Bør det være straffbart å vedta en politikk som fratar oss 470 000 biler?
Som sine siste ord på korset, skal Jesus ha sagt: Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.
Det har tydeligvis heller ikke våre stortingspolitikere, under utarbeidelsen av Statsbudsjettet for 2017. Med sine krav om innblanding av 512 millioner etanol og biodiesel i drivstoffet fra år 2020, har de fattet et vedtak som innebærer at en stor del av Norges bilpark ikke lenger kan brukes. Men ikke bare det: tiltakene vil:
- Påføre Norge ekstrakostnader på 3,2 milliarder kroner – et beløp som belastes bilister og transportnæring
- Øke utslippene av drivhusgasser med 700 000 tonn CO2 i året (ifølge EUs Globium-rapport)
- Innebære en rasering av natur, ikke minst tropisk regnskog i fattige land.
- Ødelegge katalysatorer i moderne biler, som renser utslippene av NOx og partikler
Det er særlig biler produsert før 2002 som ikke tåler bensinmiksen som skal selges fra 2018. Og da er kravet til innblanding kun 10 prosent. Fra 2020 skal det økes til 20. Arbeiderpartiet vil forøvrig ha det opp i 30. Disse bilene kan rett og slett ikke bruke drivstoffet som selges, og noe alternativ kommer ikke til å eksistere. All bensin på stasjonene kommer til å ha innblandet sprit. I tillegg til eldre biler, vil imidlertid også motorer i nyere modeller skades av etanol. Det gjelder særlig bilmerkene VW, Toyota, Mercedes og Opel. Også dieselbiler vil skades av kravet til innblanding av biodrivstoff. Bileiere risikerer motorhavari og kostbare reparasjoner, og ifølge forsikringsbransjen vil skadene ikke dekkes hos dem. Bare bilmerkene Citroën og Peugeot er konstruert for å tåle en biodiesel-innblanding på mer enn 7 prosent. Bilprodusentene godtar ikke enn høyere innblanding enn dette nivået, av førstegenerasjons biodiesel. Og det er nesten utelukkende dette som vil foreligge i markedet i mange år framover.
Klimapolitikken er panikkens arena, hvor politikere gjennom tiår har fattet vedtak som både koster milliarder, og ikke har noen som helst innvirkning på klimaet. Folk flest er henledet til å tro at økt sykkelbruk, overgang til el-biler og skroting av oljefyrer vil redusere menneskeskapt oppvarming. Sannheten er, at selv et karbonfangstanlegg på Mongstad, som årlig var beregnet å fange inn 1 million tonn CO2, kun ville kunne gitt noen få minutters utsettelse av global oppvarming i år 2100. Og nettopp Mongstad er et annet godt eksempel på hvorfor ansvarlige politikere bør stilles til rettslig ansvar for sin politikk. Fram til nå har dette testanlegget kostet oss 10 milliarder kroner. Hvert eneste øre har vært penger ut av et åpent, grønt vindu. Elektrifiseringen av oljeproduksjonen i Nordsjøen er det samme. Strøm til plattformene på Utsirahøyden vil koste Statoil 13,2 milliarder kroner, og gir ingen effekt for de globale klimagassutslippene. Grunnen til det er, at Norge er en del av EUs kvotemarked, og utslippene fra sokkelen hører med under én av de sektorene som omfattes av kvotesystemet. Når vi tar kvoter ut av dette markedet, overføres de til EU. Det markedet har allerede et stort overskudd av kvoter, hvilket fører til at kvoteprisen synker ytterligere. Det blir altså billigere å slippe ut klimagasser. Før EU klarer å senke kvotetaket, vil derfor en norsk reduksjon bare overføre utslippstillatelsen til andre.
Riksretten er en egen domstol som skal dømme i saker mot statsråder, høyesterettsdommere og stortingsrepresentanter. Den skal ta for seg straffbare handlinger disse har begått som saadanne, det vil si under utøvelsen av sitt embete. Når blant annet Trine Skei Grande har presset igjennom et budsjettvedtak som innebærer at bortimot en halv million biler i Norge ikke lenger kan brukes, til tross for utallige advarsler og protester, skulle det vært interessant å se om Riksretten følger Jesus sin anmodning til Vårherre.
Se forøvrig gjerne traileren til dokumentarfilmen Frontiera Invisible, som tar opp den miljøødeleggende biodrivstoff-produksjonen.
