I våre dager er vi henledet til å tro at CO2 har en vesentlig effekt på klimaet. Naturlige forklaringer er tillagt mindre vekt. Og biologien er det knapt noen som setter søkelyset på.
Det er merkelig. Tenk på ett grunnstoff: oksygen. Vi er alle klar over at denne gassen i atmosfæren i all hovedsak kommer fra levende organismer. Atmosfærens fysikk og kjemi kan altså ikke forklares uten å bringe inn biologien. Det er ikke en ren kjemisk likevekt i lufta over våre hoder, den er også preget av det levende livet. Planter og dyr påvirker utvilsomt klimaet, men på en så sammensatt måte at det sannsynligvis ikke kan modelleres. Økosystemenes kompleksitet er alt for stor til å beregne matematisk.
Riktignok er ikke oksygen en klima-aktiv gass. Den er nemlig ikke strålingsmessig aktiv. Men, den har sannsynligvis en vesentlig rolle i å holde Jorda våt. Under fravær av liv, og oksygen, vil sollysets spalting av vann høyst sannsynlig føre til uttørking av kloden, fordi hydrogen vil slippe unna til verdensrommet. Lys-spalting kan hindres av tilstedeværelse av atmosfærisk oksygen, og sørge for vann i atmosfæren. Om det er tilfelle, er det altså slik at den dominerende klimaaktive gassen i atmosfæren – vann – er tilstede takket være livet på Jorda.
Et forhold som er av meget stor betydning for klimaet, er skyer. Skydannelser er den store usikkerheten i klimamodellene. Klimaets følsomhet for CO2 er i stor grad knyttet til mengden skyer, og FNs klimapanel hevder at vi ikke klan vi vite om tilbakekoblingen fra disse skyene er positiv (gjør det varmere, fordi kondensert vann utstråler infrarød stråling) eller negativ (gjør det kaldere, fordi skyene reflekterer varme tilbake til verdensrommet). Skydannelsesprosesser og konveksjon setter igang og modifiserer komplekse atmosfæriske bevegelser, fra småskalanivå til globalt. Usikkerheten med skyer og klima er stor nok innen komplekse fysiske modeller med en livløs planet, men den forstørres til uhåndterlige nivåer med en biologisk aktiv klode.
Hvordan påvirker så livet skydannelser? Det skjer ved at noen arter skiller ut kjemikalier som fungerer som kondensasjonskjerner som skyer etableres rundt. Uten dem danner ikke vann i atmosfæren skyer. Enkelte arter skiller ut dimetylsulfid (DMS), som også danner skyer. Noen planter skiller ut gassene isopren og pinin, som fungerer på samme måten. Vi ser ofte at skyer stiger opp fra regnskoger og andre skogstyper. Og gjennom mange hundre år har vi visst at noen skoger skaper nedbør. Muligens er akkurat det samme tilfelle over innsjøer.
Vi kjenner ikke til i hvor stor grad livet danner skyer, og vi kjenner heller ikke de empiriske skydata: hvor mye er det av hver type av dem – og hvordan har dette variert opp gjennom historien. Enkelte hevder at biologien er årsak til en vesentlig del av skydannelsen, andre mener den betyr mindre.
Man kan spørre om hvorfor livet skulle danne skyer? Den mest nærliggende forklaring vil ligge i plantenes behov for vann, men det kan også være en måte for meget små organismer å sørge for sin egen spredning. De kan rett og slett fly med skyene.
