Miljøpolitikken

Kina blir ikke grønt

6. mars 2017

Når supermakten Kina kan gjennomgå et grønt skifte – da kan også Norge!

Vi hører dette i utallige miljødebatter. Påstandene er at denne gigantiske industrinasjonen er i ferd med å snu opp-ned på sin energiproduksjon. Om noen år vil den være grønn. Da må også steinrike Norge kunne klare sine Paris-forpliktelser!

Det er ett problem med denne påstanden fra våre politikere, og miljøbevegelsen: Den er ikke sann. Det er rett og slett alternative fakta. Virkeligheten er en annen. Og den heter kull.

Riktignok satser Kina stort på vindkraftutbygging. 40 prosent av den fornybare energisatsingen i 2015 gikk til denne sektoren. I alt skal landet satse 360 milliarder dollar på «grønn energi» fram til år 2020. Det utgjør imidlertid en nedgang i forhold til satsingen i 2015. Og det er en rekke haker ved den. Ifølge IEA er strøm fra fornybare kilder fra 80 til 250 prosent mer kostbar enn kullkraft. I tillegg er det slik at vindkraftverkene i Kina står stille en god del av tiden. I én av Kinas provinser skjer det i snitt tre av dagene i uka. Det henger delvis sammen med at nettet i landet er så dårlig bygget ut, at vindkraften ikke kan fôres inn i det.

I 2015 og første halvdel av 2016 installerte Kina et rekordhøyt antall nye kullkraftverk. I 2014 kom i følge IEA 66 prosent av energidekningen fra kull. Kun 0,4 prosent stammet fra vind. Riktignok vil vindkraftproduksjonen øke, men i mange tiår framover vil Kina være en nasjon som i all hovedsak baserer seg på kull. Og kullkraftproduksjonen vil øke kraftig fram mot år 2030. Kineserne går i denne retningen for å få flere mennesker ut av fattigdommen.

Den aller største kilden til fornybar energi i Kina er imidlertid biomasse. Ved hjelp av trekull, ved og møkk lager utallige kinesere mat og holder seg varme. Disse energikildene er imidlertid også årsaken til verdens største miljøproblem: innendørs luftforurensning. Og nest etter biomasse er vannkraft Kinas største «grønne energikilde». Den dekker likevel kun 3 prosent av energibehovet. Dersom Kina fullt ut innfrir forpliktelsene i Paris-avtalen innen 2040, vil den samlede andelen fornybar energi øke med 4 prosent, og da utgjør biomasse og vannkraft fremdeles den aller største andelen. Bidraget fra vind- og sol-kraft vil ikke være spesielt stort.

I tillegg til de negative konsekvensene klimasatsingen får for natur og miljø, er det én stor hake ved forpliktelsene i Paris-avtalen. Og det er de økonomiske kostnadene. Bruker man asiatiske økonomiske modeller, innebærer det årlige tap på minst 200 milliarder dollar. Det gjenstår å se om framtidige kinesiske ledere er villige til å binde seg til så store økonomiske tap.

Les Bjørn Lomborgs artikkel her. Den sto opprinnelig i The Wall Street Journal.

Relaterte saker

Ingen kommentarer

Legg igjen en kommentar