Vi hører ofte at klimadebatten er over, og at forskerne konkluderer med at verden står på kanten av stupet.
I sine modeller legger IPCC til grunn at menneskelige utslipp av CO2 har en oppholdstid i atmosfæren som er lengre enn 1 000 år. De neglisjerer alle forandringer i naturlige CO2-utslipp. Det er underlig, fordi naturen selv bidrar med mer enn 95 prosent av alle slike gassutslipp. Det kan ikke være slik at disse naturlige utslippene er konstante over lengre perioder.
Denne publikasjonen tar for seg karbonsyklusen. Har forfatterne rett, trenger vi ikke engste oss for menneskeskapte klimaendringer. I kontrast til IPCC, hevder den at de menneskelige bidrag til dagens CO2-konsentrasjon i atmosfæren kun er 4,3 %, og at kun 15 % av hele økningen av CO2 i atmosfæren etter den industrielle revolusjon (1750) kommer fra våre utslipp. I 2012 var CO2-konsentrasjonen i atmosfæren 390 ppm (parts per million). Av dette stammet 373 ppm fra naturlige utslipp, og kun 17 ppm fra antropogene utslipp. Også i kontrast til IPCC, hevder den at gassens oppholdstid i atmosfæren kun er 4 år. Det måler de gjennom sammensetningen av ulike karbon-isotoper i luft.
Hva er så de naturlige mekanismer som regulerer karbonsyklusen? Som en rekke andre forskere, påpeker denne publikasjonen at CO2-utslippsraten er sterkt knyttet til overflatetemperaturen, og til oppholdstiden i atmosfæren. Når det blir varmere, avgasses store mengder CO2 fra havet. Varmt vann holder på langt mindre CO2 enn kaldt vann. I tillegg skjer planteveksten hurtigere, og så påfølgende nedbrytning av disse plantene.
Mekanismen er altså motsatt av hva FNs klimapanel hevder: først kommer temperaturendringer, deretter følger endringer i atmosfærens karbondioksidkonsentrasjon. Over lengre tidshorisonter har vi lenge vært klar over dette forhold: iskjerneboringene på Grønland viser nettopp dette: først temperaturendring – så endring av atmosfærens innhold av CO2.
Analysen av karbon-syklus som er gitt i denne vitenskapelige publikasjonen, som utelukkende benytter tall for CO2-konsentrasjonen og tilhørende svingninger som også beskrives i IPCCs femte rapport (AR5), viser at helt andre tolkninger er fullt mulig, samtidig som det er i fullt samsvar med alle observasjoner og naturlige årsaksforhold.
