NRK Urix viste onsdag den 22. februar en dokumentar kalt Giftig skipsfart, som hevdet at bransjen er pill råtten, kriminell og miljøfientlig. Ifølge programmet skal sjømenn prise seg lykkelig om de overlever et kraftig uvær.
Én av påstandene programmet ga, var at de kraftige motorene montert i skrogene, resulterer i så mye lyd i sjøen at sjøpattedyr svømmer på land. Det var den eneste forklaringen programmet ga på dette underlige fenomenet. Hva vet vi imidlertid om sjøpattedyr som strander på strender?
Sjøpattedyr har sannsynligvis alltid svømt på land. Vi har beretninger om at slikt har skjedd mange hundre år tilbake i tid. Bildet her heter Tre strandete hvaler, og er fra 1577. Det har altså skjedd lenge før kraftige motorer brakte store skip mellom kontinentene. I Chile ble det i 2014 funnet masse-strandete hvaler som gjennom en periode på 10 000 år hadde svømt på land. Hendelsene fant sted for mellom 6 og 9 millioner år siden.
Og de aller fleste sjøpattedyrbestander har økt kraftig i størrelse de siste tiårene – i takt med veksten i den samlede handelsflåten. Begge disse forhold indikerer at det er noe helt annet enn skipstrafikk som får store og små hvaler til å ende sine liv på strender.
Vi kjenner til ti arter sjøpattedyr som kan svømme inn på grunt vann, og sette seg fast. De andre gjør det ikke. Det er helst tannhvaler (slik som dem i Chile), og ikke bardehvaler som lider denne skjebnen. Det kan forklare noe. Artens størrelse betyr lite, men det ser ut til at dette skjer hos arter som lever på dypt vann, og med sterke sosiale bånd til andre individer i gruppen. Arter hvor individene lever alene, og som vanligvis holder seg på grunt vann, svømmer ikke sammen opp på land.
Noen strandete hvaler har dødd en naturlig død i sjøen, og blitt ført med vind og bølger inn på land. Enkeltindivider som strander i live, har gjerne vært syke eller blitt skadet. Det skjer uten påvirkning fra mennesker. Grupper av sjøpattedyr som strander er sjeldent, men tiltrekker seg stor oppmerksomhet.
Vi kan dele årsakene til disse masse-strandingene inn i flere grupper. Det er imidlertid viktig å påpeke at det ikke er satt to streker under et svar som kan forklare denne selvmordsaktiviteten.
Artene som strander er altså sosiale vesener. De kommuniserer ved lyd. Dersom én av dem får problemer, kan «nødrop» fra dette individet få resten av gruppen til å følge. Gjerne opp på en strand. Men det er også slik at dårlig vær, svekkelse som skyldes alder eller infeksjoner, vanskeligheter ved fødsler, jakt etter bytte nær land, og navigeringsproblemer kan ligge bak.
Forskere fra Universitetet i Tasmania har knyttet stranding til værforhold. De hevder at kaldt vann som stammer fra Antarktis, med store mengder blekksprut og fisk, gjør at hvalene følger byttet nært opp mot land. Spekkhoggere som dukker opp i slike situasjoner kan skape panikk blant disse hvalene, og få dem til å svømme rett på land.
Ekkolokaliseringssystemet disse hvalene har, kan innebære at de har problemer med en jevnt skrånende kystlinje. Dette finner vi en rekke steder både i Tasmania og Australia, hvor helningen bare er en halv grad. Bio-akkustikere ved et universitet i Australia hevder at lyd-refleksjoner mellom overflaten og havbunnen på disse stedene kan svekke ekkoet så mye at det ikke er hørbart for hvalene. Sand som hvirvles opp fra bunnen, og mikro-luftbobler som dannes i sjøvannet ved nedbør, kan forsterke denne effekten.
Noen strandinger skjer også ved at større tannhvaler følger etter delfiner og niser inn på grunt kyst-farvann. Flere store hvaler har vent seg til en slik atferd, og det kan føre til at de svømmer seg fast.
Militær bruk av sonarer (ekkolyd) kan også ha resultert i at sjøpattedyr har svømt på land. Det kan både skyldes blødninger, dykkersyke og desorientering.
Den største strandingen vi kjenner er fra Chatham Island, i 1918. Da strandet omtrent 1 000 grindhvaler. Og i 1902 strandet et stort antall av samme art på Cape Cod (bildet).
Det er altså liten grunn til å feste tillit til URIX-filmen den 22. februar. Den hadde et svært lempfeldig forhold til fakta.
