en påstått sammenheng mellom klimaendringer og konflikt. En sammenheng ingen forskningsmiljøer tror på, men hvor forestillingen lever i beste velgående hos presse, politikere og miljøbevegelse.
Et forskningsarbeid i Nature Ecology & Evolution i 2017 viser nok en gang at Afrika sør for Sahara blir grønnere. Trenden går riktignok i to retninger: i områder med stor befolkningsvekst, hvor det også er fuktig, reduseres arealet med trær. Skogen hogges ned for at områdene skal kunne brukes til matproduksjon. Det gjelder 11 prosent av Afrikas landareal. Men samtidig har 36 prosent av dette kontinentets areal fått en økning i tre-dekket. Det skjer først og fremst i de tørrere delene av Afrika. Og konklusjonen er klar: det er kombinasjonen av økt nedbør og mer CO2 som gir gevinsten i plantedekket. Woody cover trend-figuren viser nettopp dette. Særlig Sahel-området, men også den sørlige delen av Afrika, har gjennom de siste 20 årene blitt betraktelig grønnere.
Klimaendringene gir altså en positiv effekt for Afrikas natur. Som overalt ellers på kloden er det landbruket som først og fremst ødelegger for økosystemer, planter og dyr. Skal vi ta vare på livets bibliotek, handler det om noe helt annet enn å redusere bruken av fossil energi. Det vil snarere slå negativt ut, fordi økte CO2-nivåer og mer nedbør er en positiv faktor for de fleste dyr og planter på dette kontinentet.