I klimadebatten hører vi mye om Tysklands «energiewende», altså overgangen fra atom- og fossilkraft, til fornybar kraft. Stort sett blir denne politiske satsingen beskrevet som en vei til frelsen, og politikernes løsning for å redde verden. Men, det er mange haker.
I det tyske energimarkedet er det en kolossal overkapasitet. Slik må det være, i et marked hvor upålitelige energikilder som sol og vind skal kunne dekke opp mot hundre prosent av energibehovet. Til tider blåser ikke vinden, og det er skyet. Da må hele den store tyske industrinasjonen få elektrisitet fra olje, kull, gass og atomkraft. De må være tilstede som back-up.
I dag innebærer satsingen på grønn energi en ekstra årlig kostnad til forbrukerne på omtrent 222 milliarder kroner. Det er utbyggingen som koster. Det betales i form av skatter og avgifter. På denne måten har landet de nest høyeste energiprisene i Europa, bare slått av Danmark. Men prisene på energi i markedet synker, grunnet overkapasiteten.
Problemene i det tyske energimarkedet er femdelt. For det første må det bygges kolossalt med vindmøller. Skal de dekke hele energiforsyningen, må de stå med 2,7 kilometers avstand over hele landet. Det vil innebære dramatiske natur- og kulturlandskapsinngrep. Men selv om utbyggingen kommer til å dekke hele energibehovet, faller produksjonen til tider til null. Derfor må det være back-up, og det har store økonomiske konsekvenser.
Det andre problemet er knyttet til stabiliteten i distribusjonen. Det er slik at fornybar kraft har fortrinn inn i energidistribusjonsnettet. Blåser det mye, slik det skjedde fra 24-26 desember 2016, stenges fossil- og atomkraften ned. Men, det kan også bli for mye vindkraft i markedet. Da må noe av vindkraften også stenges. Energiloven i landet sier imidlertid at de fornybare energikildene skal få betalt selv om de stenges ned. Årlig får de betalt omtrent 9 milliarder kroner for et produkt som ikke leveres, og kostnadene stiger.
Denne typen sentralstyrte planøkonomi fører til at dumpingpriser på energi for eksport. Hverken Polen, Nederland, Østerrike eller Sveits ser med begeistring på situasjonen, som fører til store problemer for deres egne energiprodusenter.
Den tredje vanskeligheten er vridningen av energimarkedet. Gjennom det siste tiåret har det vært en vridning fra atomkraft til fornybar, samt en liten reduksjon i gass (se figur nedenfor). Hva er så konsekvensene av å sette sammen et fastprissystem for fornybar (med 35 % av markedet), med et ordinært energimarked for de øvrige 65 %?
Markedsprisen bestemmes av de mest kostbare kraftverkene som dekker etterspørselen. Med introduksjonen av fornybare energikilder i markedet, og gitt favoritiseringen fra markedsregulatorene, tvinges gassen ut av markedet – til tross for at den er avgjørende for hvordan hele nettet fungerer (se de to figurene nedenfor). Dette påvirker statlig økonomi og velferd, og har ført til forsyningsproblemer – særlig i sør. Og det fører til økonomiske tap for etablerte energiprodusenter.
Problem nummer fire er knyttet til lagringsproblematikk. Å lagre strøm fra fornybare kilder, i batterier, er hverken teknisk eller økonomisk realiserbart. Og kostnadene kommer på toppen av store utbyggingskostnader.
Det femte problemet er knyttet til biologisk mangfold. Alle fornybare energikilder er sterkt arealkrevende. Det gjelder vannkraft, sol, biomasse, og i særdeleshet vindkraft. Å erstatte ett eneste kullkraftverk, fordrer et areal på rundt 500 km2. Delvis dyrkes monokulturer til biodrivstoff, enten i skog eller andre økosystemer, eller ved å endre beiteareal og landbruksområder til enorme mais- eller rapsåkre. I tillegg dreper vindmøller mange rovfugler og flaggermus. På denne måten har både glente og musvåk havnet på rødlista i Tyskland.
Og til slutt: hva har satsingen ført til? Hele det grønne energiskiftet er iverksatt for å redusere utslippene av drivhusgasser. Men som i alle sentralstyrte planøkonomier er konsekvensene av tiltakene ubetydelige. Utslippene av CO2 har ikke gått ned, og det har heller ikke forbruket av elektrisk strøm.
http://www.thegwpf.org/content/uploads/2017/02/Vahrenholt.pdf
