Det hevdes i miljødebatten at kloden står ovenfor en sjette masseutryddelse, og at denne skjer noe slikt som 1000 ganger raskere enn naturlig. Vi har imidlertid ingen data som understøtter slike påstander. Verdens naturvernunion har tall fra de siste 500 år, som viser at 860 dyre- og plantearter har forsvunnet i denne perioden. Det er noe ganske annet enn de 40 000 artene som svært mange hevder skal bli borte – i året. Politikere, miljøbyråkrater, miljøbevegelsen og pressen bruker gjerne tall i denne størrelsesordenen.
Dronten – eller dodo – levde på øya Mauritius i Indiahavet. Den ble utryddet rundt 1650, sannsynligvis på grunn av innføringen av dyrearter som rotter, apekatter og griser.
Til tider tar biologisk-mangfold-debatten opp problematikken med reduserte bestander. Det er noe annet, og langt mer reellt. Det er ingen tvil om at mange bestander er små i våre dager, sammenliknet med noen hundreår siden. Norske rovdyr er ett eksempel. Imidlertid er det neppe slik at reduksjonen av bestander er raskere i dag, og for noen ti- eller hundreår siden. Snarere er det motsatt. Bakgrunnen er to forhold. Det første handler om at moderne landbruksmetoder blir mer og mer effektive, slik at vi produserer maten vår på et stadig mindre areal. Og det er landbruket som alltid har vært den store trusselen mot økosystemer, dyr og planter. Når man hogger skog eller drenerer myr, og anlegger åker og eng, forsvinner naturen.I store deler av verden er det imidlertid nå slik, at landbruksareal tilbakeføres til natur. Det andre forholdet er at moderne energiforsyning er lite arealkrevende. Ett enkelt atom- eller gasskraftverk produserer strøm til hundretusener mennesker, uten at det krever mer enn noen få hundre kvadratmeter. Alternativet – den fornybare energien – krever enorme arealer. Skal biodrivstoff fra skog eller matproduksjon drive det moderne samfunn, må vi gripe inn i kolossale naturområder. Vindmøller tar også enormt med plass. Og da ryker det biologiske mangfoldet. I det forrige århundret var det innføringen av fossilt brensel som reddet de store sjøpattedyrene. De ble ikke jaktet for kjøttets skyld – men for energien i spekk og fett. Da olje og gass ble tatt i bruk for å produsere lys og varme, kunne hvalartene begynne en langsom prosess med å bygge opp nye bestander. Og samtidig fikk klodens skoger på nytt livsvilkår, da de fossile energikildene ble tatt i bruk. Olje, kull og gass har derfor reddet livet til utallige skoglevende dyr og planter.
I artikkelen som er linket nedenfor stiller professor Jan Lifjeld spørsmålet om de populære forestillingene om den sjette artsutryddelsen er overdrevet. Han er selv ornitolog (fuglespesialist), og påpeker at vi gjennom de siste 500 år kun vet om 161 utdødde arter. Og helt riktig påpeker han at de aller fleste arter er utryddet på øyer (95 %), hvor den viktigste faktoren har vært utsettelse av rovdyr. Lifjeld konkluderer med at påstandene om aksellererende utdøingen minner om vekkelsespredikanter og og deres endetidsbudskap. Det er godt å høre fra en biolog.
http://forskning.no/meninger/kronikk/2017/02/alternative-fakta-om-artsutryddelser
